Mrs Boombastic

- Du er alltid s bastant.

Det var min venninne som sa det. 

Uten utropstegn eller med en anklagende tone.  Hun er ikke typen til den slags. Hun er snarere av typen mild, ettertenksom og ganske klok.  Kanskje nettopp derfor stakk det ekstra i brystet at hun fikk seg til si det. 

Bastant, jeg?  Er det mulig? Fortsatt?! Tenkte jeg. 

Men du har jo forandret deg! Ropte stemmen i hodet mitt. Det var fr i tiden du var bastant og bombastisk og dundret meningene dine ut i verden som om du var i en konstant boksekamp.  Nr engasjementet tok fyr og du fikk den flelsen nr noen pstod ett eller annet du var uenig i eller som ble sagt for bramfritt eller pstelig uten at det var tilstrekkelig underbygget eller faktabasert.  Da var det som gong-gongen gikk i hodet ditt og du var i gang; runde 1, kjr p, her gjelder det sl fra seg.

S ble man kanskje en smule bombastisk. Overkjrende. Eplekjekk. Kanskje ikke s veldig morsom diskutere med. Poenget var vinne over den andre, ikke lre av hverandre.  Poenget var finne frem til huller i resonnementet og st igjen som den seirende logiker.  (Og hvis du lurer p hvor jeg fikk de ideene fra, s kom de fra diskusjoner rundt middagsbordet hjemme og siden fra ungdomspolitikken.  Der var slike evner gull verdt.  Jeg skjnte ikke at de passet litt drligere p fest med gode venner eller i andre sammenhenger...)

Men alts; That was then and this is now...

Min venninne hadde penbart ikke ftt med seg at jeg hadde forandret meg, for det var jeg overbevist om at jeg hadde (!) 

Men likevel.  Hennes noe (nr sant skal sies, bastante) tolkning av meg mtte likevel tas p alvor.  Jeg kunne bruke det som en mulighet til se litt nrmere p egen praksis og atferdsmte. 

For i dag tenker jeg jo at det ikke er spesielt klokt vre bombastisk og bastant.  Bastante holdninger lukker drer og hindrer innsikt, forstelse, og kommunikasjon om hverandres synspunkter og ststeder. Noe som m sies vre, ikke bare uhflig, men ogs usmart.

P den annen side, det vre bastant kan ha enkelte fordeler.  Stoppeffekten, for eksempel.  I beste fall fr man noen til stoppe opp og tenke.  Slik min venninnes utsagn gjorde for meg.

Men man ville unektelig oppn en bedre effekt og mer sympatisk dialog ved stille et sprsml. 

- Er ikke det litt bastant?  Kunne hun for eksempel ha sagt. 

Da ville det st der mer pent, og jeg hadde ftt en anledning til pne opp for den muligheten.  Jeg kunne svart tilbake, - Hva mener du, n ble jeg nysgjerrig - kan du ikke forklare litt mer. 

Kanskje kunne hun ogs oppndd en lignende effekt ved vre undrende. 

- Hm, sier du det?  Hva fr deg til konkludere slik? Hva tenker du er konstruktivt med innta en slik holdning?

Stille flere sprsml, lage pninger for flere nyanser, utforske den andres ststed. 

Kanskje hun kunne si; - Oj - n ser jeg at du ble engasjert, eller; - Oj, n provoserte jeg deg visst.   

Det ville kunne hatt an avvpnende funksjon og gjort det lettere stoppe opp fr man raser videre i en eller annen tirade om ett eller annet (mer eller mindre) betydelig.

Og hva med den som er Mrs Boombastic herself, tenker du kanskje n, det m vel vre mulig beherske seg?

Til det vil jeg si at jo, jss! Den som kjenner at den indre flammen tennes av en provokasjon eller at et negativt engasjement oversvmmer dem, kan for eksempel lre gi seg selv en rliten time out.  En enkel teknikk er  stoppe opp og puste, ned i magen, ta seg tid til kjenne etter, hva fler du n, hvorfor det, hva er en konstruktiv respons, sprre seg selv om ikke det finns en annen vei g enn (ut) i kamp...

Mellom stimulus og respons, har du alltid et valg, sa Viktor E. Frankl.  Eller rett sitert, skrev han dette:

Between stimulus and response there is a space. In that space is our power to choose our response. In our response lies our growth and our freedom.

De tre setningene der har gitt meg utrolig mye tenke p siden jeg leste de frste gang.  Derfor har jeg srget for dele de videre i veldig mange av mine foredrag og forelesninger.

endre kommunikasjonsstil er absolutt mulig.  Til og med i vr neste samtale. Men for oppn varig endring i den vanelignende atferden vr, m vi gjenta og gjenta den nye atferdsmnsteret til det blir helt naturlig og automatisert.  Og det tar tid.

Selv trener jeg fortsatt p  vre mindre bombastisk og mer lyttende.

Hper dette gav deg food 4 thought uansett om du er av den mer eller mindre bombastiske typen. Vi pvirker hverandre, enten vi er oss det bevisst det eller ei.

Hvis du har en bombastisk leder, misunner jeg deg ikke.  Men det gr an pvirke 'nedenfra'.  Mer om det ved en senere anledning.

nsker deg en superduper dag - helst uten bombastiske utsagn :)

Beste hilsen Irmelin

 

 

Kvinners karrieremotivasjon

Fagdagbok, 5. september 2016

I dag jobber jeg p et bok kapittel som skal med i en fagbok om lederes skjnnsutvelse (Andersen, Moldens og Torsteinsen, 2016). 

Jeg vil fokusere p hykvalifiserte kvinners karrieremotivasjon og -muligheter i organisasjoner og hvordan forskningen kan hjelpe ledere til utve klokt skjnn for ivareta kvinners ressurser p en best mulig mte.  

En artikkel  som tar for seg kvinner og menns karrieremnster i eliteprofesjoner er nyttig (Halrynjo & Lyng, 2010). Den omfatter sivilingenirer, sivilkonomer og jurister og rapporterer fra bde en kvantitativ og en kvalitativ underskelse.  

Et interessant funn som gjengis er at det ikke er signifikante forskjeller i karriererealisering mellom eliteutdannede kvinner og menn uten barn

P den annen side, toner kvinner ned sin karriererealisering etter at de fr barn, sammenlignet med menn.  

Ihht forfatterne, viser forskningen at kvinners preferanser ikke er endret etter at de fr barn, men at deres handlinger er det.  De tilpasser seg sin partner (som oftest ogs er i en eliteposisjon - jfr. likhet tiltrekker) og lar hans karrierepreferanser f forrang

Dette gjr kvinnene samtidig som de begrunner valget med egne nsker; det fles viktig, verdifullt og meningsfullt ha tid til samvr og oppflging av barna i smbarnsfasen. 

S skriver forskerne;

samtidig avvises de langsiktige karriereomkostningene gjennom fortellingen om at utsatt karriereorientering er mulig - for mor.

Dette er interessant funn som vil passe fint reflektere over i mitt bokkapittel.  For, hvis det er slik at hykvalifiserte kvinner setter karriereambisjonene p vent i smbarnsfasen, for s forvente at de skal kunne ta opp igjen karrieren i neste omgang, hva slags konsekvenser har det for ledere og for organisasjoner som skal bist disse kvinnene p veien videre i karrieren?

Mitt forelpige svar er at ledere m bidra til endre p:

  • normene for fortolkning av karrieremotivasjon (hvordan oppfrer den karrieremotiverte medarbeider seg)

s vel som

  • praksiser i vurdering av karrierelp i forbindelse med forfremmelser og rekrutteringsprosesser (for eksempel, hvordan tolke det faktum at en medarbeider jobbet redusert i mange r).   

 

Den tradisjonelle mten beskrive og fortolke karrieremotivasjon p for hykvalifiserte medarbeidere innen grdige yrker, er ikke tilstrekkelig for fange opp kvinners atferd og preferanser dersom de har eller har hatt omsorg for sm barn. 

Dermed m noe endres i mten ledere forstr og fortolker karrieremotivasjon p i moderne organisasjoner.

Hvordan det skal kunne skje, er et mer komplisert sprsml.  Men det er aller viktigste, er uansett at ledere m skjnne at dette er en utfordring de ikke kan se bort ifra

Hvis ledere fortolker kvinners karrieremotivasjon med bakgrunn i en tradisjonell mannlig logikk, vil det kunne fre til feilvurderinger, drlig skjnnsutvelse og tap av kvinners talent og ressurser for organisasjonen. 

Ledere som hevder at det er kvinners 'problem' at de har prioritert barn og familie mens deres mannlige kollegaer har prioritert karriere og derfor har kommet et hestehode foran, forstr ikke at toget likevel ikke er gtt hva angr kvinners karrierevilje og -motivasjon. De har bare et litt annet karrierelp - som m fortolkes og foredles p sine egne premisser. 

Viktig tema - spennende forskning.  Mer om dette fra meg i andre kanaler etter hvert!

 

Beste hilsen Irmelin

Kilder:

Andersen, Ole Johan; Moldens, Turid og  HaraldTorsteinsen (2016): Ledelse som skjnnsutvelse. Forelpig innledningskapittel i Fagbok under utvikling. 

Halrynjo, Sigtona & Selma Theres Lyng (2010).  Fars forkjrsrett - mors vikeplikt? Karriere, kjnn og omsorgsansvar i eliteposisjoner. Tidsskrift for samfunnsforskning, nr.2, 249-280.

#Easy does it

Vi er alle aktrer i eget liv uansett om vi har en jobb som leder eller ikke, eller om vi selv har en leder (eller flere) over oss p jobben.  Det betyr at vi frst og fremst m ta ansvar for oss selvHvordan skal vi lede oss selv i en stadig mer kompleks verden?


Francis mediterer mens han ser ut over den store verden p tur til Australia, 2014.
 

Jeg har tatt utsagnet #Easy-does-it  som eget motto, for minne meg p at det er lettere f gjort litt, enn bli handlingslammet av for store ambisjoner.  

#Ta-lett-p-forventningene, er et motto som gr i samme retning.  

Jeg tror p en slik tilnrming p tross av at mange ml og ambisjoner krever hardt og langsiktig arbeid og fokus

Alle ml bestr uansett av sm skritt som m tas p veien dit.  Det er de skrittene som utgjr arbeidet, det er de som fr oss i ml. 

Som Eckhart Tolle har formulert det; "The Foundation for greatness is honoring the small things of the present instead of pursuing the idea of greatness. The present moment is always small in the sense that it is always simple, but concealed within it lies the greatest Power" (A New Earth, 266-267). 

Jeg tror p at veien mot mlet er det aller viktigste - det er den vandringen som utgjr selve livet. 

Jeg prver derfor prve og huske at det er viktig srge for  ha det bra p veien mot mlet. 

#Easy does it!


Nr du finner flyten, er det ingenting som er bedre.  Her fridykker Fanny p ferie i Kroatia, 2013.

Jeg elsker alderen min (Meg Ryan, 54)

Etter at jeg kom meg gjennom frtirskrisen, bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle sammenligne meg med de som er yngre enn meg selv eller nske meg tilbake i alder. Jeg ville vre takknemlig for at jeg er akkurat her jeg er, og ikke se alder som en begrensning, men som en mulighet.    

Derfor liker jeg ogs lese om godt voksne kvinner (srlig!) og menn som gr mot strmmen med stil - som str opp for sine utradisjonelle valg eller holdninger, eller som gir stemme til en livsstil eller -valg som er utenfor allfarvei. 

I dag var det denne artikkelen* om Meg Ryan som inspirerte meg:

Meg Ryan anno 2015 #stil ikon, tidligere skuespiller, n ogs regissr og alenemor til 9-ring i en alder av 54. 

Jeg digger at hun debuterer som regissr etter en lang karriere som skuespiller!  At hun har en humoristisk utstrling, en lett og ledig stil og at hun er en feminin kvinne med ben i nesen.

Hr ogs hva Meg Ryan har si om ALDER;

"I love my age.  I love my life right now.  I love what I know about.  I love the person I've become, the one I've evolved into.

In my life I've been scrappy as hell, but I feel easy with things now. I think that comes with age."

Betydningen av alder er ikke tallet du skriver bak navnet ditt, men holdningen du har til livet og hva livet har by p. 

Vi kan ogs bidra til endre andres holdninger til alder ved vektlegge flere positive sider ved det bli godt voksen/eldre. Vi kan oppdage, samle p og dele positive og oppbyggende fortellinger, bilder, sitater, artikler osv om det som er kult og bra med  vre kommet midt i livet eller mer.  Vi kan tenke gjennom hvordan vi snakker om det 'bli eldre' og srge for fortelle om de positive erfaringene, fordelene og alt det som er kult og bra med bli eldre.

Hvis du vet om folk eller prosjekter som virkelig synliggjr det positive med bli #eldre-med-stil-og-attityde, fortell gjerne i kommentarfeltet eller del et bilde!

Beste hilsen Irmelin

 

  

 

*Artikkelen fant jeg i magasinet Porter, Winter, issue 12 2015, den er skrevet av: ?? (kan ikke finne!) Foto: Pamela Hanson, Fashion editor: Deborah Watson 

 

 

 

This is now, and that was then

Jeg har nettopp kommet hjem fra tre ukers familietur til Zanzibar (y i st-Afrika, Det indiske hav, del av Tanzania). Vi bodde p Zanzibar et halvt r i 2005/2006 og n var frste gang jeg var tilbake siden den gangen. 

This is now:

Solnedgang p "Roof Tops" i Nungwi, p nordspissen av yen. I stolene sitter  Famme (17) med rd caps og Fanny (19), foran str Franciscus (20) sammen med meg - pappa John tar bilde.

Her har vi familieyoga foran huset vi leide den frste uken.   lre meg yoga var omtrent den eneste personlige ambisjonen jeg hadde da vi dro til Zanzibar for ti r siden. Det gjorde jeg, jeg stod opp hver morgen fr resten av familien og gjennomfrte en times yogasesjon. Jeg har tenkt p det siden; det er en av de beste 'investeringene' jeg har gjort ever. #selvledelse i praksis 


P vei hjem fra snorkletur, ogs dette i Jambiani. 


John og Asha - som vi ble kjent med den gangen i 2006 - de holder p klekke ut et egg-prosjekt sammen (les mer om det her).


Ogs denne gangen ble vi 'animal rescuers' (se under om krken og apen) - Denne Biskevovsen ble mishandlet p en av strendene vi var (de fleste landsbyfolkene hater hunder, dessverre) s vi kjpte den, fikk den p beina og klarte heldigvis skaffe den et nytt hjem fr vi dro <3 <3
 

That was then....


Bildet over viser oss 10 r tilbake i tid.  Det er en kollage som er komponert av fotograf Sture Nepstad i Bergen (min tidligere svoger), mens enkeltbildene er tatt av oss privat mens vi hoppet ut i et basseng (en og en). Ide av John.


Vi temmet en krkeunge som falt ut av reiret fra toppen av en palme utenfor huset vrt. Franciscus ble kjempekompis med den.


Vi hadde ogs to aper mens vi var der - en som vi adopterte fra en dyrehage (Storegutt) og denne som du ser sammen med Famme, som vi kalte Lillegutt.  Han fikk vi fordi landsbybarna kom med ham til oss - moren var blitt drept (de kokte suppe p apene...!) og den var ute av steand til overleve p egenhnd, s den var i en ganske s hjelpels situasjon.  Men vi tok den inn og Storegutt ble en god surrogatmor for ham, i tillegg til god hjelp fra barna (se bilde under - Franciscus mater Lillegutt) og oss voksne. ha aper i et hushold er ingen enkel ting!  De gjr apestreker hele tiden - stjeler ting, velter og kaster rundt p alt de finner, bsjer der de gidder osv.  Det ble mye jobb for meg som er opptatt av ha en viss orden i huset!  Men jeg bestemte meg for bre over med det.  Det fltes som en unik mulighet og en once-in-a-lifetime experience for barna - ha aper som kjledyr.  Og n i etterpklokskapens lys er jeg jo glad for at jeg gikk med p det. 


Franciscus gir Lillegutt melk fra flaske.


Vi oppdaget tang-kvinnene... De dyrker tang og har tang-kere p sandbankene som kommer til syne nr det er fjre.  Ser fantastisk vakkert ut, men det er en beinhard jobb - og de tjener s lite at det minner mest om slavearbeid.  I rene etterp har John tatt initiativ til flere prosjekter for komme opp med alternative inntektsmuligheter for kvinnene p Jambiani.  Det er utfordrende - men han har ikke gitt opp enda!

Jeg kunne fortalt masse mer om erfaringene med ta et halvt rs sabbat p en sydhavsy og hva det tilfrte oss som familie, min egen personlige utvikling, vr kulturelle forstelse, osv, og om ringvirkningen etterp, som ikke bare var positive med tanke p karriere, privatkonomi osv. Men det fr jeg spare til en annen anledning. 

Selv er jeg nok ingen 'Afrikaner', i den forstand at jeg fler meg i mitt rette element i Afrika. Jeg liker mer modernitet, rett og slett!  Samtidig er vi alle afrikanere.  Les hva Meryl Streep nylig sa om dette p en presskonferanse i Berlin;

"I've played a lot of different people from a lot of different cultures", she said, when asked about diversity. "There is a core of humanity that travels right through every culture, and after all we're all from Africa originally. Berliners, we're all Africans really."



http://tenaciousdc.deviantart.com/art/We-Are-All-Africans-257431946V

nsker deg en fin dag!

Beste hilsen Irmelin


 





 

Me, myself and I; en slags coachingsamtale med meg selv

En vakker dag googler du deg selv og kommer over en nettside som gjengir en tale -  holdt til de 100 mektigste kvinnene i Norge - hvor frste del benyttes til angripe deg, og beskylde deg for  ha bedrevet vranglre den gangen du holdt et foredrag om det skalte 'glasstaket' p NHH for tyve r siden. Hva gjr du med en snn opplevelse? 

8. mars er jeg invitert til snakke p Psykologidagene p NTNU som i r er viet temaet " rive ned tabu - i mte med mennesket".

Mitt foredrag har tittelen: Er kvinner og ledelse fortsatt et tabubelagt tema? 


Her er et bilde fra selve foredraget - foto: Kaja Janet Aarberg

Denne gangen skal jeg holde et personlig og ikke et faglig innlegg.  I programmet str det at jeg "vil snakke om hva som har vrt oppturer, nedturer, utfordringer, og strategier (ifm arbeide p dette feltet), og fokusere p hvordan en kan drive selvcoaching for holde oppe motivasjon og skape mening (p et tabubelagt omrde).."  

arbeide med foredraget er interessant, og garantert angstfylt. 

Men siden psykologidagene handler om rive ned tabu i mte med mennesket, tenkte jeg at jeg ville invitere deg med p en samtale jeg har hatt med meg selv nr jeg har arbeidet med forberedelsene til dette foredraget.  

Problemet er IKKE omtale oppturene!  Det er lett og morsomt, og heldigivis er det mange ta av. 

Det er nedturene som er vanskelige.  Dette blogginnlegget er derfor viet stemmene og samtalene som har foregtt i hodet mitt nr jeg har kjent p de vanskelige flelsene knyttet til dette temaet.  

Here we go (for ordens skyld, dette er alts Irmelin som 'snakker' med Irmelin):

 

Jeg har en angstklump i brystet.  Det er skikkelig ubehagelig.  Nesten som jeg ikke klarer puste skikkelig.

Meg selv som coach til meg selv (i kursiv videre):

Hva er det som fles s vanskelig?

Vet ikke.  Jeg m prve  sortere.

Jeg fler bare angsten sitte som en knute i brystet.

Hvis s, hva da?

Det er undvendig, jeg burde vre i stand til nyte livet mer. Ikke ta ting s tungt.  Se p dette som en morsom oppgave!

Burde eller ikke burde - det er vel ikke s konstruktivt si til seg selv.  Hva hvis du inviterer angsten inn p kaffe og kaker?  Ser p den som en vennlig (og tilbakevennende) venn. 

Ja da kunne jeg. (God ide, forresten.)

Hei, der er du (igjen) angst i brystet!  Hva vil du hjelpe meg med n?

(Ingenting skjer.  Brystet kjennes like stramt.  Jeg fr ingen svar i hodet mitt  heller.)

Du kan puste dypt inn og ut noen ganger, s gr det kanskje bedre.

(Puster dypt inn og ut flere ganger. Yes, det kjennes ut som litt av trykket slipper tak.)

N kan du sprre deg selv med en vennlig stemme; hva er du redd for?

Hva er jeg redd for?

Hm, svaret p det er jo komplekst. 

Det er s mange slags tanker som strmmer p, det er vanskelig sortere!

Det hjelper kanskje bare begynne med det frste som faller deg inn?

Jeg er redd for rippe opp i gamle vonde minner.   Det bringer frem redsel og frykt i meg.

Men hvis minnene ligger der som redsler, er det ikke lurt ta de frem, ja, lfte de frem i lyset? Kanskje blir det som trollet, de sprekker i solskinnet?

Hm, ja kanskje. 

Men nei, jeg vil helst slippe. Det fles bare s ubehagelig.

Ja, det er jo naturlig. Fordi det var ubehagelig da du opplevde det!

(Jeg kjenner angsten gripe tak i brystet igjen, og tvinger meg til puste dypt ut og inn, ut og inn.  Det hjelper.)

Ja, det var ubehagelig!

Hva er ubehagelige episoder du husker?

Mange!  Her er noen eksempler:

  • Den gangen da jeg holdt foredrag om Kjnn og Ledelse p et lederseminar og NN (som hadde leiet meg inn og som selv var professor) avsluttet med  reise tvil om hvorvidt forskningen jeg hadde vist til gjennom store deler av foredraget holdt ml.  
  • Eller den gangen da en fyr reiste seg opp midt under et foredrag og begynte skjelle meg ut.  Og konferansieren som hev seg p og fulgte opp 'heksejakten', mens ingen av de som hadde leiet meg inn eller noen andre stttet meg. Selv ble jeg s tatt p sengen da det skjedde at jeg helt mistet evnen til svare tilbake. Og etterp fikk jeg s dundrende migrene at jeg mtte stenge meg inne p hotellet i et mrkt rom og sove.  
  • Eller den gangen jeg hadde jobbet meg i hjel for lage en forskningsrapport om kvinner i ledelse (nesten gratis fordi jeg mente det var viktig f dataene ut til 'folk flest') og NN brukte meg og dataene i sitt politiske spill  i mediene, mens kritikken haglet internt og jeg mtte skrive epost til alle de ansatte beklage.
  • Eller det eksempelet jeg skrev om i begynnelsen av denne bloggen, da jeg oppdaget at noen hadde brukt halve innledningstalen sin p et arrangement for  hedre Norges 100 mektigste kvinner til  beskylde meg for  ha drevet med vranglre fordi jeg hadde snakket om glasstaket en gang p en forelesning p NHH p nitti-tallet. 

 

OK, skjnner.  Nok av drlige minner alts.  Sprsmlet er vel hva du skal gjre med dem? Er du ikke eldre og klokere og mer erfaren n?  Trenger du g rundt og bre p de minnene? Husk hva psykologen din sa; det er nesten ingenting som gjr folk s rasende som kjnnsproblematikk.  Du kan ikke ta ansvar for andres raseri. 

Ja, men jeg vet ikke om folks raseri egentlig er det vanskeligste.

Strengest er jeg jo uansett selv. 

Hva mener du?

Jeg klarer liksom ikke gi meg selv eller de andre en break.  Jeg kunne jo kanskje bare godta at det er mye flelser der ute omkring denne tematikken og at det ikke egentlig handlet om meg de gangene.

Hm, ja.  Hvorfor klarer du ikke det da?

Jeg tror jeg mangler selv-kjrlighet.  Jeg er mye mer trenet i kritisere meg selv enn gi meg oppmuntring og trst. 

Kanskje jeg skulle gjre det som Fredrik Eklund anbefaler alle gjre i boken sin (The Sell); inng en ektepakt med meg selv. 

Hva gr det ut p?

(Vent, Jeg kan finne den frem fra dagboken min. Der har jeg skrevet det opp allerede.  Du lover elske og re deg selv slik du gjr med den du gifter deg med.)

Snn:

Jeg, Irmelin Drake, tar deg, Irmelin Drake, som partner i livet.  Jeg vil elske deg i dag, i morgen og for alltid.  Jeg vil ha tillit til deg, behandle deg med respekt og srge for at du har det du trenger for vre sunn, lykkelig og i balanse.  Jeg vil elske deg trofast gjennom gode og drlige tider og vil alltid vre der for deg.  I give you my life to keep.  So help me God. 

Ok, det var jo en kreativ ide!  Hres bra ut.  Hvordan fles det n da?  Hjalp det p angsten i brystet?

Not really.

(Puster, dypt inn og ut gjentatte ganger  Det hjelper.)

Jeg tenker at det med selv-kjrlighet er en lang prosess. Som m jobbes med daglig.  Over mange r.      

Enig.  Egentlig har jeg jo holdt p en stund, litt on and off.  Det var en periode jeg var veldig flink til affirmere om at jeg elsker meg selv og tilgir meg for alt, uansett hva. Det gjorde meg alltid roligere.  Men i det siste ret har jeg kommet  helt ut av det.  S det fles ok gi meg selv litt tid - at jeg skal flytte meg skrittvis fremover mot mer selv-kjrlighet.  Sm skritt vil vre verdt mye. 

OK, s det er en meningsfylt strategi for deg?

Ja, det fles snn. 

Jeg vet jo at det hjelper gjre yoga og reiki og meditere og den slags.  Det er bare vanskelig for meg f prioritert det i hverdagslivet.

Hvorfor det, tror du?

Kanskje fordi jeg da m stoppe opp.  Det er lettest bare g videre, liksom.  Engasjere meg i nye oppgaver og gjreml.  Vre busy. Fle meg viktig. Tro at jeg er noen.  Jeg er helt hpls...!

Forklar mer! (Og nei, du er ikke hpls, bare et helt vanlig uperfekt menneske.)

Jeg m jo tro at noen bryr seg om det jeg har p hjertet siden jeg gidder ytre meg her og der, holde foredrag, skrive, blogge, forelese osv. Det forutsetter p en mte at man m ha en viss flelse av  ha noe by p (for noen andre enn meg selv).  Samtidig er det mitt ego som blir sret nr jeg opplever negative hendelser, eller fler at jeg ikke klarer prestere s godt som jeg kunne nske, f full oppslutning om mine tanker og ideer, eller lignende. 

Mao, idiotisk nok stopper mitt ego meg fra ha en god opplevelse av vre der ute med min stemme og mine perspektiver uavhengig av hvordan reaksjonene blir. Jeg vet jo innerst inne at alle m selv ta ansvar for egen lring, eie sine aha-opplevelser, ta ansvar for sine hersketeknikker eller sine raseriutbrudd.   

Krmt, s hvis jeg skal g litt i meg selv, handler dette kanskje om at jeg m ta et oppgjr med egoet mitt som fler seg sret og liten og som er redd for andres kritikk!

Ok, hvis s - Hvordan kan du la ego fr mindre plass i din psyke og i ditt flelsesliv?  (Hint, kanskje Eckhart Tolle kan gi deg noe inspirasjon?)

Eckhart Tolle!  Elsker ham.  Han fr meg alltid til skjnne at mine nedturer aldri er s viktige som jeg tror.  Kanskje jeg skal finne frem noe av det jeg har notert meg om ego fra han. 

(Jeg gr og finner en annen journal jeg har liggende der jeg har notert en del sitater fra ET.)

The great arises out of small things that are honored and cared for.  Everybodys life really consists of small things.

Greatness is a mental abstraction and a favorite fantasy of ego.

The paradox is that the foundation for greatness is honoring the small things of the present moment instead of pursuing the idea of greatness.

The present moment is always small in the sense that it is always simple, but concealed within it lies the great power.

                                                                                                  E. Tolle (A New Earth, p 266-267)

 

Ok, s budskapet er kanskje at jeg kan slutte ha s store ambisjoner eller ta mine ambisjoner s veldig p alvor. 

Slik jeg tolker E. Tolle er at det ikke er konstruktivt klassifisere nedturer som nedturer (hehe).  Hvis jeg klarer  fokusere p min innsats i form av alle de sm skritt jeg tar (tok) i arbeidet med et foredrag, en forskningsrapport eller en samtale med en journalist, s skal jeg ikke bekymre meg noe srlig over hva resultatet blir.  Om jeg provoserer en deltaker nok til bryte ut i raseri, eller om noen mistolker forskningsrappporten min, s er det strengt tatt bortenfor min kontroll.   gjre mitt beste for hvert skritt jeg tar nr jeg lser en oppgave, er til syvende og sist det eneste jeg virkelig kan kontrollere.  Hvordan andre reagerer p min oppgaveutfrelse, vil jeg aldri ha full kontroll p. 

Og s sier Tolle noe som er en virkelig trst; 

Vi m lre oss bli venn med yeblikket (uansett i hvilken forkledning det viser seg!)

 Ok, godt sagt, og hvordan kan du bruke det?

Da er vi kanskje tilbake til begynnelsen, da.  Om at det er bedre invitere angsten inn p kaker og kaffe og lytte til dens stemme.  Hvis jeg ikke betrakter angsten som en fiende, men som en venn, s kan jeg lre noe av den. 

Og hva har du lrt av akkurat denne kaffestunden??

Jeg har lrt en hel del om meg selv og mine drlige minner fra fr i tiden.  Minner som, nr de aktiveres, har kraft til gjr meg angstfull og fryktsom i dette nuet, enda de tilhrer en fortid langt, langt borte som jeg aldri kan f tilbake og som ikke kan gjres om. 

Derfor, huske p dette:

Jeg kan ikke forandre min fortid, men jeg kan forandre hvordan jeg tenker om og fler omkring min fortid. 

Martin Seligman

 

Mao, du kan sikkert ha utbytte av sette av tid til meditere deg gjennom noen av de drlige opplevelsene og erstatte de med noen mer konstruktive flelser og tanker.  Vre kjrlig overfor bde de som utsatte deg for de vonde stundene, og overfor deg selv.

Men det blir ikke i dag!  N m du tilbake til arbeidet ditt! 

 

Javel, men 1000 takk for samtalen <3 det kjennes faktisk veldig mye bedre n.  Og jeg klarer le litt av meg selv, det m jo vre good news.

Og takk til deg leser, for at du hang med helt hit :) hper du fikk noe tenke p...

Foredraget (som garantert ikke er like introvert som denne selvcoachingen var) skal jeg forvrig publisere p slideshare nr det er avholdt - s sjekk gjerne ut mine publiseringer der ogs. 

God dag!

PS! Foredraget ligger n ute her.

 

 

Om skrive seg til nye tanker

Det er lrdag, og jeg har brukt dagen til la meg inspirere omkring betydningen av skrive.

Det beste sitatet jeg har ftt ut av lesingen er dette:

I doubt I could have thought such a thought by thinking alone.

Det er hentet fra dette bokkapittelet:



I denne boken:



Som inspirasjon, pleier jeg lage mine egne bokmerker av utklipp fra magasiner jeg liker bla i, som dette:


Dette kan kanskje virke somen avsporing, men like fullt - det utgjr en viktig del av den totale lese- og tenkeprosessen (!)

Det gjr forresten ogs at jeg sitter behagelig, i blte materialer - jeg liker saueskinnspels og -puter, og ikke minst UGGsene mine, som er s slitne og stygge, men s utrolig behagelige ha p - jeg vet, en estetisk visuell katastrofe, men akk,det fr g;



Jeg har tidligere latt meg fascinere av Toril Mois ideer om at ' skrive er tenke' og har ogs blogget om det tidligere.N tar vi snartfatt p et nytt semester og jegskal undervise studenter som skal skrive en masteroppgave i lpet av det neste halvret. Da er det viktig motivere de til begynne skrivingen jo fr jo heller, og tilikke ha skriveskrekk. S jeg henter inspirasjon fra faglitteraturen og samler gullkorn jeg kanformidle videre til studentene.

Samtidig lrer jeg selv, og jeg fr inspirasjon til egen skriving.Jeg harsom ml formidle faget mittp mer kreative mter -og koble det personlige/faglige i strre grad.

Mer om det etter hvert!

Poenget med det sitatet jeg innledet med, erat ved tillate en mer organisk skriveprosess, blir ikke skriving kun et verkty for formidle tanker man allerede har tenkt, men utgjr et analyseverkty i seg selv. Gjennom skriving, oppdager man nyanser i det man har tenkt, og utvikler tanken videre, man skjnner hva man ikke har skjnt, eller det kan bli penbart hva man trenger oppklare eller bygge videre p for at ideen man har skal holde ml og kunne st for seg selv.

Den ene forfatteren beskriver hvordan denne prosessen foregr gjennom sin egen opplevelse:

As I wrote, I watched Word after Word appear on the computer screen - ideas, theories, I had not thought before I wrote them. Sometimes I wrote something so marvelous it startled me. I doubt I could have thought such a thought by thinking alone. (St.Pierre, s. 488)

Kunsten utvikle tanken gjennom skriving gjelder ikkebare for skjnnlitterre forfattere, men ogs for faglige skribentereller folk flest.

Akkurat det, er en innsikt jeg gjerne deler videre med deg, kjre leser.

Kanskje du ogs blir inspirert til utforske skriving som verkty for utvikle tankene dine, samle fortellinger om deg selv og ditt liv, eller skrivenoe til noen som kan ha gledeav det eller finner det interessant.

Lykke til!

Beste hilsen Irmelin

Fint vre en stor (ja, stor!) fisk i en stor dam

Torsdag kveld(5.november) fly jeg og tre kollegaer fra HBV til Berlin for vre med p dennekonferansen


Se denne lenken hvis du vil vite mer om selve konferansen.For dere andre, her er en kort gjengivelse av konferansens presentasjon av seg selv p den ovennevnte hjemmesiden:) "Europe is leading the world in the effort to make science more aware of and responsive to the consequences of gender inequality and gender bias in science practice and knowledge.The Summit will advance understanding of when, how and why gender issues in research can produce different outcomes for women and men, and, like its predecessors, it will demonstrate important intellectual, societal and economic benefits of gender mainstreaming."

Ok, fint nok, men trenger vi dette ni 2015, tenker du kanskje?

Vel, ja, dessverre.

For eksempel holder det p skje en liten 'revolusjon' med tanke p betydningen av biologiske kjnnsforskjeller innen medisinsk forskning som bekrefter et sitat jeg tok med p en slide da jeg for noen r siden holdt foredrag for DNV(n Det Norske Veritas GL) om "Female and male leadership:



At biology matters, kan kanskje virke som en litt selvflgelig ting ha som overskrift p en slide i et foredrag, men alle som fulgte debatten rundt Harald Eias tv-program Hjernevask i 2010 om akkurat dette, vet at dette er et ganske kontroversielt perspektiv.

Og innen blant annet medisinsk forskning har man i alle r oppfrt seg som omhva slags kjnn man forsker p, ikke har betydning. N har man imidlertid begynt oppdage at kvinner og menn fr forskjellige symptomer p en rekke sykdommer, og at medisiner ikke virker p samme mte for kvinner vs menn.M bare si at det er i alles interesse at flere vitenskapsfolk tenker kjnn helt fra begynnelsen nr de (vi) setter i gang medvreforskningsprosjekter!

Men tilbake til GS7.

Noe av det viktigste med komme seg ut i verden p konferanser er dette;

been there, done that.

Med det mener jeg at det viktigste faktisk er ha vrt der; og bli orientert om hva som foregrog f bekreftet (forhpentigvis) at det ikke noe helt nytt og revolusjonrt p gang pfeltetsom man ikke visste om.

P denne konferansen skjer imidlertid noesom er enda bedre. Jeg fler meg rett og slett littsom plommen i egget. (Hehe)

Eller for bruke en annen analogi*;jeg flermeg rett og slett, ikke som en stor fisk i en liten dam, eller en liten fisk i en stor dam, men som en stor fisk i en stor dam.

Man er ute i verden, derfor er dammen stor (i motsetning tilnr man er p enkonferanse i Norge, det er som svmme ien litenandedam til sammenligning, fint nok det, alts, men du vet, det er fortsatt en andedam). NB! Dette betyr IKKE at jeg mener at det ikke har vrt arrangert bra konferanser i Norge - det har det selvsagt. Poenget mitt er f frem betydningen av utvide populasjonen eller nedslagsfeltet- nr norske konferanser lykkes i arrangere mangfoldige konferanser eller f internasjonalt orienterte forskere, eksperter eller andre med, dablir den lille andedammen litt mindre, og ligner mer p en strre dam.

Vanligvis nr man kommer fra en liten dam, og begir seg ut p svmmetur istore dammer, s er mantypisken liten ubetydelig fisk som ikke veldig mangelegger merke til.

Men nr det gjelder likestilling og genus perspektiver (jeg bruker det svenske begrepet fordi jeg fler kjnnsperspektiver klinger drlig i dagligtalen), s er det en annen sak.

Da har vi enhistorie fortelle som andre har lyst lytte til, og vi fr lov svmme sammen med de store fiskene i den store dammen (uten bli spist opp).

Ok, jeg skal gi meg med fiskeanalogien, men du skjnner hvor jeg vil hen??

Som forsker innen et felt,fles det rett og slett veldig ok bli pminnet om hvor viktig dette temaet er for policymakers all over the world!

Det fles ok sitte der nr kunnskaps- og forskningsminister iTyskland,Cornelia Quennet-Thielen, pner konferansen og poengterer hvor viktig det er f fremforskning som er sensitiv og innovativ med hensyn p kjnn.

Det fles ok nr hun viser til at Dr. Angela Merkel er sponsor for et nettverk hvorkjnnsbalanseinnen alle sektorer, ogs innen vitenskapen, er et ml forankret p topplederniv.

Det er srlig ok fordijeg selv jobber p et forskningsprosjekt som er helt i forkant med tanke p fremme kvinnelige talenterinnen vitenskapene og i akademia (universiteter og hyskoler), og dette forskningsprosjektet er bare et av mange i et stort program som stttes av Norges Forskningsrd mfl.

Mao,selv om vi ogs har kommet kortere enn man skulle forvente i et skalt likestilt samfunn nr det gjelder kvinnersinnflytelse p vitenskapsfeltet og i toppstillingene i akademia, er vi likevel helt i tet hva angr tenking og satsing p omrdet.

OG DET FLES HELT OK.

....noen gangerer det all right!

jobbe med utdanning er bare en av tingene vi holder p med, vi som jobber i akademia(highereducation institutions som det heter p engelsk). Forskning er en av de andre viktige oppgavene vre. Derfor er det veldig ok f bekreftet at den forskningen manholder p med ogs spiller en viktig rolle i den store sammenhengen.

S ble dette innlegget mye om fisker og dammer, mer om selve innholdet p konferansen hvis dere er interessert. Men da vil jeg gjerne at dere sier ifra i form av LIKEdette innlegget- er det en deal?

Uansett, takk for oppmerksomheten og for at du leste helt hit!

beste hilsen Irmelin

*Analogi er en forklaring eller sammenligning som gis ved vise til noe annet som ligner. Det har nrt slektskap med en metafor.

Fri til elske sin skjebne (Amor Fati*)

Midt i min bundne, blodige hjelpelshet var jeg fortsatt fri - skriver Gregory David Roberts i boken Shantaram. Fri til hate de som torturerte meg - eller til tilgi dem.

Jeg var alene p hytten og satt i sengen med PCen p fanget og en kopp te ved siden av meg p nattbordet. Til venstre for meg, l en tykk skjnnlitterr bok og dagboken min.   Bokens tittel var Shantaram.



Jeg hadde nettopp lest ferdig kapittel 1 og besluttet  gi boken opp. Den var 1000 sider og jeg visste at hvis jeg ble hektet, ble jeg hektet. Da ville jeg ha lyst til lese hele tiden og det kom til prege store deler av fritiden min de neste ukene.  Jeg tenkte som s; hvis en bok skal sluke opp store deler av tiden min, br den vre verdt det. Og etter ha lest meg gjennom det frste kapittelet, var jeg enig med meg selv om at han skriver dritbra, bare frste avsnittet var noe helt for seg selv, men selve storyen, det universet jeg ble frt inn, en sann historie om en rmling som flykter fra et hyrisikofengsel i Australia til slummen i Bombay, fltes bare ikke som et sted jeg hadde lyst tilbringe s mye tid. 

Men likevel; les denne innledningen her - den m vre noe av det bedre jeg har lest:

Jeg mtte bruke lang tid og reise nesten verden rundt for forst det jeg n vet om kjrlighet og skjebne og de valg vi gjr, men kjernen i det kom til meg i et glimt, mens jeg sto lenket til en mur og ble torturert. Der gikk det p en eller annen mte opp for meg, gjennom skriket inni meg, at midt i min bundne, blodige hjelpelshet var jeg fortsatt fri. Fri til hate de som torturerte meg - eller tilgi dem. Det hres kanskje ikke ut som all verdens, jeg forstr det. Men nr lenkene og jernene skjrer og river i deg og du ikke har annet, s innebrer friheten et helt univers av muligheter. Og valget du gjr, mellom hat og tilgivelse, kan bli til historien om ditt liv. (Roberts, 2010 s. 8).

Ja, s treffende kan det sies. At livet bestr av valg, og at frihetsflelse frst og fremst er en valgt tankekonstruksjon.

Her beskriver hovedpersonen en situasjon med en ekstrem frihetsbervelse, men likevel opplever han at han har valg.

Vi andre, vi har jo ikke opplevd noe s ekstremt, men kjenner oss likevel igjen. For i lpet av livet opplever hver og en av oss p ulikt vis vi at vi kommer i situasjoner som fles mer eller mindre frihetsbervende og da m vi ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til det.  

Jeg tenker p da jeg fikk barn for frste gang, det var en fantastisk opplevelse plutselig ha dette lille, skjre og vakre mennesket i livet mitt, men jeg fikk nesten klaustrofobi over miste friheten min over natten.  Plutselig var alt styrt av behovene til denne lille skapningen, som heller ikke syntes bli fornyd med noe, melken min likte han ikke, eller det vil si, likte er vel ta det litt langt, han tlte ikke melken min, og hele den frste ret ble et r med strev og slit og lite svn og masse byssing.  Jeg ble en ekspert i bysse gende, stende og sovende, og det tok lang tid fr jeg fikk orden p tankene mine, og klarte innrette meg i den nye situasjonen.

Etter hvert forstod jeg at min frihetsflelse for evig ville bli preget av det valget jeg hadde tatt om bli mor til et barn og at jeg mtte bestemme meg for elske det.  Jeg har ikke snudd meg tilbake siden, men jeg har likevel blitt pminnet gang p gang at det er jeg som styrer hvordan jeg vil tenke om mer eller mindre utfordrende situasjoner livet har bragt meg opp i p grunn av mine (tidligere) valg. 

Being cause in the matter

handler om ha en innstilling til livet om at man alltid har ansvar og alltid valg**. Det betyr ikke at jeg tror jeg er den eneste rsaken til noe negativt som skjer meg, ikke en gang at jeg har meste parten av skylden, men at jeg likevel velger se p alt som skjer med en innstilling om at jeg er 'cause in the matter'. 

Poenget er; Det eneste ingen kan ta fra oss, er hva vi bestemmer oss for tenke og fle om det som skjer oss, om den situasjonen vi er i, om vi velger fle oss som offer eller som en som har valg.  Og selv om frihetsgradene vre eller handlingsrommet er svrt s begrenset, kan vi alltid velge hvordan vi skal forholde oss til situasjonen.  Det er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det, som til syvende og sist teller.


 

* Andre Bjerke skrev diktet Amor Fati om elske sin skjebne.  Denne lenken viser hans datter Vilde Bjerke som fremfrer det p TV2.

** Se artikkelen 'The Four Ways of Being that Create the Foundation For Great Leadership, a Great Organization, and a Great Personal Life' Av Erhard & Jensen (2013)

Om vge skrive personlig

Vr opplevelse av virkeligheten vil alltid vre subjektiv. Nr vi deler vre subjektive fortolkninger av virkelighetenmed andre, investerer vi ifellesskapet; vi legger til rette for intersubjektivitet*.Men det koster utlevere seg selv - sprsmlet er om det er verdt det.

Vren 2014 begynte jeg p et bokprosjekt.Jeg hadde s enorm skrivemotivasjon og skrev ivei, av hjertets lyst. Jeg har alltid skrevet mye - ikke bare faglig og i jobbsammenheng, men ogs privat; i dagbker, journaler, notatbkereller p pc'en. Jeg skriver frst og fremsti form av'tankeskriving', dvs for utvikle tankene mine. Gjennom skrive ned tanker, innskytelser, erfaringer og opplevelser fr jeg et redskap til utvikle min forstelse og kunnskap om ting, om meg selv og livet mitt, om det som skjer rundt meg.


Tid til refleksjon p jobbtur i Auckland, New Zealand, desember 2013.

N er jeg i ferd med g til det skrittet publisere denne tankeskrivingen i form av en bok, slik at den blir tilgjengelig for 'folk flest'. Men jeg merker at det sitter langt inne.Hvorfor skal jeg 'utsette' meg for dele mine personlige refleksjoner med offentligheten?Forelpig har jeg en liten (men hyt verdsatt!)'following',dere som leser dette. Det fles trygt og greit kommunisere her p bloggen, fordijeg antar at dere som leser stort settbestr av folk som vil meg vel og som tolker det jeg skriveri beste mening. Man kan bare forestille seg hvordandet kan bli om folksom er fiendtlig innstilt, skulle begynne vri og vrenge p ens personlige tankerog tolkninger.

"Den som snakker, som vger seg fremp, tar sjansen p at hun blir hrt med hensyn til s vel innhold som tone...enhver form for henvendelse er p den mten et vgestykke"skriver Solveig Botnen Eide i boken Fordi vi er mennesker (s. 70). Likeledes kan detkjennes risikofylt og skummelt vge seg fremp med en personlig tekst nr man ellers kunne leve forholdsvisgreit bak fasaden av fagterminologi og teorier som er blottet for personlige betraktninger.

Men s tenker jeg at jeg m orke ta en snn sjanse fordi min stemme sannsynligvis trengs.Min subjektive opplevelse av virkeligheten kan ha relevans for andre, den kan danne utgangspunkt for det vi p fagsprk kan kalle 'intersubjektivitet', eller en delt virkelighetsforstelse.

For riktig nok er vi alle subjektive fortolkere av virkeligheten, men vi trenger ogs vre en del av et fellesskap. Vi trenger vite at noen andreder ute har det som oss. At vi ikke er alene om oppleve det vi opplever. Vi trenger f hre om andres erfaringer, ideer og analyser - som vi kan speileoss i, ogsom kan hjelpe oss finne mening og mot til g videre, justere de subjektive brillenevi gr rundt og fortolker virkeligheten med,eller kanskje til og med bli inspirert til gjre noe annerledes, ta et skritt i en annenretning.

Hvem er der ute og beskriver en virkelighet som jeg kjenner meg igjen i? Hvor er de? Hva koster det dem? Jeg tenker for eksempel p intervjuet med Miuccia Prada, som jeg har skrevet om tidligere p bloggen - jeg husker det fortsatt tindrende klart, den dagen jeg leste det - det var sommer og jeg var p hytten og jeg ble s inspirert avat hun gadd by p seg selv, vre personlig, fortelle noe mer enn bare overflatisk pjatt, en virkelighetsbeskrivelse jeg kunnespeile meg i og bruke til noe p ordentlig.

Der jeg tidligere var opptatt av tall og statistikk, generaliseringer og objektive fakta, er jeg n mer og mer interessert i detpersonlige, erfaringsbaserte, subjektive og nre. Forst meg rett, vi trenger ogs tall og fakta.Menfor at jeg skalutvikle min personlige kompetanse og min medmenneskelighet, trenger jegnoe annet.

S der har du begrunnelsen for hvorfor jeg egentlig burde vre villig til publisere mine tekster i offentligheten.

Hva du skal kunne bruke denne refleksjonen til,er jeg mer usikker p. For ogs dette innlegget har blitt til som en form for 'tankeskriving'. Men hpet (!) er joatteksten fr degeller noen andretil reflektereover noe som gir gjenklang i ditt liv. I s fallvil denha hatten funksjon ogs bortenfor meg og mittpersonlige lille 'problem'.Kanskje bidrar det til at du og jeg er p vei til utvikle en form forintersubjektivitet; en felles forstelse av virkeligheten.P et merkelig vis veves vre tanker sammen ien prosess der vi samskapervirkelighetsforstelsene vre.

Enda mersamskapende hadde det vrt hre fra deg. Hvilke tanker fikk du da du leste dette? Hvis du skriver om dem i kommentarfeltet under,kunne vibygge broer mellom vre tankeverdener. (Jeg vet, travel hverdag - no pressure!) .

Hvis du trykker p 'liker', om du liker, sflesdet som om duhilser tilbake til meg p et vis. Ogs det utgjr et form for fellesskap. Og ikke minst, gjr det at det fles mer verdt det. vge og vre personlig.

nsker deg uansett en fin dag!

Beste hilsen Irmelin

* Sitatet er inspirert av Aasland & Svareid i boken Fordi vi er mennesker, En bok om samarbeidets etikk. 2.utgave 2013, s. 28 (Eide mfl). Dette innlegget er ogs i stor grad inspirert av denne boken - som jeg for tiden leser fordi den str p pensum i et fag jeg skal undervise i til hsten - p vr Master i Innovasjon og Ledelse ved Hgskolen i Buskerud og Vestfold.

Eksperimenterer p nye plattformer

Hei igjen,

i dag har jeg eksperimentert med legge ut noen presentasjoner p slideshare. Har du vrt innom der? Det er faktisk en veldiginspirerende og nyttig sosialplattform hvor folk deler presentasjoner innenfor ulike temaer.

Her kan du se hvordan det ble seende ut da jeg publiserte etforedrag som jeg opprinnelig holdt i hst, men som jeg har finpusset p i ettertid:



Logger du deg inn der, er detmulig bla seg fra plansje til plansje og la seg inspirere eller orientere om whatever tema presentasjonen omhandler.

Her er en lenke til presentasjonen min hvis du har lyst kikke p den;

Lenke til presentasjonen her

Jeg la i tillegg ut et foredrag som jeg holdt for Grnt Kvinnenettverk i mars, og et som jeg nylig holdt om professorrollen for kvinnelige professorkandidater ved HBV.

Dermed er jeg tilstede p slideshare - one more social media platform down,still manyto go!!

Siden sist har jeg prvd meg litt p twitter ogs - og det er en utfordring.

Nr skal man favoritte, like og retweete? Merker at jeg ikke kan 'normene', dermed fler jeg meg usikker.Jeg blir rett og slett redd for dumme meg ut (!)

Men jeg oppdaget at det passer bedre med meningsytringer p Twitter enn p Facebook, s jeg tror nok at jeg kommer til trene meg p vre der ogs.

Nok om meg - hva med deg??

Hvordan er ditt forhold til sosiale medier om dagen? Har du noen planer om hva du vil utforske i tiden fremover?

Hadde vrt hyggelig hre fra deg i kommentarfeltet under.

Chiao for denne gang

beste hilsen Irm

En dag i mitt liv - hydepunkter og lavpunkter

06.15 Vekkerklokken ringer. Har en halvtime slumre p (HighPoint). S kommer jegp at jeg mtte ta en migrenetablett i natt fordi jeg hadde s vondt i hodet (Lowpoint) og jeg kjenner etter om hodepinen er borte. Det er den, men jeg er utrolig sliten i kroppen. S instruerer jeg meg selv til tenke p ting jeg har vre takknemlig overog gjr litt reiki. Ganske fortkjenner jeg meg lettere i bde kropp og sjel.

09.00 Jeg har tatt toget fra Lysaker til Drammen der jeg skal bruke dagen til jobbe sammen med kollegaer i forskningsprosjektet KLOK. Detblir et kjempebra arbeidsmte med masse energi, kreativitet og faglige diskusjoner. Vi spikrer planleggingen av en to-dagers samling for kvinnelige professorkandidater p Farris Bad (Larvik) i slutten av mneden. (HighPoint!)

14.15 Det plinger inn en epost med en liste fra opptakskontoret i Horten med forslag til hvem som skal tas opp p vr Master i Innovasjon og Ledelse som jeg har koordineringsansvar for. Jeg ser gjennom forslaget og godkjenner det, mens jeg tenker p alle som blir glad nr de fr tilbudet tilsendt en av de neste dagene. Andre vil f vite at de str p venteliste og m smre seg med tlmodighet. Atter andre fr vite at de ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner. Det er litt rart sitte midt i en snn prosess, men snn er livet,noen blir glade, andre skuffet.

15.47 Etter vi har lagt planer for prosjektgruppen ut over hsten, avslutter vi mtet og jegtraver til togstasjonen der jeg hopper p toget tilbake til Lysaker. Der sjekker jeg mobilen og oppdager en sms om at det er kommet inn et bud p leiligheten vi skal selge p Kvitfjell. Det er godt under takst (NEDTUR), men jeg kjenner en overveldende flelse av lettelse likevel. N blir den i hvert fall solgt snart.

16.15 Jeg gr bortover den lille gangstien fra Lysaker til Fornebu hvor jeg bor og skvetter til hver gang det kommer noen galne syklister susende forbi. Jeg tenker at det er helt ufattelig at disse menneskene (stort sett menn), kan finne p kjre s svinaktig fort p en helt vanlig gangsti.

16.30 Velberget hjemme! Setter meg i en stol p verandaen og nyter solen i 10 minutter mens min datter snakker i bakgrunnen om en psykologi presentasjon hun skal holde dagen etter. Jeg prver komme med noen kloke innspill, samtidig som jeg legger merke til at gresset foran huset har vokset seg ganske s hyt allerede. Der og da bestemmer jeg meg for klippe det, og ikke utsette det mer.(HighPoint)


Noen har lurt p om jeg alltid er s 'stilig' nr jeg slr gresset, men tro meg - dette var et unntak - fortsatt i jobbklrne med unntak av stvlene!

18.30 Jeg stikker ut p en joggerunde langs fjren p Fornebu. Etter den bra arbeidsdagen er jeg i godt humr og joggingen gr lett. (OPPTUR!) Jeg tenker at skal skrive dette blogginnlegget. En dag i et liv.... utrolig hva slags sm og store ting som skjer i en ganske s ordinr moderne kvinnes liv p en ganske svanlig hverdag!

19.15 Jeg begynner lage middag. Nr jeg leter etter ingredienser i kjleskapet, oppdager jeg en trojka, godt gjemt bak taco saus og parmesan ost. Klarer ikke dy meg, spiser halve fr middagen er ferdig. Datteren min kommer ned trappen i det jeg holder p stappe i meg sjokoladen, og jeg vil helst ikke bli tatt p fersken, s jeg snur meg rundt og later som jeg holder p med noe oppvask mens jeg tygger som en gal for svelge unne sjokoladen. Puh, hun merket ingenting. (S dum gr det an bli, enda man er over 50 r, LAVPUNKT. Haha.)

20.00 Spiser pasta og pesto med salat. Samtidig prver jeg hjelpe min datter litt mer med psykologipresentasjonen hun skal ha i morgen. Det er interessant og jeg tenker at det er luksus ha ungdommer i hus som bringer inn oppdaterte faglige perspektiver pinteressante problemstillinger. Hun bruker psykologisk teori for analysere filmen Black Swan.Klager litt over at innspillene mine gjr det vanskelig for henne, men hun fortsetter likevel sprre meg til rds. S vi fr begge noe ut av det!

21.00 Har brukt den siste timen p skrive denne bloggen. I bakgrunnen har jeg sett p Dagsnytt 18 i reprise og p Aktuelt om at det er s f kvinner i styrer og toppledelse i Norge og hvorfor det ikke ble valgt kvinnelig toppleder i Telenor.(Lavpunkt) Utrolig at denne tematikken er hyaktuell fortsatt. Setter pris p at Elisabeth Grieg tar jobben med utfordre det nringslivet hun selv representerer.(Hypunkt)Liker srlig godt at hun foreslr atlederutvelgere og styrer m blimer pne om hvilke kriterier de har lagt til grunn og hvorfor det, nr de ansetter toppledere. fremstille et slikt valg som vitenskapelig og rasjonelt, er bare dumt. Det er verdivalg, og veldig ofte basert p historiske erfaringer.N m tilsettere begynne ta ansvar for skape en mer moderne og likestilt fremtid med kvinner p toppen, ogs i nringslivet!

22.30 S er det siste gjennomgang av psykologipresentasjonen, hun begynner endelig bli fornyd og jeg likes. Snart stikker minsten hodet inn dren og kunngjr at n sender hun ut bursdagsinvitasjonen til 27 venninner.Jeger for trtt til protestere.(I mitt stille sinn er jeg likevel takknemlig for at hun er s organisert og ordner opp i dette selv.)

23.00 Jegplukker med megpc'en og mobilen og et glass vann og gjr meg klar for 'kveldsstellet'.Retter litt opp p dette blogginnlegget. Men n fr det vre nok. Jeg setter punktum. God natt! (Skal jeg sjekke FB fr jeg legger meg?? Bestemmer meg for la vre. Tenker at jeg har vrt flink og brukt mindre tid p FB i det siste.) Huske tenke p tre ting vre takknemlig for fr jeg sovner.Takk for en interessant dag!

Nye muligheter og gamle hang ups

Hei og hopp,

for dere som synes det skjer lite p denne plattformen, er jeg glad for fortelle at jeg holder p bygge opp en ny bloggplattform p denne lenken; det er en litt mer avansert plattform som gjr det mulig kombinere blogg med andre ting.

Her er et bilde av forsiden slik den ser ut nr dette skrives:

Bloggen er p engelsk fordi jeg nsker utveksletanker og ideer med en internasjonal mlgruppe. Det har jeg egentlig alltid hatt lyst til, men det blir srlig relevant n som jeg er begynt p et 'professorlp' (mer om det p min nye blogg) - noe som tilsier at jeg m kunne vise til en internasjonal profil og samarbeid p tvers av landegrenser.

Det skjer mye spennende om dagen!

En del slitsomme ting ogs, akkja, snn er livet; litt opp og litt ned - og det gjelder akseptere at det som er, er - og se fremover, frst og fremst. Jeg bruker daglig de coachingteknikker jeg underviser i, p meg selv - og er s glad for at jeg har noen verkty til hjelpe meg nr det gr trtt. Kognitiv atferdsterapi er hyppig i bruk; hvordan tenke (mer) konstruktive tanker og komme til bunns idet som plager meg.

I et blogginnlegg p min nye hjemmeside, har jeg erklrt meg som en grunnleggende pessimist, og reflekterer over hvordan det har pvirket livet mitt.En coachingvenninne mener at det ikke er lurt plassere seg selv i en slik 'bs' og at alle kan velge hvordan de vil tenke til enhver tid, ogs jeg. Tja, selv om jeg gjerne vil tro p henne, viser mine egne erfaringer at det ikke er s 'enkelt. Jeg tror mer ppsykologen Martin Seligman som har forsket utfrlig p tematikken oghevder at vi erfdtmed en viss disposisjon (alts som mer eller mindre optimist/pessimist), og at vi m utvikle ossut fra vrt egetutgangspunkt.Jeg er helt klart blitt mer optimistisk enn jeg var da jeg var en ung hypokonder (som identifiserte meg sterkt med Baltus Bruni Knttene), men jeg er fortsatt grunnleggende pessimistisk i min natur.



Hentet fra denne bloggsiden; http://tenktom.blogspot.no/2010/06/charlie-brown-er-deprimert-av-og-til.html

Jeg har forresten en god historie som illustrerer dette! Jeg var ute og kjrte med envenninne p noen smale og svingete veier p vei fra stlandet til Vestlandet.Plutselig kom det en diger lastebil rundt en sving og den tutet kraftig p oss. - UFF,der var vi visstfor langt utmot midtstripen p veien, tenkte jeg og gremmet meg. -OJ,utbrt min venninne samtidig- de flytet p oss!S blinket hun glad og fornyd til megmens hun viste 'thumbs up' til gutta i lastebilen.



S du skjnner, jeg trenger trene p tenke mer positivt, og selv om jeg trener og trener, s blir jeg garantert aldrilike optimistisk som for eksempel min venninne i bilen, eller min coachingvenninne, som aldri ser problemer i noe, bare muligheter.

Anyways, hper du vil beske mitt nye bloggsted - jeg kommer sikkert til poste ogs her i ny og ne, og da skal jeg srge for si ifra via FB, LinkedIn aller andre kanaler som jeg kanskje utforsker videre (for eksempel twitter, instagram og pinterest - hvor jeg er, men ikke aktiv enda.)

Har du noen tips eller rd eller oppmuntringer til meg p min vei 'ut i verden', setter jeg pris p hre fra deg!

Hper du tar godt vare p deg selv.

Beste hilsen Irmelin

Professor og professor, fru Blom

- Hva jobber du egentlig med, mamma? Nr folk spr meg hva du jobber med, vet jeg ikke hva jeg skal si.  Og nr jeg prver forklare, for eksempel ved si at  du har en doktorgrad i ledelse, sier de at det ikke gr an.  Jeg har gitt opp prve og forklare. 

Det var min datter p 15 som kom med dette lille hjertesukket der vi satt ved frokostbordet med hver vr smoothie en morgen for en tid tilbake.  Jeg husker at jeg sukket litt selv, for det var vanskelig forklare.  Hva jeg egentlig jobber med. 


Her er jeg p jobb! Det var 2013, siste dagen p kurset Coaching og Ledelse som jeg underviste i og er fagansvarlig for. Jeg fikk champagne av studentene. En av mange lykkelige dager p jobb i akadademia!  Foto: Jan Rune Johannesen

I USA har man et navn for det vre 'lrer' p et universitet eller en hyskole.  Da er man professor.  Og det innbefatter undervisning, men ikke bare det. Yrket mitt er vre en som bde underviser, forsker og driver med formidling.   Det hadde vrt nyttig kunne si til min datter at jeg er en snn professor som de har i USA, og som du ser p filmer fra amerikanske universiteter.  Men i Norge og mange andre land er professor-tittelen beskyttet, og kan bare benyttes av de som har den mest avanserte formen for kompetanse p den akademiske rangstigen.  Det er vel omtrent 10% av alle de vitenskapelig ansatte.   Vi andre blir kalt andre ting, som hyskolelektor, frstelektor, frsteamanuensis, eller lignende.  Men det vi egentlig er, er professorer slik ordet brukes i det amerikanske sprket.  Vi driver med kunnskapsproduksjon og formidling, og vi gjr det p alle mulige fagomrder, inklusiv p ledelsesfeltet, der jeg alts befinner meg.  Men merk, selv om det hadde forenklet formidlingen om hva yrket mitt gr ut p, er det ikke verken lov eller formlstjenlig for meg bruke begrepet professor, fr jeg faktisk er blitt kvalifisert som det.  P amerikansk snakker man i slike tilfeller om vre ikke bare en professor, men en 'full professor'. 

I det siste har jeg blitt srlig interessert i dette siste, bde hva en full (hehe) professor egentlig er, hva som kvalifiserer for bli en, og hva som forventes av dem nr de frst er kommet i den stillingen/rollen. Og det bringer meg tilbake til sprsmlet fra min 15 r gamle datter; hva jobber du egentlig med, mamma?  For den lille forskningen som er gjort omkring professor-rollen viser at det er ganske uklart hva professorer faktisk driver p med, hva som forventes av dem, og hvilke forventninger de har til seg selv og sine omgivelser.  Mao, det er ikke bare meg, som alts har kvalifisert meg til kunne benytte den utrolig usexy og lite beskrivende tittelen, frsteamanuensis (!), som opplever uklare forestillinger og forventninger omkring mitt yrkesinnhold.  Ogs det tilsynelatende entydige professorale begrepet, skaper forvirring.  For understreke dette poenget, tar jeg med et sitat fra en av forskningsartiklene jeg har funnet om dette:

What it means to be a professor - and more importantly what others think it means -  is magnificently opaque. (...) There's no global job description, no template, no handbook, only the example of those who have gone before (Mroz, 2011)

Hva det er vre professor, handler derfor frst og fremst om hva de som er professorer legger i rollen sin, hva folk rundt dem forventer, og hvordan arbeidsgivere tilrettelegger for de muligheter og forutsetninger som knyttes til rollen. 

Selv om veien til bli professor kan synes ganske trang og kronglete, er selve rollen, nr man har kommet dit, langt mer pen og formbar.  Dette kan vel ha sine fordeler og ulemper, nr sant skal sies.  Professorer fr ingen ledertrening, men har likevel mange lederoppgaver, og utver et intellektuelt lederskap med vidtrekkende konsekvenser p mange plan.  Professorene innehar de faglige toppstillingene i det akademiske hierarki, og akkurat det, er ikke til kimse av. 

Hvis man ser p hva hyere utdanning skal bidra med fra et institusjonsperspektiv, er det tre hovedomrder som peker seg ut; i) utdanning av morgendagens arbeidskraft; ii) forskning, utvikling og innovasjon og iii) formidling og samfunnskontakt (jfr. Visjon og ml for HBV, Hgskolen i Buskerud og Vestfold, som er min arbeidsgiver).   I tillegg skal vi srge for utvikle en fleksibel organisasjon som gjr oss i stand til ivareta det samlede samfunnsoppdraget.

Professorene er de viktigste aktrene p alle disse oppgaveomrdene.   Men vi andre, som befinner oss nedover i hierarkiet, har ogs et stort ansvar og store pvirkningsmuligheter.  Alle studenter som har lidd seg gjennom en forelesning med en foreleser som ikke egner formidle kunnskap p en mte som gjr den forstelig, og helst interessant, vet hva jeg snakker om.  Det er opp til oss srge for at vi skal "gi utdanning som skaper myndige samfunnsborgere og yrkesutvere med faglig entusiasme, lringslyst og etisk bevissthet" (som det heter i det omtalte visjonsdokumentet for HBV).  Men vi skal ogs "utvikle forskning, utvikling og innovasjon av hy kvalitet", svel som "stimulere og bidra til samfunnsdebatten". 

Jeg og mine kolleger er viktige for samfunnet - enda samfunnet ikke har oppdaget det enda. 

"Justert for kjpekraft har bare russiske akademikere lavere lnn" (enn norske), kunne vi lese i Aftenpostens leder i uken som var.

FLAUT! I et skalt 'kunnskapssamfunn' i verdens rikeste land. 

Men jeg skjnner jo at vi har en formidlingsjobb gjre - derfor dette blogginnlegget, blant annet.  

For oppsummere; selv om tittelen min er frsteamanuensis forventer jeg ikke at du skal huske den eller vite hva den innebrer.  Jeg er en vitenskapelig ansatt medarbeider p en hyere utdanningsinstitusjon som liker se p meg selv som en akademiker (synonymt med  det amerikanske professor begrepet).  Jeg har en rolle som omhandler bde drive med utdanning, forskning, utvikling, innovasjon, formidling og samfunnskontakt.     

Der!  Ble det klarere n?! 

Cheerio - til neste gang! 

Beste hilsen Irmelin

PS! Jeg skal forske videre p toppstillinger i akademia og veien til bli professor i tiden fremover med srlig fokus p f flere kvinnelige professorer  og dosenter.  Garantert mer om det p bloggen etter hvert. 

A Dream Comes True

Avhandlingen er ENDELIG i boks - og jeg kan n sette bokstavene PhD bak navnet mitt.

Irmelin Drake, PhD (Johooo!)

Fy sren, det har kostet blood, sweat and tears (!)

Har ikke helt summet meg etter disputasen enda, men her er en liten fortelling om seansen som ble omtrent like utfordrende og nervepirrende (ihvertfall for de som var der og hrte p) som andre disputaser jeg har vrt p.

For det frste; Disputasen foregikk p NHH i Bergen, der jeg tidligere har vrt doktorgradsstipendiat og hvor jeg n fr min offisielle doktorgrad fra.

Professor Inger Stensaker, fra Institutt for strategi og ledelse ved NHH, ledet komiteen.


Bildet funnet p internett.

Under er et bilde fra rommet hvor disputasen ble avholdt. Veldig high tech utstyr - jeg stod sammen med tech folk i nesten en time for f presentasjonene mine klare fr det begynte - litt nervepirrende, men kanskje ikke s dumt, for da glemte jeg bekymre meg for andre ting.

Jeg hadde ftt godt hjelp til forberede meg mentalt av min coach-venninne Kari Marthinussen p forhnd. Jeg tenkte at dette var MIN dag, og at jeg skulle prve ha det fint mens det stod p. Jeg tenkte at for de andre som var der, var det bare et komma i deres livsfortelling, men for meg ville det bli en dag jeg ALDRI kommer til glemme. S jeg ville gjre det p MIN mte s mye som mulig, og st oppreist med rak rygg og en tydelig stemme. Jeg tenkte ogs p at dette er en 'slags 'forestilling' med et bestemt ritualet, og at jeg skulle prve gjre min del av ritualet p en best mulig mte.


Frst var det prveforelesning som varte i 45 minutter. Den skal vre timet - man m ikke g (noe srlig) over, eller under tiden. Jeg valgte ikke ha manus, fordi jeg vet at jeg foreleser bedre uten manus, s det var et spenningsmoment om jeg klarte time det riktig. (Det gjorde jeg!)

Jeg snakket om utviklingen av ledelsesfaget og -forskningen og det er jo et tema som er interessant og spennende, ogs for familie og kolleger som ikke jobber p ledelsesfeltet. S skulle jeg presentere stakeholder teori og drfte hva den kan tilfre ledelsesfeltet. Jeg er jo heldigvis begeistret for den teorien (derfor jeg har valgt jobbe med den), s det var en takknemlig oppgave. Alt i alt gikk denne delen av disputasen fint og jeg er fornyd med min egen prestasjon. Det skyldtes ogs at jeg hadde trenet meg p en 'prve-prveforelesning' for noen av mine kolleger p Hgskolen i Buskerud og Vestfold noen dager fr. S det var veldig nyttig!

Etter prveforelesningen trakk komiteen seg tilbake for vurdere den, den m nemlig vre godkjent for at man kan fortsette med disputasen og selve forsvaret.

Imellomtiden var det lunch, og da mtte jeg bare sitte for meg selv og forberede meg litt til. Jeg klarte ikke spise noe annet enn en gulrotmuffin og et eple. Det var kanskje ikke s lurt, med tanke p den kraftanstrengelsen jeg stod foran, men jeg klarte ikke tanken p spise noe annet.

S kom komiteen tilbake og kunngjorde at prveforelesningen var godkjent (HURRA!), og forsvaret kunne begynne.

Jeg hadde 20 minutter p presentere et skriftlig arbeid p flere hundre sider.

Frste opponent var Professor Flemming Poulfelt fra Copenhagen Business School.


Her str jeg og 'forsvarer' mine synspunkter eller vurderinger som jeg har gjort ifm avhandlingen.

Deretter var det Professor Grete Wennes fra Hgskolen i Sr-Trndelag som utfordret meg.

Bildet funnet p internett

Det var tffe tak, og den som ikke har vrt med p en disputas fr, kan vel egentlig oppleve bli litt 'sjokkert'.

Her har man arbeidet i revis med noe, og s er det bare kritikk f!

Men snn er ritualet rundt en disputas. Man skal konfronteres med relevante mangler og mulige feilvurderinger.

Det varte i mange timer, men til slutt satte de strek. S trakk de seg tilbake for vurdere prestasjonen og komme med en vurdering.

Imellomtiden hadde vi gtt opp i etasjen over, og mine sstre hadde kjpt champagne - som vi sklet i - det var oversttt, og uansett utfall var det verdt en skl!

Men snart kom komiteen opp og kunngjorde at de hadde godkjent det hele.

Det var en fantastisk flelse!


Her er jeg etterp, glad, lykkelig og utslitt, sammen med komiteen.

Etter et kort opphold og akkurat tid nok til skifte klr, inviterte jeg til tre-retters p Blgen & Moi. Der var komiteen, veiledere, den nrmeste familien, og et par kolleger.

Veldig god mat og perfekt ambiance i vakre omgivelser p Blgen og Moi i Bergen.

Hovedveileder var Professor Bjarne Espedal som sitter midt p bordet, og Professor Kjell Grnhaug med ryggen til, har vrt helt sentral i veiledningsarbeidet. Professor Brd Kuvaas (BI) har ogs bidratt som veileder. Og i frste fase av avhandlingsarbeidet, var Professor Tom Colbjrnsen min veileder (men han ble etter hvert rektor p BI, s da jeg tok opp igjen arbeidet med rewrite, overtok Bjarne som hovedveileder).

Mao, jeg har hatt vanvittig dyktige folk rundt meg hele tiden!

Ok, n har du sikkert ftt vite mer om en disputas enn du noensinne har hatt behov for vite - men det kan jo faktisk sammenlignes med en idrettsprestasjon p et veldig hyt niv. Utfordringen er at man frst og fremst m vre sin egen coach i forberedelsesprosessen, men jeg var heldig som fikk hjelp av mange forskjellige stttespillere, i tillegg til min egen selvcoaching. Man blir rett og slett ikke best av g veien alene, verken i akademia eller andre steder.

S jeg er utrolig takknemlig overfor alle som har bidratt til at jeg endelig kunne sette punktum for dette prosjektet og kjenne p at drmmen om en doktorgrad n faktisk er blitt en realitet.

Beste hilsen Doktor! Irmelin






Snart disputas!

I sommer fikk jeg en veldig god nyhet. Avhandlingen* min ble vurdert som "verdig til forsvar for doktorgraden ved Norges Handelshyskole".



N er tiden snart kommet til at den skal forsvares i form av en prveforelesning over et oppgitt emne og en disputas.

I gr fikk jeg oppgitt temaet for prveforelesningen;Gi en innfring i utviklingen av ledelsesfaget og -forskningen. Drft hvordan stakeholder teori kan bidra inn i ledelsesfaget. Kommenter srlig hvilke fordeler og utfordringer stakeholder teori skaper for ledelsesfaget.

Det syntes jeg var en spennende oppgave og utfordring, som jeg n skal dykke ned i de neste to ukene.


Her er bilder fra rommet hvor jeg sitter og arbeider n.

Det er fint ha en hyggelig atmosfre n nr jeg skal arbeide s intenst fremover - ogs med forberede forsvaret av avhandlingen.



De av dere som har fulgt bloggen min fra fr, har kanskje ftt med dere at doktorgradsprosessen begynte for veldig mange r siden, og har vrt en ganske s omstendelig prosess. Det var mange r hvor avhandlingen l der i permer og bokser og jeg til stadighet bestemte meg for at n! N var tiden kommet til ta den frem igjen og skrive den ferdig.

Den var min drlige samvittighet i veldig mange r da barna var sm og jeg hadde s lyst jobbe mer, men gang p gang, mtte jeg likevel innse at det ikke gikk og at jeg ikke hadde tilstrekkelig tid og/eller energi. Snakk om gi sin indre kritiker 'vann p mlla'! Den indre stemmen minnet meg stadig p at jeg var en virkelighetsfjern drmmer som ikke hadde den disiplinen som trengtes for lykkes med mine ml og ambisjoner. Og gang p gang beviste jeg gjennom handling at min indre kritiker hadde rett.

Men alts. Etter hvert bestemte jeg meg for at jeg VILLE gjre det. Fullfre det prosjektet jeg allerede hadde investert s mye i. Som jeg hadde hatt s store hp og drmmer for.

Nothing happens unless first we dream. Carl Sandburg

Men ingenting ble som jeg hadde tenkt.

En gang skal jeg skrive mer om det med sette seg veldig ambisise ml.

Sikt ikkje s hgt at du fr pilen i nasen nr han kjem ned att, skrev Olav Duun. Haha, et godt bilde, ikke sant?!

Men fordelen med hye ambisjoner er at man fr gjort ting man ellers kanskje ikke ville gjort. Den gangen jeg satte meg som et ml ta en doktorgrad, hadde jeg virkelig ikke peiling p hva det gikk ut p.

Virkelig ikke!

Om jeg hadde visst mer, ville jeg sannsynligvis aldri satt i gang den gangen, og i s fall ville jeg ha gjort veldig mye veldig annerledes og manvrert mye smartere. Men snn er jo ikke livet. Det nytter ikke vre etterpklok. Vi m gjre valg og ta sjanser her og n selv om vi ikke vet hva det vil innebre i fremtiden. S gjr vi valg etter beste evne, forflytter oss fremover og lrer like mye av det vi gjr feil, som av det vi gjr rett.

Akkurat n fles det derfor sinnsykt deilig erkjenne at jeg klarte holdedrmmen om komme i ml s levende at den fikk meg til ta et og et skritt videre selv om jeg innerst inne tenkte at det eneste fornuftige var legge prosjektet ned og gi det opp.

Du kan jo kanskje forestille deg hvor glad jeg er n for at jeg IKKE! hrte p min egen fornuft. Og for at jeg har vrt s heldig ha s mange flotte stttespillere som ikke gav opp troen p at jeg skulle klare det, selv om jeg selv tvilte eller ikke leverte etter forventning.

Jeg er ogs stolt av dataene mine som forteller viktige historier om hvordan ledelse oppleves i den praktiske virkeligheten, fortellinger som illustrerer hvordan ledelse oppleves av de som pvirker og pvirkes i det daglige. N publiseres dette i avhandlingen min, og blir en del av den offentlig tilgjengelige historien. Det er jo noe, eller hva!

Men frst blir det n to intense uker med forberedelser frem til siste etappe, og til jeg forhpentligvis kan lande en drm som skulle vise seg bli det mest utfordrende prosjektet jeg har begitt meg ut p i hele mitt liv. Godt man ikke er klarsynt!

Til slutt har jeg lyst ta med et sitat fra Danielle LaPorte som sier dette om arbeide hardt for noe (Desire map, s.86);

Feeling good along the way doesn't mean you don't work your ass off to get what you want. It means you joyously work your ass off. (....)

When you're connected to the greater purpose of an intention - honoring tha call of your heart, not just proving yourself - and there's pleasure in the process, you can pull off some amazing feasts.

Chiao s lenge :)

* Tittel p avhandlingen er; Mylder av stemmer eller flerstemt kor? En studie av subjektive oppfatninger om ledelse og ledelsesomgivelsene blant stakeholdere innad i et konsern

Hverdagsrapp for superkvinner

Jeg holder som nevnt p med innspurt p en bok om moderne kvinner, og i den har jeg med noen dikt som jeg n har ftt godkjent (hurra!) fra rettighetshaverne (bl.a. et Jens Bjrneboe dikt og et Andre Bjerke dikt). Jeg har ogs ftt lov ta med diktet 'Hverdagsrapp for superkvinner' som jeg oppdaget i en bok p slutten av tti-tallet. (Og nei, det er absolutt ikke utdatert, men tvertimot svrt tidsriktig akkurat n for tiden.) Det er skrevet av Marit Hjorthol Eidem og hun har fortalt meg via epost at den opprinnelige teksten ble laget til en cabaret "Bedre frr enn aldri", som ble fremfrt av Cabaret-gruppen i Oslo i 1989. Ok, det er lenge siden n, men diktet er fortsatt utrolig relevant - gitt diverse dagsaktuelle debatter om flinke piker osv. Det er skrevet med rikelig humor, og det er jo noe vi godt kunne lfte mer frem i dagens samtale, eller hva?


Her er bilde av Marit som jeg har lastet ned fra FB. Hun skal forvrig ha diktlesning i Eldorado Bokhandel (i Torggata, Oslo), 18. oktober.

Hper du liker! Beste hilsen Irmelin og takk til Marit som lar meg f bruke diktet hennes.

HVERDAGSRAPP FOR SUPERKVINNER

Jeg spretter opp av dyna og rer opp alle sengene,

mens jeg rusher gjennom dusjen med frokost mellom tennene,

Jeg hurtigtrrer hret mens jeg knytter mine lisser,

og vasker opp og stvsuger og mater fugl i bur; -

Og mens jeg smrer rten store matpakker med trne,

og sender barn p barnehave- skole- speider- tur,

s sykler jeg til jobben og tar klesvasken p styret

med den siste kaffekoppen, mens jeg leser til eksamen

i psykologisk-filosofisk-korrespondansekurs i fransk.

Voila!

Jeg skriver hundre brev i timen og avisinlegg i VG

mens jeg tar et kurs i yoga og i selvtillitsteknikk.

Og i lunsjpausen besker jeg min mor p pleiehjemmet,..

og tar trikken til klinikken hvor jeg fder meg et barn -

Og med sykkelen p ryggen jogger jeg omsider hjem.

Og mens jeg koker nringsriktig mat til alle fem,

vasker vinduer og turner i trapes og rydder stue,

pusser slvty, hrer lekser, lser kryssord, str p hue,

gr jeg rett ned i spagaten

mens jeg snitter opp salaten,

lakkerer negler og parterer opp en nitti-kilos gris

mens jeg elsker med min fremgangsrike mann - naturligvis!

Jeg holder fest for mine viktige og vellykkede venner,

og gjr allting som en superkvinne"m" og "skal" og "br",

og plutselig en vakker dag s er jeg over frr!

Marit Hjorthol Eidem

Et gedigent innovasjonsprosjekt?

Debatten om tidsklemme og krysspress, n ogs omtalt som trippelbyrde, er ikke ny, og preges etter min mening av det samme problemet som den gjorde ogs for ti r siden; en altfor fordmmende og negativ retorikk. For egentlig burde vi vre sykt imponert over dagens familieorganisering.  Der bedrives ogs innovasjon p hyt plan.

Det er mye debatt om det moderne hverdagslivet i mediene om dagen, om hvordan det egentlig er vre sm- og storbarnsforeldre, om hvorfor kvinner er mer sykemeldt enn menn, om alle de urealistiske idealene som svirrer rundt bde ungdommene og oss voksne, og om hva som er sunne og usunne idealer.  Dette er bra! Det har vrt unaturlig taust om denne tematikken i det offentlige rom i de senere r.  

Helt p brtur?  

Man fr anta at det kan virke motiverende p noen bli pminnet om at vi er helt p brtur hva angr foreldrerollen (jfr. artikkelen jeg leste i gr kveld om en 'rtten ungdomskultur' og foreldre som er godtroende idioter), at ungdommen lever og oppfrer seg som om de er p en eneste lang catwalk (slik en trendforsker snakket om i et foredrag p den hgskolen jeg jobber p for to uker siden), eller at vi som moderne mdre etterstreber altfor mange idealer som at vi bde skal kunne trene og ha et hyggelig hjem samtidig som vi skal jobbe og gjre karriere (slik jeg kan lese i flere oppslag i Aftenposten og Dagbladet nylig).   


Franciscus og jeg har et fint yeblikk p en strand i Danmark, en del r tilbake.
 

Konstruktiv skremselspropaganda?

Som trebarnsmor med en rimelig krevende fulltidsjobb og som samtidig har ambisjoner om kunne holde meg i form, ha et hyggelig hjem og leve et godt liv her og n, passer jeg perfekt inn i det 'skremselsbilde' som mange tegner av moderne kvinner av i dag.  Jeg har til og med vrt delvis sykemeldt i en perioden for noen r tilbake da livet ble for mye, ogs for meg.  Men er mine ambisjoner og valg s p brtur som jeg kan f inntrykk av nr jeg flger debatten i media?   Og ikke minst, er den skremselspropagandaen som ppeker hvor problematisk det er med alle 'problemene' i det moderne hverdagslivet, egentlig konstruktiv? 

We've come a long way, baby

Hvis vi snur litt p retorikken og i stedet spr; hva har vi ftt til, vi som er moderne kvinner og menn i dag?  Lever vi ikke egentlig i en fantastisk spennende tid der bde kvinner og menn har frihet til velge det gode livet?  Kunne vi ikke heller omtale dette som bde-og-livet, snarere enn det forklemte og misforsttte livet fylt av byrder?  Dagens moderne menn snakker jo for det meste varmt om at de kan leve mer helhetlige liv enn sine fedre fordi det er mulig engasjere seg i gledene ved bde jobb- og familielivet. Og moderne kvinner ser p det som en selvflge at de skal kunne ha en spennende jobb og samtidig engasjere seg i foreldrerollen og i moderskapet.  Er ikke dette egentlig fantastisk flotte ambisjoner ha?  Og er det ikke sant at vi som nasjon har ftt til noe som andre nasjoner bare kan se langt etter?  Vi, som omtales som "kvinnelandet" med fete overskrifter i The Times (19.jan 2012), og som har politikere som skryter av at kvinners bidrag til samfunnskonomien er mer verdt enn oljen? 

rlig talt, nr alt kommer til alt, kan jeg ikke skjnne annet enn at  'we`ve come a long way, baby'!? 

Er det egentlig s negativt ha problemer?

bli utbrent eller sykemeldt p grunn av overbelastning eller et liv som i sin totalitet ikke er mulig mestre, er selvsagt uheldig og problematisk, bde p individniv og p samfunnsniv.  Men m vi gjre det til noe s negativt ha problemer? Kan vi ikke heller godta at livet ogs er problematisk, og byr p perioder der man ikke kan vre like produktiv og mestrende?   Som Kristianne Ervik skrev i innlegget Sjlmelding fra sykemeldt smbarnsmor;  "Kan jeg vre den eneste som ikke fr det til? Hva om vi heller kunne si at det er normalt oppleve sykdom og dd, selv i verdens rikeste land? Noen perioder i livet er tunge. Det tar tid bli frisk."

"Noen perioder i livet er tunge", ja, snn er det for de fleste av oss. S flott at vi har et system som gjr det mulig komme seg gjennom disse uten 'g i hundene', miste jobben, eller gjre livet til et helvete for de rundt seg!   Ok, s var jeg, som nevnt, delvis sykemeldt en periode.  Det forhindret meg fra g helt i bakken, og gjorde det mulig bidra i en vanskelig periode for familien.  I det totale livsbildet mitt, er jo den perioden likevel bare et komma. So what, jeg hadde det vanskelig en stund.  Ogs dette gikk over.  Samtidig vet jeg at det sannsynligvis kommer nye vanskeligheter.  Problemer er!  Og heldigvis lever jeg i et sosialdemokrati som har utviklet systemer og en kultur for en mer helhetlig forstelse for mennesket og vre bidrag som samfunnsborgere i den store sammenhengen.      

Ingen har gjort det fr oss

Skandinavia er blant de mest moderne samfunn i verden hva angr likestilling mellom kvinner og menn og kvinners bidrag i arbeids- og samfunnsliv.  Vi er moderne foreldre som deler vrt ansvar og vre roller overfor barna, noe som samtidig krever at vi m koordinere ideer, praksiser og erfaringer oss imellom.  Samtidig lever vi en tid hvor endringer er mer naturlig enn stabilitet, og hvor livene vre pvirkes daglig av nye innovasjoner og muligheter. Bare ta alt som skjer i sosiale medier som et eksempel, hvordan skal vi forholde oss og ta stilling til hva vi trenger flge med p, hva kan vi overse, vite hvor mye som er for mye og hvor lite som er for lite?  Alt skal vi lre og alt skal vi erfare fr vi kan vite om det er bra eller drlig eller hvordan vi skal gjre det snn at det passer for akkurat oss i vre individuelle liv.  Det er utrolig komplisert!

P tross av alle endringene og alt dette nye, oppfrer vi oss samtidig som om vi burde mestre alt og ikke oppleve utfordringer eller problemer.  Men saken er jo den at vi i bunn og grunn str midt oppi et gedigent innovasjonsprosjekt.  Vi er p vei mot noe nytt og revolusjonerende, ikke rart vi m prve og feile litt!  Alle som har vrt en del av et innovasjonsprosjekt vet at det sjelden blir perfekt ved frste forsk.   

Veien blir til mens vi gr 

Jeg tenker at det kunne vre nyttig se p oss selv som endringsagenter som skaper vre egne liv p en vei som blir til mens vi gr.  Vi kan minne oss selv og hverandre p at vi p mange mter lever midt i et sosialt eksperiment der veldig mye er i forandring, og vi likes.  Derfor kan vi ikke forvente at alle lsninger er tenkt ut allerede, at alt skal fungere knirkefritt og uten omveier og bakveier.  I stedet kunne vi innstille oss p stoppe opp innimellom og ta en tenkepause, vre villige til si at hei, her gikk jeg meg visst vill, eller n m jeg kanskje gjre noen nye valg, men uten rette pekefingeren strengt og fordmmende mot oss selv eller hverandre fordi vi ikke fikk det til perfekt fra begynnelsen av.  Tenk om vi kunne si, wow, vi foreldre, alt vi fr til, det er jo s mye!  La oss se nrmere p det som er bra, hva er det egentlig som funker, hvordan kan vi gjre mer av det som er bra og dele lsninger med hverandre.  Og nr problemene dukker opp, og det gjr de like sikkert som rstidene, kan vi kanskje heller klare se p de som muligheter, muligheter til komme enda et skritt videre, til f det til fungere enda bedre (merk, nr vi etter hvert klarer se lyset i det mrke). 

Jeg nsker meg en mer konstruktiv samtale om hvordan hverdagslivet fortoner seg i praksis for moderne kvinner og menn, mindre pekerfingermentalitet og skremselspropaganda, og strre vektlegging p at veien blir til mens vi gr og at det faktisk er vi selv som bygger veien. 

Der!  N fikk jeg sagt det!

nsker deg forvrig en fortsatt fin dag!   

Nye prosjekter - grsdagens foredrag og alt mulig annet spennende

Det er snart slutten av september og jeg har ikke vrt innom bloggen min p snart et r. Jeg vet ikke om du eller noen andre har savnet mine blogginnlegg, jeg merker selv at jeg ikke gr rundt og savner lese andres blogger, eller flger med hvor ofte de poster ting, men setter pris p det nr det kommer noe interessant eller til inspirasjon. Hper det er snn for deg ogs!

Grunnen til at jeg ikke har blogget er flere, men kanskje frst og fremst at jeg har brukt tiden og energien p et nytt og spennende prosjekt som involverer en ny sosial plattform, bok og andre spennende ting.

Etter at jeg leverte inn avhandlingen min 1. mars (den ble godkjent!! og skal snart forsvares p NHH i Bergen), fikk jeg s sykt mye energi og skrivelyst. Selv om jeg hadde jobbet dgnet rundt de siste ukene fr innleveringen og egentlig var helt utslitt, tror jeg at jeg var s lettet over sette sluttstrek, at det gav meg en enorm skriveboost. S jeg skrev og skrev, og det er denne skrivingen som har dannet utgangspunktet for prosjektet; Bok til moderne kvinner og irmelindrake.tv som skal lanseres om ikke s altfor lenge.

I gr holdt jeg mitt frste foredrag om tematikken, p Flying Friday i regi av Active Edge, og det var en skikkelig bra opplevelse - takk til alle som var der s tidlig p morgenen! Og takk for gode sprsml. En utrolig gy opptur var det da en av tilhrerne kom opp til meg etterp og gav meg et gavekort p kroppsbehandling for 2500 fordi hun hadde blitt s inspirert. Livets sm og store gleder!

En annen opptur var det at John hadde ftt laget en musikkvideo med opptak vi hadde gjort til tv-serien, som ble utrolig kul. Kanskje litt kleint vre hovedrollen i en musikkvideo, men det fltes faktisk ikke snn! Jeg tror jeg har kommet et langt skritt videre nr det gjelder heve meg over mitt eget ego og ikke ta ting for personlig (les Eckhart Tolles bok En ny jord, s skjnner du hva jeg mener).

Uansett, mye som skjer om dagen, s jeg m videre! Likevel ikke glemme vre tilstede i yeblikket, for det er her og n livet leves.

Her kommer noen bilder fra det som har skjedd i det siste og som har med det nye prosjektet gjre.

nsker deg alt det beste og takk for at du stakk innom igjen!


Unni Nagell-Erchsen og jeg i studio p innspilling av irmelindrake.tv.


Jeg blir intervjuet av Alf Inge Cleve-Stiansen i Leading Edge.


Disse to bildene har inspirert utviklingen av forsiden p boken min som snart er klar - det er tatt av Nina Buzzi som har en helt super blogg om trender og mote, og hun har fotografert Dagny Thurmann-Hoelseth som er mer kjent som fargeeksperten Dagny.

Cheerio!

Makten til n ut med sin stemme

Godt nytt r, kjre leser! 

Hper du har ftt en fin start p et nytt r - og hvis ikke, hper jeg du leter etter muligheter til gjre noe med det! 



Her tar Fanny et hopp ved operaen i Oslo for noen r tilbake - bare for spre litt positiv energi :) Foto: John-John

Siden sist har jeg vrt aktiv skribent p flere andre plattformer.  Blant annet ble et innlegg som jeg publiserte her p bloggen for nesten et r siden. 'oppdaget' av en markedssjef i Ledernytt.no - som tok kontakt med meg og spurte om de kunne f publisere det p deres plattform.  Det sa jeg selvsagt ja til!  (Varm takk til Mette Oskarsen for at hun var s vken og skapte litt action for meg like fr ret var omme!)

Lenken til innlegget som heter LEDERSKAPETS MULIGHETER finner du her.   

Innlegget har ftt mye sttte bde p Facebook, LinkedIn og Twitter, bde i form av 'likes', kommentarer og retweets som dette:  

 

   

#Lederskap trenger slett ikke vre synonymt med inneha en lederstilling, skriver @irmelindrake fra @WomenSp3akers bit.ly/1ihLmw6

 

Dette har ftt meg til reflektere litt omkring det at det alts KAN skje overraskende ting - plutselig er det noen som 'oppdager' deg eller noe du har laget, skrevet, produsert eller prestert. Det er selvsagt veldig morsomt!  Det gir hp om at det nytter ytre seg og skrive, selv om ikke det man har skrevet blir lest av s mange i frste omgang. 

Flere toppledere som jeg har intervjuet tidligere i min forskerkarriere,  har fortalt at de har endt opp med den eller den stillingen fordi noen 'oppdaget' dem.  S grep de muligheten som ble  tilbudt dem, og gjorde det beste ut av det,  inntil en ny mulighet dukket opp.  Og snn fortsatte det helt til topps.  

Det er en veldig bra opplevelse, plutselig bli sett og anerkjent av noen som har makt eller myndighet til gi deg en mulighet for komme videre eller n ut med din kompetanse, stemme eller ditt virke.  Ja, bare det f bekreftelse p at noen synes du har noe komme med, bidrar til styrke selvtilliten og pgangsmotet. 



 

Jeg mener likevel at man ikke br satse for mye p nettopp det.    

hpe og tro p at skjebnen vil ordne opp, og at noen til slutt vil oppdage hvor talentfull du er, eller hva du egentlig har by p, er rett og slett ikke noen god strategi.  

Da legger man p mange mter sin egen skjebne i andres hender.  Og det kan vre veldig tilfeldig, hvorvidt noen (som besitter maktens muligheter) har ynene pne for oppdage deg akkurat der du der. 

Nei, i stedet mener jeg vi selv m gripe og skape muligheter,  og i det minste 'hjelpe' skjebnen p vei. 

For eksempel hjalp jeg skjebnen litt p vei ved  legge ved en lenke til nettopp det innlegget som ble oppdaget, i en trd og dialog p Facebook hvor temaet ledelse kom opp og ble diskutert.  Jeg tenkte nye over om jeg skulle legge ved den lenken. Jeg er ikke en som liker 'presse meg p' undig.   Men jeg kom frem til at innlegget var s relevant at det ville kunne komme til nytte for andre lesere.  S gjorde jeg det - og dermed fikk det alts nytt liv da det ble oppdaget av en som hadde pvirkningskraft til f det ut til en strre leserskare.

Mao, kanskje gr det snn; frst m man ha noe melde; s m man ha litt selvtillit - og trre vre litt pgende og by p det man har by p i praksis (ikke bare snakke om det)  - og da kan det faktisk skje strre saker og ting, noen oppdager deg og bidrar til spre din stemme eller ditt talent ut til en strre mlgruppe.   

Det fine med vr nye sosiale virkelighet er at vi har ftt s mange flere kanaler og plattformer distribuere tingene vre p, enten det er vre kunstverk, skriftlige bidrag, musikk, eller hva det enn mtte vre du behersker og har talent i.    Vi er ikke lenger avhengige av 'the gatekeepers', maktmenneskene som har sittet som redaktrer eller konsulenter eller ledere og bestemt hvem og hva som skal gjres tilgjengelig for alle oss andre som forbrukere eller samfunnsborgere.  

Makten til n ut med sin stemme og sine talenter er dermed i strre grad spredd og fordelt p mange hender.  

Likevel kan vi ikke komme bort fra at det kan gjre en utrolig stor forskjell om noen som sitter med makten til bestemme hva som skal vises eller distribueres p de allerede populre sosiale plattformer og kanaler, velger ut akkurat ditt bidrag eller din stemme til bli eksponert i deres setting.  

Kanskje kan vi oppsummere slik, Makten til bli synlig og til bli hrt ligger i kende grad i egne hender, men noen har likevel en viktig makt til spre ens bidrag eller legge til rette for at ens talenter kan bli eksponert for en mye strre mlgruppe enn andre.  

Hvis du er en som sitter med slik makt, hper jeg du er vken og leter etter nye stemmer.  

Og hvis du er en ny stemme, hper jeg du tr eksponere det du har by p s noen kan oppdage deg.  

Og uansett, nsker jeg deg en god dag og takker for at du stakk innom bloggen min :) 

beste hilsen Irmelin

 

Jeg hadde ogs et innlegg p trykk i Ukeavisen ledelse skrevet sammen med Benja Stig Fagerland med tittelen "Kvinner og ledelse - hva n".  Det ble ogs publisert p ukeavisen.no og kan leses her.  Dessverre druknet det noe i debatten som har rast om glasstaket siden sist.  Det viser at det ikke alltid er nok bli distribuert p en plattform med stort nedslagsfelt for bli 'oppdaget' av de mange som befinner seg p denne plattformen.  Men det er et tema som jeg vil drfte i et eget innlegg.  

   

 

Topp innlegg 2013

Hei kjre trofaste, sporadiske eller nye lesere! 

Dere skulle bare vite hvor stor pris jeg setter p dere! 

For en som elsker skrive, er det et 'must' skrive uansett om noen leser eller ikke. For meg handler skriving om f utviklet tankene mine. Nr jeg skriver, skjnner jeg hva jeg tenker og mener om ting.   Jeg fr rammet inn problemer og muligheter, tatt vare p minner, bearbeidet opplevelser, tolket egne og andres tanker og atferd, osv. 

Men for vre rlig, har jeg i alle r nsket at mine skriverier skulle komme til strre nytte.  Det vite at noen leser innleggene her p bloggen og har glede eller nytte av det, det er en utrolig flelse. Og nr dere trykker liker, og jeg vet at det betyr at dere faktisk liker, da blir jeg bent ut lykkelig.

I dag tenkte jeg at jeg skulle lage en p topp liste over de innleggene som er blitt mest likt i ret som er i ferd med g mot slutten. De to innleggene som er nr 1 og 2 har vrt publisert p andre 'plattformer' i tillegg til min egen, og har derfor ndd ut til mange flere lesere.  De neste p listen har kun vrt publisert her p bloggen, men ikke desto mindre, har de hatt sin misjon og blitt kommentert bde her og p Facebook som er det primre stedet hvor jeg 'markedsfrer'  blogginnleggene. Mao, den listen som jeg n har laget, er de innleggene flest av dere har likt og delt videre i nettverkene deres. Jeg har med seks (og ikke fem) fordi det var s tett lp mellom innleggene p femte og sjette plass. 

Her er listen!

1. Ledelse i Familien AS (ogs publisert p Hegnar kvinner online)

2. Sjefen for det gode selskap (ogs publisert p LW magazine)

3. Et dagbokblad om viljen til ville

4. Hva har Miuccia Prada med meg gjre?

5. Hva jeg gjorde da jeg bestemte meg for ikke vre redd

6.  Om brle seg til gjennomslag 

 

Mens jeg er inne p det, vil jeg samtidig takke alle de som har inspirert meg til skrive disse innleggene.  Ikke bare har det gitt meg selvtillit nr dere som lesere har likt innleggene.  Det har gitt meg mot og motivasjon til (ogs) skrive om vanskelige tema, og til  vre mye mer pen enn det jeg egentlig er komfortabel med. 



I tillegg er alle innleggene er inspirert av noe eller noen - jeg er jo selv en 'sucker' etter inspirasjon - elsker lese andres bker, la meg inspirere av andres tanker og ideer, artikler eller kunst - eller som med innlegget som heter, Sjefen for det gode selskap, der jeg hentet inspirasjon fra min egen svigermor. 

Jeg blir veldig rbdig nr jeg tenker over hvor mye folk legger ned av energi i inspirere oss andre.  Hver gang jeg er p en kunstutstilling, et arrangement eller leser en bok, tenker jeg p at dette kun er blitt mulig fordi noen 'gadd'.  Og nr noe har hy kvalitet, blir jeg s imponert over hvor mange talentfulle mennesker som legger ned s mye energi for glede eller inspirere (oss) andre.  S derfor, takk til alle dere som har inspirert meg selv om dere ikke vet hvem jeg er!   

Et sted leste jeg en klok stemme som sa at historiene m fortelles for at de skal telle med - og det tenker jeg mye p.  Hvis vi ikke forteller historiene vre, risikerer vi at de forsvinner, at de ikke teller med som en del av det store bildet - som en del av virkelighetsforstelsen vr.  Ved skrive og publisere det jeg skriver, fler jeg at jeg er med p  bidra til 'historiefortelling'.  Nr jeg har engasjerte lesere, fr jeg mer motivasjon til  skrive og til utfordre egne begrensninger.     

P en mte betyr det at sammen skaper vi 'historier'. 

Takk s mye,  og keep on reading! 

Beste hilsen fra meg

 

Tidligere i r skrev Toril Moi et innlegg i Dagens Nringsliv med tittelen " skrive er tenke".  Der skriver hun overbevisende om at skriving egentlig handler om tenking, at det skrive fr oss til tenke bedre, dypere og mer inngende om en sak enn om vi ikke hadde skrevet. Hun viser til flere prosjekter hvor skriving har bidratt til bedre forstelse og kt mestring bde blant ledere som deltar i lederutviklingsprogram og minoritetselever ved videregende skoler i USA.  Hun mener videre at skriveopplring  vil vre"et viktig skritt pveien mot et samfunn der vi alle blir mer oppmerksomme og flinkere til gi uttrykk for det vi ser rundt oss.  Et slikt samfunn ville bli mer kreativt, og mer demokratisk ogs."  Her kan du lese innlegget i sin helhet hvis du har lyst. 

Og med den lille tvisten her i fotnoten, vil jeg derfor oppmuntre deg, ikke bare til keep on reading som jeg skrev over, men til  begynne med eller fortsette skrive ogs. 

 

  

Et dagbokblad om viljen til ville

Dette er et dagbokblad fra en dag, for et rs tid siden. Jeg tror ikke jeg er alene om slite med det jeg beskriver her. Selvledelse er IKKE lett. Og jeg er fortsatt ikke ml med den PhD'en jeg skriver om. Men jeg har heller ikke gitt meg p tap, og har fortsatt viljen til ville.

Det er lrdag formiddag og jeg sitter p gjestekontoret mitt p Fornebu. Solen glitrer som en eneste stor gulltallerken utenfor vinduet der den henger p himmelen og fr meg til trekke for gardinene s jeg skal kunne se hva jeg skriver p pc'en. Ute er det minus 13 og iskaldt.Inne blafrer de orange duftlysene jeg kjpte til Halloween, og som n p en litt vemodig mte fremstr som utdaterte.

Papirer og artikler ligger hulter til bulter i bunker og hauger omkring meg, sammen med bker og notatbker med post-it lapper, penner og tusjer og Starbucks kaffekoppen min med rester av hjemmelaget Amerikano som jeg brygger hver morgen enten jeg skal bort hit p en fridag eller kjre ned p jobben min i Horten.



Jeg har tatt en pause i arbeidet, og tenker p hva som driver meg.

Ja, hva er det egentlig som fr meg til sette meg ned, i alle ledige stunder som jeg har, arbeide p et prosjekt som er s utfordrende, omstendelig og langtekkelig?

Jeg arbeider p en PhD, og det er tredje fullstendige omskriving. Den frste versjonen ble godkjent av veilederne, men underkjent av avhandlingskomiteen. Det var et tilbakeslag som var s 'devastating' at jeg ikke har opplevd maken. Jeg var s emosjonelt uforberedt p det, og det fltes som et s sviende nederlag at det fikk meg til stille sprsml ved alt. Jeg klandret meg for at jeg hadde vrt s hpefull, for at jeg ikke hadde sett det komme, for at jeg ikke hadde brukt enda mer tid og energi p arbeidet, osv, osv. Saken var at jeg hadde vrt borte fra akademia i nesten ti r og ting hadde forandret seg. Fr i tiden var det (nesten) aldri noen som ikke fikk godkjent av komiteen hvis veilederne hadde sagt at det var godt nok. Men snn var det ikke lenger. Snart fant jeg ut at det ikke bare var meg som opplevde f en avhandling tilbake fra komiteen. Det ble en trst. Det er alltid godt vite at man ikke er alene om oppleve vanskelige ting.

Det tok meg lang tid mobilisere opp motivasjon til begynne p nytt, men jeg kom i gang igjen og investerte tid og energi. Det var nesten ikke en helg jeg ikke var her p gjestekontoret mitt og arbeidet, og jeg flte uansett alltid at jeg burde har jobbet enda mer. Det tok et rs tid skrive ferdig et bearbeidet utkast, og det ble en ny og flelsesmessig vanskelig ventetid mens veiledningskomiteen vurderte arbeidet. S ble den forkastet igjen, og denne gangen var konsekvensen at jeg mtte kutte ut halvparten av dataene jeg hadde benyttet. Dette frte til at jeg mtte skrive om hele avhandlingen igjen, noe jeg tenkte skulle ta noen mneder, men som tok nok et r (dette gjres hovedsakelig ved siden av full jobb). N er jeg i gang med nok en bearbeiding, heldigvis ikke like omfattende som sist, men likevel. Det er snakk om mer enn bare redaksjonelt finpuss.

Jeg forklarer s detaljert fordi det er veldig lite informasjon tilgjengelig om hvor utrolig krevende det faktisk kan vre skrive en doktorgrad. Vi hrer mye om hvor hardt idrettsutvere trener og hva som skal til for komme til topps i idretten, men nr det gjelder det prestere p toppniv p det akademiske omrdet, er det nesten ikke noe oppmerksomhet. Dette er bent ut sagt, dumt!Visom begiross ut p et slikt lp, kandermed komme til haaltfor lite informasjon om hva det faktisk innebrer av blood, sweat and tears. N er det heldigvis ikke hverdagskost at det drar ut s til de grader som jeg har opplevd. Og det hjelper arbeide med artikler sammenlignet med et manuskript som skal henge sammen fra begynnelse til slutt og hvor hver eneste setning skal kunne forsvares og gi mening.


Fra kontoret - avhandlingen er om ledelse - krever blant annet lesing av haugevis av vitenskapelige artikler.



Telefonblomst (jeg skribler nr jeg snakker i telefonen)med affirmasjoner; jeg avslutter!

I tillegg til at avhandlingsprosessen i seg selv er svrt krevende, sliter jeg med at det er et prosjekt jeg i realiteten begynte for over tyve r siden, i hvert fall p ambisjonsstadiet. Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle ta en doktorgrad.

Mye vann har rent gjennom elven siden den gangen, men saken er likevel at jeg fortsatt holder p realisere en drm jeg valgte for over tyve r siden.

What is your story spr Maria Rygge i et blogginnlegg; hvilke historier forteller jeg om meg selv, spr hun. Er det at jeg er trtt, sliten og ikke tilstrekkelig oppdatert? Ikke srlig energigivende! S oppfordrer hun seg selv til oppdatere de gamle tankene med noen nye og mer fremtidsrettede historier. Skape noen nye innramminger som gir, ikke tar energi!

Dette har jeg tenkt mye p; hvordan skal jeg ramme inn denne PhD-prosessen p en mte som kan gi meg det drivet, glden og kraften jeg trenger for komme i ml?

Det gir meg IKKE kraft tenke p at jeg har holdt p i 20 r med noe som jeg egentlig burde blitt ferdig med den gangen jeg var stipendiat p NHH i Bergen.

Det gjr meg vel egentlig frst og fremst skamfull.

Er jeg helt idiot, liksom.

Men det er jo ikke en konstruktiv tenkemte, det skjnner jeg jo. Jeg har derfor lett etter alternative innramminger, for eksempel denne; S kult, doktorgrad! Jeg, liksom! Hvem skulle trodd, at jeg skulle ta en doktorgrad p NHH, det er jo tft!

Noen ganger funker den vinklingen bra. Da jeg var p vei opp p fjellet i fjor vinter, jeg husker det veldig godt, jeg satt og kjrte den lille mini cooperen p de skumle, glatte veiene og skulle joine resten av familien som allerede hadde hatt vinterferie i mange dager. Jeg flte meg miserabel og mismodig fordi jeg ikke hadde ftt gjort s mye som jeg hadde beregnet (p avhandlingen), og skal jeg vre rlig, syntes jeg skikkelig synd p meg selv. Stakkers deg, tenkte jeg, stakkers vesen! 20 years down the road and still struggling. Tenk vre s hjelpels!

Joda, jeg kan gi meg selv skikkelig bank hvis jeg frst fr bluss p lampen, som Atle Jordahl sa det i Dden p Oslo S.

Men s, kom jeg p det - skifte innramming, Irmelin! Finn en annen vinkling, en historie som gir deg kraft, og ikke det motsatte! Jeg kom p det min kloke venninne Unni, spurte meg om en kveld vi hadde vrt p tur og hun hadde sett hvor nedstemt jeg var.

- Tenk over om du trenger de tankene, Irmelin, sa hun. - Trenger du de virkelig?

Akkurat det sprsmlet til Unni, kom jeg p, der jeg satt i bilen. Hvorfor trengte jeg dette mismotet? Hvorfor gav det meg en slags masochistisk glede gi meg selv juling, latterliggjre meg selv, gjre meg selv s liten? Trengte jeg egentlig den historien om at det er tyve r down the road og du er fortsatt ikke i ml, din udugelige taper? Det er jo en skikkelig slem vinkling p det hele, nr sant skal sies. En versjon av sannheten, riktig nok. Men bare en versjon.

Og s tenkte jeg p en ting til. Jeg kom p en video jeg hadde sett med Tony Robbins, sjefen over alle sjefer hva angr coaching, om en teknikk han kalte snappe inn - snappe ut (fritt oversatt fra det engelske snap in- snap out). Poenget er at man kan snappe ut av en drlig flelse utrolig raskt. Man kan vre utrolig deprimert, men likevel, innen f minutter, f tak i helt motsatte flelser, de gode flelsene, og s kan man snappe inn i de flelsene i stedet. Jeg trengte ikke bli vrende nede i hullet av mismot lenger, hvis jeg ikke ville.

Noe som hjelper p skifte sinnsstemning raskt, er musikk. S jeg skrudde opp musikken p full guffe, og begynte tenke ut en alternativ historie, en annen versjon av den samme saken. Da kom den til meg, den om at det egentlig var utrolig kult det jeg holdt p med. En doktorgrad, liksom! Who cares om nr den reisen startet, poenget var jo at jeg var p vei. P en utrolig kul vei, faktisk!Jeg, som jeg pleide g forbihandelshyskolen da jeg var liten, fordi jeg bodde i nabolaget, og tenkte at der utdanner de sivilkonomer.(Jeg anteselvsagt ikke den gangenhva sivilkonomervar for noe, menalle snakket om demmed respekt i stemmen, s det mtte jo vre noe.)Og n gikk jeg inn og ut der og flte meg nesten som hjemme.Noe, mtte jeg vre god for!

Det var en alternativ story, en annen vinkling, og jeg trodde p den, det kjente jeg fysisk i kroppen, for den gode flelsen begynte bre seg, og jeg kjente at yezz! Jeg er verdt noe. Jeg er p vei, det er det viktigste. Jeg er en stayer. En som ikke gir seg. Jeg har fortsatt viljen til ville!

S der har du storyen min. Den som er konstruktiv, som gir (og ikke tar) energi. Jeg er og vil fortsette vre en stayer. Jeg gir ikke slipp p drmmen min fr den er realisert. Snn er det bare med den saken. Jeg har en skikkelig stor, hrete drm jeg skal realisere, s fr jeg tle slite og streve og f noen tilbakeslag!

Men jeg glemmer det innimellom. Den konstruktive versjonen; den oppbyggende fortellingen.

ta lederskap er ikke lett, men det m til, ogs p det personlige planet om man skal f til utfordrende ting eller realisere sine drmmer.

PS. Grunnen til at jeg poster dette innlegget, er ikke for f medflelse over mitt litt vanskelige personlige prosjekt. Det er snarere et ledd i gjre det flere enn meg er opptatt av for tiden, vre mer autentisk, og trre vise ens srbare sider. Hun blide og glade Irmelin p bildet der oppe, verst i bloggen, er bare en versjon av meg. Jeg er som et isfjell, jeg som alle andre. Det er mye under overflaten.

Og s hper jeg ogs at jeg kan inspirere noen flere til selvledelse. Husk at det kan vre mulig snappe ut av drlige flelser. Det gjelder 'bare' finne en vinkling p 'problemet' som gir kraft, som gir hp, og som fr deg opp av hullet og i gang igjen med arbeidet, med gjre det som skal til for komme i ml.

En bedre oppskrift p suksess

Det er lrdagsmorgen og min favoritt stund i lpet av hele uken.




Ralph WaldoEmersonhar skrevet mange fine dikt, og ett av de fant jeg frem i en gammel dagbok jeg satt og bladde gjennom i dag. Diktet kan du lese under (jeg har sett flere forskjellige versjoner ute p nettet, s jeg kan ikke garantere at dette er det 'riktige'), la oss si det er en versjon av et Emerson dikti skrevet p 1800-tallet:



Flere moderne 'thought leaders'* er opptatt av bidra til forandre den generelle oppfatninger av hva som er suksess i vre moderne samfunn. Det kan synes som om mange av oss har glemt de kloke ordene til Emerson, og i stedet lar oss blinde av strebe etter stadig kt materiell velstand og en mlrettethet som verken er sunn for oss selv eller vre omgivelser. Vi er blitt s mlfokusert at vi glemmer stille sprsml ved hvordan vi nr mlene, hva er prisen vi betaler, hva er det vi mister nr vi ikke tar oss tid p pleie oss selv eller vre omgivelser. (Har skrevet mer om dette i et tidligere blogginnlegghvor jeg ppeker betydningen av stille sprsml ved HVORDAN vi oppnr suksess).

Ariana Huffington som har grundet Huffington Post, har et prosjekt gende som handler om redefinere hva suksess er. Hun har kalt prosjektet "The third metric" og fra websiden hennes har jeg kopiert hva hun skriver om formlet:

"The current model of success -- which equates success with burnout, sleep deprivation, and driving ourselves into the ground -- isn't working for women, and it's not working for men, either. On June 6,Arianna HuffingtonandMika Brzezinskihosted a conference called "The Third Metric: Redefining Success Beyond Money & Power, bringing together women -- and a few good men -- to focus on redefining success to include well-being, wisdom, wonder, compassion and giving.On this page,HuffPost will host an ongoing conversation about The Third Metric and how we can chart a course to a new, more humane, more sustainable definition of success -- for women and for men. The Third Metric conversation will also continue in an ongoing series of speaker panels, seminars and conferences."

Jeg vil gi honnr til Ariana for dette initiativet og fokuset, fordi det betyr noe, nr en person som henne, med s mange bde flgere og mektige kontakter, gjr seg til talskvinne for et mer brekraftig og konstruktivt perspektiv p hva som er suksess. Det gir ringvirkninger og det skaper positiv forandring.

I en litt mer beskjeden skala, kan hver og en av oss ha utbytte av bli pminnet om at det meste av det som gjr oss lykkelig er faktisk gratis - se for eksempel denne collagen jeg fant p FB denne uken:

Det ser s opplagt ut nr man ser det slik.

Det er likevel ikke penbart i praksis, fordi vi har etablert vaner, praksiser og preferanser som innebrer fokus p det materielle og p det som koster penger. En fb chat med min ene datter i uken som var, illustrerer dette godt. Hun hadde sendt meg en melding om at hun skulle til byen og klaget over at det var s lite penger igjen p kortet hennes. Her er et utsnitt av chatten:

  • Jeg: pytt pytt - det beste i livet er likevel gratis!

  • Hun: Nei!!! alt det beste i livet koster penger
  • Jeg: gode venner, skjnne barn, sol, humor, osv
  • Hun: haha ja men ikke for en ungdum

    Jeg: joda, for de ogs, hvis de tenker seg om...!

  • Men, nei, dette var hun ikke enig i. Hun hadde tidligere ppekt at det meste av det ungdommer gjr p fritiden koster penger. Spise lunch p Subway. Ta en smoothie p Wayne's coffee. Trene p Elixia. Kanskje vanskelig f gjennomslag i vennekretsen for at man like godt kan rusle en tur i Frognerparken.

Det krever noe av oss gi slipp p behaget ved vre og gjre som alle andre og droppe ut av 'rotteracet'. Det er ikke enkelt, verken for store eller sm. Men jo flere rollemodeller vi har se til, og jo flere som tar et lite skritt mot forandring, jo lettere blir det for den gemene hop.

Dermed fr vi ogs delt p det ansvaret det er ta positivt lederskap til beste for flere.

* Har du et godt norsk ord for dette nye og spennende begrepet 'thought leader', pliz del med oss andre i kommentarfeltet!

Folk er folk, men noen er mer amazing enn andre

I uken som var, skjedde det mye spennende i Oslo.  Det var Oslo Innovation Week, og i lpet av denne lille uken, krydde det av forskjellige workshops og events man kunne delta p for la seg inspirere av omkring temaet innovasjon.  Selv deltok jeg p et arrangement i Oslo Rdhus som het  

Oslo Innovation Evening

Det var et gratis arrangement som var pent for alle og som inneholdt alt fra korte foredrag til kulturelle innslag og en award seremoni.  

Jeg ble virkelig inspirert og tenkte jeg ville dele noen av de viktigste inspirasjonskildene med dere.  

For eksempel fikk vi se en nydelig videofremfrelse av Adeles sang; Hometown glory

I tillegg til at det er en sang og video som jeg  anbefaler deg bruke noen minutter p, i s fall klikk her, var det veldig kult at vi fikk den presentert av han som har laget den, Rocky Schenck.  

Han var der, i Oslo Rdhus, og rpet at han hadde hatt et nrt forhold til Oslo i mange r, og at han ofte hadde tenkt at han burde sett Oslo Rdhus innenfra, men at han ikke hadde ftt gjort det fr n, og her var han plutselig som intet mindre enn foredragsholder, hvem skulle trodd.  Det fine med snne sm anekdoter, er at man skjnner at folk er bare folk, uansett hvor bermt de er, og selv om de har ftt til utrolige ting.

Schenck fortalte ogs om at han endte opp med bli fotograf mer eller mindre som en tilfeldighet, og han viste mange av de bildene han er blitt s kjent for, blant annet av byen Los Angeles.  

Jeg kunne skrevet mer om de mange innslagene som inspirerte meg den kvelden, men det viktigste er formidle hvor viktig det er holde ynene oppe for all den inspirasjonen som finns rundt oss.  For min del, fltes det nesten litt utrolig hva jeg plutselig fikk ut av en enkel kveld p en ellers vanlig hverdag!  Og s tenker jeg p alle de menneskene som har viet s mye energi og innsats til organisere dette for oss andre, jeg blir s imponert og takknemlig.   

Hvis jeg skal prve meg p en slags oppsummering  som sier noe om det jeg sitter igjen med etter den kvelden, s er det at joda, folk er folk, og noen er mer amazing enn andre, men det kan vi alle bli, p vre egne premisser og med bakgrunn i akkurat vre forutsetninger.  

Kluet er faktisk g gjennom de drer som pner seg, ta det skrittet ut i det ukjente, lfte seg frem og trre tro p at man kan gjre en forskjell, at man har en stemme, at det by p og utvikle seg selv, faktisk er noe.  

Vi kan alle BLI MER.  

 

Og for de av dere som er sulten p mer inspirasjon fra Oslo Innovation Week, legger jeg til denne lenken, http://www.youtube.com/watch?v=UNyI49viUJU som  er en inspirasjonsfilm p rundt fem minutter, laget av Truls Berg/Adjiedj Bakas med tittel 

Halvveis til Fremtiden  

Den gav meg et skikkelig lft inn i oktobernatten.  

Og med det, nsker jeg deg en fin dag, kanskje du er en av de som vil inspirere noen (andre) denne dagen! 

 

 

 

Du er du!

Nr jeg skriver dette, er det lrdag formiddag - det er midt i oktober og ute ser det ut til bli nok en fin hstdag. Jeg tar meg selv i stadig forundres over at vret kan vre s fint p hsten. En barndom og oppvekst preget av det som syntes som endelse dager med regn og atter regn og vind og utrivelig hstvr, sitter som en slags taus kunnskap i meg og som vanskelig lar seg erstatte med nye erfaringer. Note til selv; minne meg selv gjentatte ganger (og med flelse!) p at jeg virkelig setter pris p hsten.

Hsten er virkelig en fin tid!



For et par dager siden inviterte John meg p fotoshoot igjen. Jeg tenkte det var p tide bytte ut bildet i headeren til denne bloggen med noe annet, og takket ja. - Jeg har lyst skape noe mer levende, du m vel ikke alltid vre kledd i sort, sa han. -La oss ta noen bilder med hstfarger osv.

Jeg tenkte p hva jeg skulle ha p meg. For vre rlig flte jeg meg helt elendig den dagen. Jeg hadde i ukevis gremmet meg over at jeg burde vrt og ordnet hret mitt - forrige gang var i april da jeg var p ferie p Kanariyene, det begynner bli nesten et halvt r siden. N var jeg begynt bli desperat. Men jeg hater bruke s mye penger p f ordnet hret mitt hos frisr og ikke har jeg noen fast frisr jeg pleier g til heller (unnskyld alle frisrer, men jeg kommer gjerne tilbake til dere i en annen fase av livet der jeg kan bruke mer penger p meg selv). Heldigvis har jeg en snill venninne som bde kan klippe og stripe hr selv om hun ikke er frisr, og hun pleier hjelpe meg. Note til selv; kjpe hrblekingsmiddel, og trygle om snarlig assistanse p hrfronten!

John beroliget meg med at det ikke skulle bli close up bilder, s det var ikke s nye med hret. Ok, s (fuck) hret!

Han ville ha farger, s jeg fant frem en rd blazer. Tok den p, stirret inn i speilet og gremmet meg enda mer. Rdt kan jeg simpelthen bare bruke et par ganger i ret nr jeg fler meg virkelig p hyde. Den dagen var definitivt ikke n.

Men s kom jeg p det!

I juni hadde jeg gjort et kupp uten sidestykke p klesfronten. Jeg hadde vrt nede i Oslogryten og gtt forbi Studio Olesen, en av Oslos mest eksklusive butikker som jeg aldri ellers frekventerte, men som n hadde opphrsalg. N har det seg snn at et av mine mest nyttige talenter, er finne eksklusive klr p salg. Og der hang det en strikkedrakt, skjrt og genser i det mykeste ull, under et skilt hvor det stod 400,- per del. Da jeg kikket nrmere p plaggene, s jeg at det var merket Sonia Rykiel, og nedsatt fra den nette sum av


og det var bare for genseren! Skjrtet kostet omtrent like mye.

Ok, man skjnte jo at antrekket endte p salg, for s mange penger var det jo ikke i nrheten av vre verdt. Men lekkert var det, og 800 kroner var det definitivt verdt!!

Dermed, vandret jeg ut av butikken den dagen, midt i juni, nr alle andre handlet sommerklr, med et hstantrekk som jeg pent mtte legge lengst bak i skapet og smre meg med tlmodighet til jeg kunne begynne bruke.

Men n var anledningen der, og jeg fikk akkurat det lille lftet jeg trengte for f opp igjen humret og skjnne at det ikke var for sent f noe bra ut av ogs denne dagen.

Og her er noen flere av bildene John tok.








Og det var en lang forhistorie som egentlig bare skulle vre en innledning fr jeg skulle dele dette 'diktet' jeg fant p FB i dag - og som jeg tenkte kunne vre en fin ting dele videre:

Today you are you!

That is truer than true!

There is no one alive who is you-er than you!

Shout loud; "I am lucky to be what I am!"

Thank goodness I'm not just a clam or a ham

Or a dusty old jar of sour gooseberry jam!

I am what I am! That's a great thing to be!

If I say so myself, Happy Birthday to me!

Dr. Seuss

Mat til besvr?

Som trebarnsmor m jeg innrmme at temaet mat ikke bare har vrt til lyst og glede i livet mitt de siste ti- femten rene.  Det var i grunnen et sjokk oppleve at alle ideene jeg hadde hatt om at  barna skulle spise den maten pappaen og jeg bestemte, ikke var lette gjennomfre i praksis.   

Nr jeg n ser tilbake, ser jeg tydelig at jeg hadde verken tilstrekkelig interesse, tlmodighet, planleggingsevne eller de gode rutinene som trengtes for f til den matkulturen jeg s gjerne skulle nske at vi kunne utvikle i Familien AS.  Det er derfor en trst at barna likevel har vokset opp og blitt normal strrelse (man har jo tatt seg i lure p hva kroppen skulle kunne vokse p nr kostholdet en periode stort sett bestod i ristete skiver med smr), og med et immunsystem som synes vre snn noenlunde i funksjon.




I etterpklokskapens lys m jeg konstatere at det har skortet p etablering av en god matkultur i  familien. For min egen del kom jeg til kort p fundamentale funksjoner som god planlegging og organisering av matinnkjp, tilberedelse og servering.  Barna kom hjem til forskjellig tid fra skolen, de skulle p trening til forskjellig tid og trengte mat bde fr og etter bde det ene og det andre. 

Dette skulle samtidig skje p tryllerisk vis; man var jo selv p jobb og hadde ikke muligheten for fysisk tilstedevrelse. Ikke rart det gikk i st (kanskje)!  Med slike behov unne man trengt logistikksystemer p hyt plan for f det til funke.    Selv om det gikk litt over stokk og stein i perioder, fant vi lsninger underveis.   

Veien blir som kjent til mens man gr.




En av lsningene var at vi begge valgte jobbe som selvstendig nringsdrivende i en periode slik at vi selv kunne ha styring p nr vi var p jobb og nr vi kunne vre hjemme.  Dermed fikk vi for eksempel laget ordentlig mat fr barna gikk p svmmetrening om ettermiddagene.

John var en foregangsmann her.  Han var allergisk mot forestillingen om at barna skulle skufle innp en tallerken cheerio eller choko pops p hverdager for fylle p med energi.  I stedet ble det omelett eller pytt i panne eller ostesmrbrd.  Selv kom jeg sterkere tilbake til middag som ofte ble servert p kontinentalt vis om kvelden etter trening (noe som fikk meg til bekymre meg over at barna ikke fikk fordyet maten tilstrekkelig fr de gikk og la seg...!)

Samtidig hadde jeg drlig samvittighet for at det altfor ofte var de samme rettene som gikk igjen.  Det ble som et minste felles multiplum, man tok det alle likte; pasta, laks eller kylling.



Reddet av sosiale entreprenrer

Da barna skulle begynne p ungdomsskolen, penbarte det seg imidlertid en fantastisk lsning p matfronten.  Skolen (Hundsund p Fornebu) var en av de frste i Norge som fikk kantine med varm mat hver dag. O, lettelse!    Riktignok var prisen den nette sum av 7-800 kroner mneden per barn, men det var s verdt pengene.  En diger sten lettet fra min byrde.  N visste jeg at de fikk ordentlig mat minst en gang om dagen, i tillegg til det kveldsmltidet vi fortsatt srget for tilberede p hjemmebanen.  

Nye ideer via barna 

Etter hvert har barna blitt s store at de i strre grad ivaretar bde egne og familiens behov for variert og spennende mat gjennom ettersprre nye matretter.  Vr mellomste datter lar seg inspirere av sin venninnes mamma som kontinuerlig oppdaterer seg p hva som er sunn og smakfull mat.  Det er visst ikke s komplisert, sier de.  Og jeg kjenner at jeg gjerne lar meg lede til prve nye ting, til utvide repertoaret. 

P matfronten er og blir jeg en flger, og ikke den som leder vei!  Hvordan er det med deg?  Har du problemer med srge for at familien fr sunn og variert mat i hverdagen? Heldigvis har  dagligvarebutikker og ny teknologi bidratt med nye apper og ideer p menyer og retter som kan lages uten at man m planlegge s mye p forhnd.  Andre ideer du har lyst dele?

Beste hilsen Irmelin

PS.  Dette innlegget skrev jeg frst som gjesteblogger for min sster som driver Martha Mettlig; mat og teambygging.  

PPS.  Og du, hvis du str midt oppi en lignende situasjon, m jeg bare rde deg til ikke bekymre deg for mye.  De (barna) vokser til uansett!  Og bekyminger er jo som kjent til liten nytte dersom de ikke spirer til handling, endring og nye vaner.  I s fall, kan ogs bekymringer ha sin misjon!  

    





Om brle seg til gjennomslag

Her om dagen, ropte jeg til min bedre halvdel.   Jeg brukte stemmen p en mte som jeg sjeldent gjr, ja, jeg brlte.   - N setter jeg foten ned, brlte jeg, du fr ikke ta den turen p rulleski n! Du m gjre deg i stand, s vi rekker det selskapet! 

rope dette ut, skulle vise seg utgjre en kraftanstrengelse jeg overhode ikke hadde forventet.  Det raspet og sved i halsen, jeg mtte hoste og harke og stemmebndet mitt ynket seg skikkelig etter ha blitt overanstrengt p denne mten.  Dessuten hamret hjertet mitt hardt og det kjentes som jeg kokte i hodet. 

Jeg hadde imidlertid heller ikke forventet det resultatet som ropingen skapte.  Han la seg straks flat og kom seg i dusjen.   Og for frste gang p mange r klarte vi komme sammen til et selskap innenfor det akademiske kvarteret som tilsier at man holder seg innenfor god skikk og bruk.  

Men  brle seg til gjennomslag, er ikke det et nederlag?  Og hvorfor fikk jeg s vondt i halsen av det?



Stemmeproblemer

I revis har jeg vrt opptatt av halsen og stemmen min, ikke fordi jeg har betraktet den som et viktig instrument for f gjennomslag i parforholdet, men fordi jeg har hatt en del fysiske plager p det omrdet.  Jeg har kremtet mye, bde morgen og kveld, og da barna var sm klarte jeg ikke lese for dem fordi jeg fikk s vondt i stemmebndet av det.  

Merkelig nok klarte jeg likevel holde foredrag eller bruke stemmen min i timevis p heldags forelesninger uten f problemer.  Riktig nok har stemmen blitt sliten, men den har aldri gitt meg problemer mens jeg har holdt p.  Dette har jeg ogs undret meg over. 

 

Halschakra

Uavhengig av problemene med halsen, begynte jeg for noen r siden g til behandling hos en energibehandler [1].  Da fikk jeg masse reaksjoner i halsen.  Jeg hostet og harket mens jeg l p behandlingsbenken og skjnte at det var noe med halsen som var alvorlig forstyrret. 

Det fikk meg til g hjem og lese om halschakra, dvs energisenteret som er sentrert i halsregionen, og gjennom denne litteraturen fikk jeg noen ideer om hva som kunne vre problemet.  

Innen spirituell tenking er halschakraet forbundet med kommunikasjon.  Sier vi det vi tenker, eller sier vi det andre nsker hre?   Kommer ting ut p en feil mte?  Eller kommer ikke ting ut i det hele tatt?   Hvorvidt halschakra er balansert eller ikke, kan vre et signal om at man har et problem- og mulighetsomrde innen kommunikasjon. 

Mister munn og mle

Etter ha lest meg litt opp p halschakra, begynte jeg analysere mitt eget forhold til kommunikasjon for finne mulige forklaringer p ubalanse.  For eksempel liker jeg ikke direkte konfrontasjoner og hater komme i situasjoner hvor noen begynner heve stemmen, skjeller meg ut eller krangler hylytt med meg.  Da mister jeg munn og mle og klarer stort sett ikke reagere p noen annen mte enn bli taus eller begynne grte.  Siden dette er tilstander som er lite egnet i konfliktsituasjoner, er det kanskje ikke s rart at jeg skyr direkte konfrontasjoner eller folk som er konfliktivrige.  Problemet med det er at jeg dermed heller ikke fr tatt konfrontasjoner som kan vre ndvendige for f satt meg i respekt og hevdet mine rettigheter.    

Jeg har ogs for vane miste stemmen, nr jeg har blitt sterkt flelsesmessig berrt av noe.  En gang jeg flte meg sviktet av en venninne, klarte jeg ikke snakke om det p flere r.  Jeg mistet fullstendig ordene og evnen til kommunisere om saken, verken til henne eller til andre. 



Skarp i tonen?

En annen utfordring er nr jeg selv blir for direkte i min kommunikasjon med andre.  Jeg snakker Bergensk, og dette er en dialekt som kan fremst som skarpere og mer offensiv enn det jeg som Bergenser selv oppfatter.  Samtidig har jeg arvet (genetisk eller sosialt eller begge deler) en tilbyelighet til hres mye sikrere og mer arrogant ut i stemmen, enn det jeg selv kan hre (at jeg er).  Dermed kommer jeg noen ganger i skade for fremst som mer direkte i kommunikasjon med andre enn det jeg har til hensikt vre.  Nr jeg i neste omgang forstr at jeg har sret eller provosert folk med det jeg har sagt, blir jeg alltid veldig ulykkelig.  Dette kan f meg til g helt over p andre siden igjen, i form av bli taus og anonym i redsel for sre andre med meningene mine. 

 

I mitt rette element

Nr jeg foreleser, derimot, er jeg i mitt rette element.  Da er det naturlig at jeg har en viss autoritet hva angr stemmebruk, og det oppstr sjeldent situasjoner der direkte konfrontasjoner eller aggressive mellommenneskelige konflikter er aktuelle.  I slike situasjoner fler jeg at stemmen fungerer passelig sterkt og balansert og gir meg et naturlig lederskap, samtidig som jeg ikke fr fysisk vondt av bruke den mye.  


Fant ingen bilder av meg i en forelesningssituasjon, men her er jeg ihvertfall i en faglig setting - det er der jeg er tryggest og derfor kommuniserer best.
 

Kvinner, lederskap og stemmebruk

Nr jeg gr til forskning om kvinner og stemmebruk, finner jeg at dette er et omtalt tema srlig innenfor kvinner og ledelsesfeltet.   I artikkelen "Singing for Leadership: Fostering the Development of Female Leaders Through Voice"[2], drfter Dr. Kay Kleinerman  hvordan "stemme"  kan vre en egnet metafor for belyse utvikling av lederskap hos kvinner i srdeleshet.   Lederskapet kan knyttes til forbindelsen mellom ens egen identitet og ens stemme.  Dersom det er en god forbindelse mellom den man fler at man er, og den man klarer uttrykke seg som, er det gode forutsetninger for utvelse av lederskap.   Dersom man derimot ikke klarer uttrykke seg og den man er, kan dette gi magre forutsetninger for identifisere seg med lederrollen og i neste omgang ogs redusere andres opplevelse av ens lederpotensial. 

I artikkelen til Kleinerman kan jeg ogs lese  om forskning som bekrefter at det ikke bare er meg som trekker meg tilbake nr jeg blir konfrontert med konfliktivrige motstandere, men at det plassere seg selv i bakgrunnen er en vanlig strategi som mange kvinner tyr til i slike situasjoner.  P den annen side, kan de samme kvinnene komme til bli vel krass i tonen,  nr de frst finner det for godt ytre seg.

 

Trene seg!

Fra et samfunnsperspektiv er det definitivt et problem at kvinners stemmer er fravrende p en rekke omrder, og fortsetter vre det.  Hvis kvinner skal ta lederskap p linje med menn, m de vre villige til la sine stemmer hres.  Dette gjelder ogs p hjemmebanen. 

Som en lsning kan det hjelpe trene seg opp i stemmebruk.  Det kan gjres med og uten et publikum, for eksempel  mens man sitter i bilen, str i dusjen, eller gr p tur i skogen.  synge, rope, nynne, chante, el.l. vil trene opp stemmebndet generelt,  eller man kan ve seg p snakke ut en konkret konflikt eller en problemstilling som en forberedelse til en senere samtale. 

Andre muligheter er foreta behandlinger som reiki eller healing for lse opp energiblokkeringer og f slappet av i halschakra.  Dette vil kunne gi slipp p spenninger og i neste omgang ke sannsynligheten for oppn et strre samsvar mellom hvordan man ytrer seg og den man er. 

Og da er jeg tilbake til utgangspunktet,  episoden der jeg brlte for f gjennomslag.   Selv om det var en kraftanstrengelse, og selv om brling ikke er en kommunikasjonsform jeg vil anbefale til dagligdags bruk, gav det bra resultater denne dagen.  Selv barna mine s p meg med respekt etter at jeg hadde gitt fra meg mitt brl.  Men ikke minst, fikk det meg til tenke over sammenhengen mellom min fysiske stemme og halsen som et energisenter, og  mulighetsomrder  hva angr kommunikasjon i mellommenneskelige relasjoner. 

 

Jeg mener at stemmebruk er et tema som flere av oss burde ta p alvor!  Noen brler altfor mye.   Andre burde ta seg et brl litt oftere.  Og de fleste ville ha utbytte av analysere nrmere hvilke problem- og mulighetsomrder de har hva angr kommunikasjon, identitet og samhandling.  For deretter trene seg opp p utvalgte mulighetsomrder. 

Hva tenker du?  Hrer gjerne dine synspunkter p sammenhengen mellom stemme, identitet og lederskap. 



 Og om du liker at jeg skriver innlegg som dette, er det fint om du trykker liker - s sender du meg et signal om at det  spiller en rolle at jeg bruker stemmen min p denne mten.  Takk, p forhnd!

 

 

[2] Advancing Women In Leadership Journal, Volume 30, 2010

 

Sjefen for det gode selskap

Dette innlegget skrev jeg til LW Magazine 3. september i r og jeg har aldri ftt s mangelikeseller shares p noe jeg har skrevet fr!Det gjr meg stolt og glad ogderfor vil jeg gjerne deledet med dere som er mine(mer eller mindre faste) lesere her p bloggen. Det er et innlegg i et prosjekt jeg jobber med i det stille, som gr ut p synlig- og fagliggjre betydningen av kvinners lederskap p andre omrder enn p toppen av store organisasjoner. At kvinner blir toppledereer ogs viktig og derfor fr temaet mye oppmerksomhet, men jegsynes vi ogs skal bli flinkere til f frem alt det andre lederskapet som kvinner allerede bidrar med p andre omrder- for eksempel i familienAS.

Her kommer innlegget, denne gangen illustrert med noen private bilder fra det arrangementet som inpirerte meg til skrive. God lesning!

Den kunsten som legges ned i skape sosiale sammenkomster og settinger som fungerer som lim i familien, vennekretsen eller lokalsamfunnet, lftes sjelden frem som et stykke arbeid, eller et reelt bidrag til verdiskapingen i vr moderne tid. Men forskjellen p en velregissert fest der folk fr energi av hverandres selskap, og en drlig planlagt samling av folk som ikke ser poenget i by p sitt beste, kan vre to be eller not to be for opprettholde sosiale relasjoner i familien eller den nre omgangskrets.

Forrige helg var jeg i en 75-rsdag. Bortsett fra at 75-ringer definitivt ikke er hva de engang var (de er mye sprekere!), ble selskapet nok et bevis p av min svigermor er utrolig dyktig p arrangere sosiale sammenkomster. N i ettertid sitter jeg igjen med mange fine bilder i hodet; lyktene som blafret i augustnatten, de to musikerne som spilte trekkspill og klarinett og trillet frem toner som fra en svunnen tid, eller den nydelige maten, og alle barna, fra minste oldebarn p nesten 3 til strste barnebarn p 35, som dannet barnekor og sang bursdagssangen i kjrlighet til jubilanten. Bilder som er fine ta med seg videre, og som er kilder til et spekter av flelser, ikke minst takknemlighet over vre en del av en storfamilie som bryr seg om hverandre, og som vil hverandre vel.


Tomine (3) og Sophia (6) koste seg og fikk MASSE oppmerksomhet blant familien og familiens venner

Men hvordan skapes egentlig gode forutsetninger for f frem det beste i oss i sosiale settinger? Og hvorfor fortsetter dette vre et underkommunisert og usynlig bidrag som srlig kvinner tar ansvar for i samfunnet vrt?

Initiativ trengs

Hva man legger i hva som er en vellykket sosial setting, vil sannsynligvis variere fra person til person. Noen liker mingle rundt i lett passiar fra en person til en annen, mens andre storkoser seg hvis de kan komme inn i en dypere dialog med en eller flere, om livet og all den mening som livet visstnok skal ha, eller kanskje om et faglig eller samfunnsrelatert tema. Det aller viktigste er likevel at man faktisk har en arena samles p, og derfor at noen pner drene og inviterer folk inn og sammen. Akkurat det ta slike initiativ krever bde planleggingsevner og selvtillit. Ja, for man skal faktisk ha litt selvtillit for invitere til fest. (I hvert fall hvis det en utenom de obligatoriske merkedagene, som bursdag for barna, konfirmasjon, julaften med familien osv.) Man m vge tro at folk synes det er hyggelig bli invitert til akkurat deg for bli litt bedre kjent, eller omgs ammen med utvalgte andre i en setting du har regissert. Samtidig m man hpe at de vil finne at det er verdt tiden og energien og at de vil prioritere akkurat din sammenkomst blant alle valgmulighetene i en travel hverdag.

Nr det kommer til selve gjennomfringen av en sosial sammenkomst, er det mange muligheter og elementer som kan tas hyde for.Det viktige er kanskje at det er et plan bak og at det gjres innenfor en ramme som er tilpasset bde den som skal ha sammenkomsten og de som skal komme. Som et minimum br man ha tenkt gjennom begge deler (hva passer for oss, hva passer for gjestene) fr man gjr sine valg, og dernest er det viktig at man som vertskap str med rak rygg og er entusiastisk omkring den settingen man har valgt.Dette handler ogs om konomi, det er jo synd om man m unnlate invitere folk til seg, fordi man ikke har rd til det, eller skal ta imot gjester med byet hode fordi man fler at man burde bydd p s mye mer enn det man har anledning til.

Min egen erfaring er det er mulig f til bde i pose og sekk, for eksempel smaker hjemmelaget tomatsuppe nydelig og ser lekkert ut, samtidig som ingrediensene er billige, noe som gjr at det passer ypperlig til en sndags brunch eller et ettermiddagstreff med venninner.Eller som min venninne rdet meg til en gang jeg sukket over at det var pinlig komme p overnattingsfest uten ha rd til ta med oss tre, fire flasker dyr vin; - hvis du tar med deg et brett med hjemmelagete brownies, er det ingen som legger merke til hvilke flasker vin dere har med.

Hvordan man fler seg

Uansett om man gjr det slik eller snn, er ikke de ytre og materielle rammene det viktigste for om en sosial sammenkomst blir vellykket eller ikke, men hvordan folk fler seg innenfor disse rammene. Man kan ha det vakreste hjem, men hvis du som gjest fler at du m sitte p kanten av stolen for ikke risikere at det kommer en flekk p den, gir det ingen god flelse.Eller hvis den som har laget maten, er mer opptatt av f skryt for sine egne kokkeleringer enn gi deg muligheten til oppriktig smake etter, er det heller ingen god opplevelse.Mao, en vellykket sosial sammenkomst preges sannsynligvis frst og fremst av hvordan folkene der fler seg. Er stemningen hjertelig og raus, eller mistenksom og konkurransepreget? En sosial sammenkomst kan like godt bli en katastrofe, hvis folk ikke gidder engasjere seg i samtale med hverandre, eller hvis noen fullstendig kupper konversasjonen rundt et bord.

Lim i samfunnet

Og da er vi tilbake til funksjonen som slike sammenkomster har som lim i et samfunn.Vi trenger de mer intime, sosiale arenaene som gjr at vi fler oss hjemme andre steder enn i vr egen lille kjernefamilie eller vrt enslige husrom. Vi trenger vite at vi er den del av en strre sammenheng, blant folk som setter pris p oss, og som vi setter pris p.Vi trenger at noen tar initiativ til invitere nettopp oss et sted, og skaper noen rammer for f lst opp stemningen, eller oppmuntrer til at vi som gjester eller deltakere fr lyst til by p oss selv, og er imtekommende overfor andre vi kanskje ikke kjenner s godt enda.

En kunst!

Dette er ikke noe som bare skjer av seg selv, eller som man bare plutselig mestrer, som troll ut av eske! Det skape minnerike, sosiale sammenkomster blant familie, venner og bekjente, er en kunst som krever sine ferdigheter, erfaringer og nettverk av medhjelpere.

Og selv om det en kende andel menn som tar initiativ til og ansvar for sosiale sammenkomster i familien og den nre omkretsen (hurra for dem!), er dette oppgaver som frst og fremst forbindes med den tradisjonelle kvinnerollen i vrt moderne samfunn.Derfor har jeg lyst til srlig bermme de mange kvinner som utver denne kunsten, inklusiv min kjre svigermor, og som gjr et betydningsfullt og underkommunisert bidrag til det grunnfjellet som et sunt samfunn hviler p, nemlig legge til rette for utviklingen av sosiale bnd mellom folk som vil hverandre vel.


Svigermor Svanhild sammen med oldebarn og barnebarn!

Og jeg som skulle vre som en pil!

Hvorfor har denne setningen fulgt meg siden jeg var tretti og ftt meg til holde foredrag (i Oslo Konserthus for tusen damer, intet mindre!), skrive spalter og til og med bokmanus om den?

- Hva mener du egentlig,spurte en god venninne. - Hva er det med den setningen, hva er det egentlig du prver du formidle?

Godt sprsml, for jeg er ikke sikker selv. Det er bare en setning som gir en utrolig gjenklang hos meg. Litt som den setningen om at 'alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet' ,'veien blir til mens vi gr' eller 'this too shall pass'.

Setningen om skulle vre som en pilkommer fra et dikt skrevet av Jens Bjrneboe og tilgjengeliggjort i vakre tonerav Anne Grete Preus (diktet gjengitt nederst).

Drmmer som gr i vasken

Det er som sagt lenge siden jeg hrtesangen for frste gang, og allerede lenge fr det hadde jeg flt p atjeg var en fiasko fordi jeg ikke hadde ftt til alt jeg hadde hatt ambisjoner om. Ja, for jeg er ensnn som har turt ha hye ambisjoner og hrete ml heltfra jeg var ganskeung.Jeg husker det godt, at jeg tenkte at sky is the limit, og jeg vil bli Norgesmester i svmming, selvsagt skal jeg bli det. At jeg ikke ble det, hadde jeg i etterkantveldig vanskelig for tilgi meg selv for.Jeg klandret meg for at jeg hadde trent hardt nok, godt nok, og for at jeg gav opp for tidlig. (Enda jeg i flere r trente opp til ti ganger i uken og jeg var en del av en svmmegruppe somtrente mest i landet.)

Senere var det andre drmmer og ml jeg ikke ndde og som gikk i vasken; jeg foretrekker egentlig holde de for meg selv, for hvem nsker vel fortelle historieneom da man kom til kort? Det er ikke s greit dele historiene om drmmer som gikk i vasken.Hvorfor skal vi utsette oss selv for det og er det egentlig til noen nytte? Snn tenker vi. Derfor fr vi ikke hre om hvordandu og jeghar det eller tar det nr vi kommer til kort.





Skjev virkelighetsbeskrivelse

Selv om det er forstelig fra et individperspektiv, frer det til enveldig skjev virkelighetsbeskrivelse. Vi fr bare se og hre omden glansete siden av saken. Vi fr lese om suksesshistoriene, eller vi fr lese om den som snuddenederlaget til seier. Men hvordan ser det ut nrman ligger nede og er full av selvmedlidenhet og skam?Det er ikke et pent syn, og derfor heller ikke noe vi nsker dele med andre.S fr vi heller ikke innblikk idet som et allment fenomen. Nederlagene og motgangen stengesinne p kammerset - i den innerste sfren, i familien eller inne i ens eget innerste. Og det kan bli ganske tungt bre for en stakkars.

Kanskje det er derfor jeg liker det utsagnet; og jeg som skulle vre som en pil. For det er noe rlig i det. Det er mer rlig , og littdeprimerende, jeg innrmmer det. Det er et utsagn fra en som har gitt opp. Eller som er p vei til gi opp. Eller i hvert fall en som er skuffet over at ting ikke ble som de ble.




Hmmm, kanman jo ogs tenke om det utsagnet: Det er interessant!En pil, ble jeg ikke. Hvorfor?Og hva ble jeg i stedet?

S erman p vei inn i analysen, og kan begynne forsone seg med virkeligheten - ikke som den var planlagt eller som jeg drmte om, men som den ble.

Etter at jeg har blitt mer voksen, har jeg blitt mer og mer overbevist om tankenes kraft og derfor ogs mer oppmerksom p hvilke formuleringer og setninger jeg bruker eller tenker i hodet mitt. Jeg tror vi kan styre tankene vre. Vi kan visualisere opplevelser og lure hjernen til tro at vi opplever det vi tenker (at vi opplever). Vi kan motargumentere mot vre egne tanker- snakke til oss selv p en konstruktiv mte; "Jeg vet at du sier du ikke klarer det, men det tror jeg ikke p. Derimot tror jeg du klarer det fordi..." osv.

Det gjelder tenke mest mulig konstruktive tanker og stoppe den destruktive tenkingen som stjeler energien vr og gjr oss motlse. Derfor lurer jeg; er det egentlig en konstruktiv setning;og jeg som skulle vre som en pil?

Det kan vre konstruktivt anerkjenne og kjenne p det vanskelige. Livet blir ikke alltid som vi hadde trodd. Det gr ikke etter planen. Noen drmmer blir aldri oppfylt, uansett hvor mye vi nsket at det skulle skje. Nr er det fornuftig gi opp? Eller nr er det srlig viktig holde ut? Det er ikke alltid lett vite.Hvorfor ble det som det ble? Det kan vre lurt analysere s vi kan lre til neste gang.Og ikke minst, forsone oss meddet uperfekte livet.

Hva synes du om den setningen? Er den oppmuntrende, eller deprimerende? Er den interessant? Jeg hrer gjerne hva du tenker om saken!

Her kommer diktet av Jens Bjrneboe:

YNGLINGEN

Og jeg som skulle vre som en pil!

P vei mot mlets hye helligdom

Som bare skyttens stille jegersmil

Allvitende og ndelst vet om!

Og jeg som skulle vre som en pil!

Som skte vei til tidens offersted,

Jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!

De som vet veien, ofrer ikke med.

Nei, de som vet, de ofrer ikke med

Og skyttens smil var mange netter ddt.

Men ennu kold av bitter nattesved

S jeg i morgenlyset purpurrdt,

(og det ble taust i meg, da jeg fikk se det):

At selve tvilen er jo offerstedet.

Ekspert og ekspert, fru Blom

Det er ikke tvil om at internett har revolusjonert vr tilgang til informasjon og kunnskap, noe som er bra fordi det gjr kunnskap allment tilgjengelig.  Samtidig har vi ftt en overload av unyaktig og ukorrekt informasjon.  Folk kan skrive det de vil om hva de vil, og de kan fremstille seg som eksperter uten at det er lett vite om det faktisk er sant.  Hvordan skal vi kunne stole p den informasjonen vi fr tilgang til, og hvordan skal vi kunne skille mellom egendefinerte eksperter og eksperter som er eksperter, fra et mer objektivt ststed?

Disse sprsmlene ledet meg inn p (ja, selvsagt) internett, og jeg fant et par bidrag som har hjulpet meg komme videre i min undring.   Bruce Weinstein har for eksempel skrevet en vitenskapelig artikkel som heter What is an expert[i].  Her gjr han to viktige skiller.  Han skiller mellom kunnskap i eller om et omrde, og ferdigheter innen omrdet.  Dersom man har skalt epistemologisk kunnskap (dvs kunnskap i eller om noe), br man som ekspert kunne varte opp med sterke begrunnelser for en rekke sammenhenger innen det omrdet.    Dette er det samme som teoretisk kunnskap, eller skalt knowing that.  Kunnskapen som er ferdighetsbasert omtales som performative expertise, og er av praktisk karakter, som i knowing how.  Det er eksempelvis forskjell p kunne noe om beslutningsteori og hva som er egnete modeller for beslutningstaking i ulike situasjoner, og det vre en dyktig beslutningstaker.  

De som er eksperter i teoretisk kunnskap, trenger ikke vre de samme som er eksperter i praktisk utvelse

Ofte vil man anta at de to formene for kunnskap henger sammen, men ikke alltid.  Man kan vre god i noe, uten at man ndvendigvis kan forklare veldig mye teoretisk om hvorfor eller hvordan man gjr som man gjr.  Idrettsutvere som trener p noe, har sannsynligvis ikke like inngende kunnskap om de fysiologiske forklaringene p hva som er effektiv trening, som det en trener har.  Det hadde heller ikke hjulpet plassere treneren i utverens sted og forvente at hun/han skal kunne prestere like godt som utveren bare fordi hun/han har slik (teoretisk) kunnskap.

Med andre ord, nr vi snakker om ekspertise, kan det vre nyttig skille mellom det jeg vil omtale som kunnskaper versus ferdigheter, eller teoretisk og praktisk kunnskap. 

 

Mlrettet praktisering

S er det Malcolm Gladwell[ii] med flere som pstr at det er kvantiteten som teller.  Det heter seg at man m trene 10 000 timer p et felt for bli en ekspert p det omrdet.  Ideen om at det er mengden av tid som har blitt brukt p noe, som bestemmer hva slags kvalitative kunnskap man besitter p det samme omrdet, er mangelfull.  At jeg er p jobb et visst antall timer, betyr ikke at jeg gjr noe av verdi alle disse timene.  Gladwell baserte sin ide om 10 000 timers regelen p forskning av Ericsson, som selv mener at Gladwell har gjort en misforsttt tolkning av forskningen hans [iii].  Hvor mye trening som trengs innenfor gitte omrder for oppn ekspertniv, kan variere stort, ppeker Ericsson og understreker at han og hans kolleger aldri selv har tatt til orde for 10 000 timers regelen. Nr det gjelder de verdensbermte musikerne han har studert, hadde enkelte vet mer enn 25 000 timer da de var p sin hyde, mens noen college studenter klarte oppn verdensklasse niv i hukommelsesbaserte prestasjoner (huske tall) etter ha trent i bare 500 til 1000 timer.  Men viktigere enn noe, sier Ericsson, er at forskningen aldri har handlet om telle timer, men underske de timene som ble benyttet til skalt deliberate practice.   Det vil si ve seg mens man er konsentrert, fokusert og mlrettet.  Dette krever blant annet hvile og restitusjon, for det er grenser for hvor mange timer man kan vre konsentrert fr ytelsesnivet gr ned og vinningen gr opp i spinningen, som vi kan si det p litt folkelig vis. 

 

Trenger ikke vre i verdensklasse for bli en ekspert

Dessuten har Ericsson et annet viktig poeng, nemlig behovet for nyansere mellom topp prestasjoner p verdensklasseniv, og det vre en ekspert p et omrde, eller oppn suksess.  P internett og i mediene blandes disse sammen, men de er ikke det samme, og man kan derfor heller ikke generalisere oppskrifter fra det ene feltet til det andre.     

Og da er vi tilbake til mitt opprinnelige utgangspunkt, som ikke var finne ut hvordan man kan utvikle folk til komme p verdensklasseniv innenfor en disiplin, men hvordan man kan skille mellom ordentlige eksperter og pberopte eksperter.  Ja, hva skal egentlig til for kalle seg en ekspert p et omrde?   Gir det i det hele tatt mening komme frem til et tall, en mengde kunnskap, eller et ml som folk flest vil vre enige om?  Eller er det frst og fremst hvordan man har brukt tiden som avgjr? 

 

8 rs ansiennitet gir ikke automatisk 8 rs erfaring

Organisasjonspsykologen Paul Moxnes har illustrert poenget med at erfaring og kunnskap ikke bare kan betraktes fra et kvantitativt perspektiv p flgende mte.  Tenk deg at to forskjellige personer har hatt samme stilling i 8 r.  Den ene sluttet lre noe etter ett r og har stort sett gjentatt de samme metoder og rutiner hvert r, mens den andre har vrt lringsorientert, og har i rene etterp prvet og feilet og eksperimentert og skaffet seg nye erfaringer og kunnskaper underveis.  Har de da like mye kunnskap selv om de har den samme antall rs erfaring? penbart ikke.  Kvantitative ml kommer til kort nr man skal fange opp kvalitative dimensjoner ved kunnskap, ogs hva angr ferdighetsbasert kunnskap (eller erfaringer). 

Ok, s kan vi kanskje vre enige om at kvantitet ikke er noe godt ml uten at man inkluderer noen kvalitative dimensjoner.  Nr det gjelder ferdighetstrening, kan man for eksempel legge til begrepet deliberate eller fokusert.  Alts, man tar utgangspunkt i den tiden som har gtt med til fokusert trening eller praktisering. 

 

Hva med evner og talenter?

P den annen siden, kommer man ogs til kort med dette perspektivet, fordi det ikke tar inn over seg at folk har forskjellige naturlige forutsetninger.  At noen trenger kortere tid p oppn et visst ferdighetsniv, kan ikke bety at de er mindre kvalifisert enn det som har brukt lengre tid?   Nei, det m jo bli feil.  Dersom det er mulig definere, m det vre det kvalitative nivet p ens kunnskap eller ferdighet som bestemmer om man er en ekspert eller ikke. 

P en skala fra en til ti, hva er ditt ferdighets- eller kunnskapsniv?  

Akk ja, hadde det bare vrt s enkelt.   vurdere folks kunnskaper og ferdigheter p denne mten, kan vre like lett som veie drmmer p en kjkkenvekt.   I noen sammenhenger vet vi for eksempel at vurderingen av prestasjoner og kunnskaper i strre grad reflekterer de kriteriene bedmmerne legger til grunn, enn at de reflekterer faktiske forskjeller mellom kandidater og prestasjoner.  

Nr det gjelder vurdering av teoretisk kunnskap, har vi i akademia noen verkty som kan vre til hjelp.  Vi graderer og evaluerer kunnskap i henhold til et karaktersystem.  Retningslinjer for bruk av bokstavkarakterer A, B, C osv i universitet- og hyskolesektoren er gjengitt under.[iv] 

A  fremragende; Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svrt god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet.

B meget god; Meget god prestasjon. Kandidaten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet.

C god; Jevnt god prestasjon som er tilfredsstillende p de fleste omrder. Kandidaten viser god vurderingsevne og selvstendighet p de viktigste omrdene.

D noks god; En akseptabel prestasjon med noen vesentlige mangler. Kandidaten viser en viss grad av vurderingsevne og selvstendighet.

E tilstrekkelig; Prestasjonen tilfredsstiller minimumskravene, men heller ikke mer. Kandidaten viser liten vurderingsevne og selvstendighet.

F ikke besttt; Prestasjon som ikke tilfredsstiller de faglige minimumskravene. Kandidaten viser bde manglende vurderingsevne og selvstendighet.

To ord gr igjen her; vurderingsevne og selvstendighet.   Det betyr at studenter forventes ha et selvstendig forhold til fagstoffet og at de har evne til vurdere den teoretiske kunnskapen som de har blitt eksponert for.  Overfrt til en mulig ekspertklassifisering, kan man si at man i hvert fall ikke er noen ekspert om man ikke er i stand til selvstendig begrunne og vurdere faglige sprsml og problemstillinger innenfor et spesifikt omrde. 

Det betyr samtidig at det ikke er tilstrekkelig kunne gjengi ordrett teoretisk kunnskap eller faktakunnskap, for s fremst som en fremragende student.  En fremragende student er en som bde har oversikt over den teoretiske kunnskapen p et omrde, som kan vise at man har et selvstendig forhold til kunnskapen, og at man evner vurdere hva som har faglig substans og hva som ikke har det. 

Mao, dette er det motsatte av vre enten skrsikker p at det finnes et enkelt svar og en sannhet innenfor et omrde, og at man selv sitter p denne sannheten. 

Ergo, personer som fremstiller et fagfelt eller saksomrde som uomtvistelig slik eller snn, oppfrer seg ikke som en reell ekspert p et omrde, men som det motsatte. 

 Hvorfor er det da likevel slik at vi bermmer de som kan gi klare og enkle svar, og tilskriver dem ekspertkompetanse, snarere enn de som nyanserer, problematiserer og viser at de ser mange sammenhenger og forklaringsmodeller p bestemte saksomrder? 

Akk ja, det er vel fordi vi ikke har tid til lytte til de kompliserte og nyanserte analysene.  

Snn fr vi de ekspertene vi fortjener, og snn skaper vi keisere uten klr.  Kanskje.  Eller kan du se noe jeg har oversett i min analyse som gir strre grunn til optimisme? 

Og siden jeg sverger ved vre mulighetsorientert; hva er oppsiden ved dette?  

Flere fagfolk kunne ta eierskap til sin ekspertise og f hjelp til kommunisere p en mte som gjr det mulig for folk flest forst og lre!  Flere medier kunne pne opp for mer refleksjon og analyse! Kanskje vi sammen kunne gjre fagkunnskapen mer interessant og relevant!  

Mulighetene er der!

 

 


[i] Weinstein, Bruce D. (1993): What is an expert?  Theoretical Medicine 14: 57-93.

[ii] Gladwell, Malcolm (2008). Outliers: The story of success.  New York: Little Brown and Company.

[iii] Ericsson, K. Anders (2013).  Training history, deliberate practice and elite sports performance: an analysis in reponse to Tucker and Collins review ? what makes champions? Sports Med, June, Vol. 47, No 9, 533-535

[iv] Hentet fra Universitets- og hgskolerdet;  http://www.uhr.no/utdanning/karakterpanel_1

IrmelinDrake

IrmelinDrake

54, Brum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet p ledelsesfeltet i mer enn 25 r, jeg elsker ledelsesfaget og nsker spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om ha evne, vilje og handlekraft til skape en mer positiv, konstruktiv og brekraftig fremtid, og til motivere og mobilisere andre til gjre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshyskole i Bergen, og har lang erfaring som forsker, faglig forfatter og akademiker innen ledelse, men jeg er ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Fremragende ledelse og lederskap utves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til utvikle, lede og bidra inn p en rekke programmer, tiltak, kurs og prosjekter for hjelpe ledere og ledertalenter til utve bedre lederskap p individ- og organisasjonsniv. Jeg ser p det som min misjon pne folks yne for at det er vi selv som skaper morgendagen gjennom vre handlinger i dag. Derfor holder jeg gjerne inspirerende foredrag som legger minst like mye vekt p visuell kommunikasjon og historiefortelling som p fakta og faglige teorier. Du kan ogs treffe p meg om du er student p HSN (hgskolen i srst-Norge) der jeg jobber som assosiert professor i ledelsesfag. Her p bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! beste hilsen Irmelin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits