Mrs Boombastic

- Du er alltid så bastant.

Det var min venninne som sa det. 

Uten utropstegn eller med en anklagende tone.  Hun er ikke typen til den slags. Hun er snarere av typen mild, ettertenksom og ganske klok.  Kanskje nettopp derfor stakk det ekstra i brystet at hun fikk seg til å si det. 

Bastant, jeg?  Er det mulig? Fortsatt?! Tenkte jeg. 

Men du har jo forandret deg! Ropte stemmen i hodet mitt. Det var før i tiden du var bastant og bombastisk og dundret meningene dine ut i verden som om du var i en konstant boksekamp.  Når engasjementet tok fyr og du fikk den følelsen når noen påstod ett eller annet du var uenig i eller som ble sagt for bramfritt eller påståelig uten at det var tilstrekkelig underbygget eller faktabasert.  Da var det som gong-gongen gikk i hodet ditt og du var i gang; runde 1, kjør på, her gjelder det å slå fra seg.

Så ble man kanskje en smule bombastisk. Overkjørende. Eplekjekk. Kanskje ikke så veldig morsom å diskutere med. Poenget var å vinne over den andre, ikke å lære av hverandre.  Poenget var å finne frem til huller i resonnementet og stå igjen som den seirende logiker.  (Og hvis du lurer på hvor jeg fikk de ideene fra, så kom de fra diskusjoner rundt middagsbordet hjemme og siden fra ungdomspolitikken.  Der var slike evner gull verdt.  Jeg skjønte ikke at de passet litt dårligere på fest med gode venner eller i andre sammenhenger...)

Men altså; That was then and this is now...

Min venninne hadde åpenbart ikke fått med seg at jeg hadde forandret meg, for det var jeg overbevist om at jeg hadde (!) 

Men likevel.  Hennes noe (når sant skal sies, bastante) tolkning av meg måtte likevel tas på alvor.  Jeg kunne bruke det som en mulighet til å se litt nærmere på egen praksis og atferdsmåte. 

For i dag tenker jeg jo at det ikke er spesielt klokt å være bombastisk og bastant.  Bastante holdninger lukker dører og hindrer innsikt, forståelse, og kommunikasjon om hverandres synspunkter og ståsteder. Noe som må sies å være, ikke bare uhøflig, men også usmart.

På den annen side, det å være bastant kan ha enkelte fordeler.  Stoppeffekten, for eksempel.  I beste fall får man noen til å stoppe opp og tenke.  Slik min venninnes utsagn gjorde for meg.

Men man ville unektelig oppnå en bedre effekt og mer sympatisk dialog ved å stille et spørsmål. 

- Er ikke det litt bastant?  Kunne hun for eksempel ha sagt. 

Da ville det stå der mer åpent, og jeg hadde fått en anledning til å åpne opp for den muligheten.  Jeg kunne svart tilbake, - Hva mener du, nå ble jeg nysgjerrig - kan du ikke forklare litt mer. 

Kanskje kunne hun også oppnådd en lignende effekt ved å være undrende. 

- Hm, sier du det?  Hva får deg til å konkludere slik? Hva tenker du er konstruktivt med å innta en slik holdning?

Stille flere spørsmål, lage åpninger for flere nyanser, utforske den andres ståsted. 

Kanskje hun kunne si; - Oj - ser jeg at du ble engasjert, eller; - Oj, nå provoserte jeg deg visst.   

Det ville kunne hatt an avvæpnende funksjon og gjort det lettere å stoppe opp før man raser videre i en eller annen tirade om ett eller annet (mer eller mindre) betydelig.

Og hva med den som er Mrs Boombastic herself, tenker du kanskje nå, det må vel være mulig å beherske seg?

Til det vil jeg si at jo, jøss! Den som kjenner at den indre flammen tennes av en provokasjon eller at et negativt engasjement oversvømmer dem, kan for eksempel lære å gi seg selv en ørliten time out.  En enkel teknikk er å stoppe opp og puste, ned i magen, ta seg tid til å kjenne etter, hva føler du nå, hvorfor det, hva er en konstruktiv respons, spørre seg selv om ikke det finns en annen vei å gå enn (ut) i kamp...

eller å plassere seg selv i et hjørne uten muligheter for å manøvrere seg rundt ens opprinnelige standpunkt, skulle det komme noe klokt fra det andre holdet...

Mellom stimulus og respons, har du alltid et valg, sa Viktor E. Frankl.  Eller rett sitert, skrev han dette:

Between stimulus and response there is a space. In that space is our power to choose our response. In our response lies our growth and our freedom.

De tre setningene der har gitt meg utrolig mye å tenke på.  Og jeg har sørget for å dele de videre i veldig mange av mine foredrag.

Å endre kommunikasjonsstil er absolutt mulig.  Til og med i vår neste samtale. Men for å oppnå varig endring i den vanelignende atferden vår, må vi gjenta og gjenta den nye atferdsmønsteret til det blir helt naturlig og automatisert.  Og det tar tid.

Selv trener jeg fortsatt på å være mindre bombastisk og mer lyttende.

Håper dette gav deg food 4 thought uansett om du er av den mer eller mindre bombastiske typen. Vi påvirker hverandre, enten vi er oss det bevisst det eller ei.

Hvis du har en bombastisk leder, misunner jeg deg ikke.  Men det går an å påvirke 'nedenfra'.  Mer om det ved en senere anledning.

Ønsker deg en superduper dag - helst uten bombastiske utsagn :)

Beste hilsen Irmelin

 

 

Kvinners karrieremotivasjon

Fagdagbok, 5. september 2016

I dag jobber jeg på et bok kapittel som skal med i en fagbok om lederes skjønnsutøvelse (Andersen, Moldenæs og Torsteinsen, 2016). 

Jeg vil fokusere på høykvalifiserte kvinners karrieremotivasjon og -muligheter i organisasjoner og hvordan forskningen kan hjelpe ledere til å utøve klokt skjønn for å ivareta kvinners ressurser på en best mulig måte.  

En artikkel  som tar for seg kvinner og menns karrieremønster i eliteprofesjoner er nyttig (Halrynjo & Lyng, 2010). Den omfatter sivilingeniører, siviløkonomer og jurister og rapporterer fra både en kvantitativ og en kvalitativ undersøkelse.  

Et interessant funn som gjengis er at det ikke er signifikante forskjeller i karriererealisering mellom eliteutdannede kvinner og menn uten barn

På den annen side, toner kvinner ned sin karriererealisering etter at de får barn, sammenlignet med menn.  

Ihht forfatterne, viser forskningen at kvinners preferanser ikke er endret etter at de får barn, men at deres handlinger er det.  De tilpasser seg sin partner (som oftest også er i en eliteposisjon - jfr. likhet tiltrekker) og lar hans karrierepreferanser få forrang

Dette gjør kvinnene samtidig som de begrunner valget med egne ønsker; det føles viktig, verdifullt og meningsfullt å ha tid til samvær og oppfølging av barna i småbarnsfasen. 

Så skriver forskerne;

«samtidig avvises de langsiktige karriereomkostningene gjennom fortellingen om at utsatt karriereorientering er mulig - for mor».

Dette er interessant funn som vil passe fint å reflektere over i mitt bokkapittel.  For, hvis det er slik at høykvalifiserte kvinner setter karriereambisjonene på vent i småbarnsfasen, for så å forvente at de skal kunne ta opp igjen karrieren i neste omgang, hva slags konsekvenser har det for ledere og for organisasjoner som skal bistå disse kvinnene på veien videre i karrieren?

Mitt foreløpige svar er at ledere må bidra til å endre på:

  • normene for fortolkning av karrieremotivasjon (hvordan oppfører den karrieremotiverte medarbeider seg)

så vel som

  • praksiser i vurdering av karriereløp i forbindelse med forfremmelser og rekrutteringsprosesser (for eksempel, hvordan tolke det faktum at en medarbeider jobbet redusert i mange år).   

 

Den tradisjonelle måten å beskrive og fortolke karrieremotivasjon på for høykvalifiserte medarbeidere innen grådige yrker, er ikke tilstrekkelig for å fange opp kvinners atferd og preferanser dersom de har eller har hatt omsorg for små barn. 

Dermed må noe endres i måten ledere forstår og fortolker karrieremotivasjon på i moderne organisasjoner.

Hvordan det skal kunne skje, er et mer komplisert spørsmål.  Men det er aller viktigste, er uansett at ledere må skjønne at dette er en utfordring de ikke kan se bort ifra

Hvis ledere fortolker kvinners karrieremotivasjon med bakgrunn i en tradisjonell mannlig logikk, vil det kunne føre til feilvurderinger, dårlig skjønnsutøvelse og tap av kvinners talent og ressurser for organisasjonen. 

Ledere som hevder at det er kvinners 'problem' at de har prioritert barn og familie mens deres mannlige kollegaer har prioritert karriere og derfor har kommet et hestehode foran, forstår ikke at toget likevel ikke er gått hva angår kvinners karrierevilje og -motivasjon. De har bare et litt annet karriereløp - som må fortolkes og foredles på sine egne premisser. 

Viktig tema - spennende forskning.  Mer om dette fra meg i andre kanaler etter hvert!

 

Beste hilsen Irmelin

Kilder:

Andersen, Ole Johan; Moldenæs, Turid og  HaraldTorsteinsen (2016): Ledelse som skjønnsutøvelse. Foreløpig innledningskapittel i Fagbok under utvikling. 

Halrynjo, Sigtona & Selma Theres Lyng (2010).  Fars forkjørsrett - mors vikeplikt? Karriere, kjønn og omsorgsansvar i eliteposisjoner. Tidsskrift for samfunnsforskning, nr.2, 249-280.

#Easy does it

Vi er alle aktører i eget liv uansett om vi har en jobb som leder eller ikke, eller om vi selv har en leder (eller flere) over oss på jobben.  Det betyr at vi først og fremst må ta ansvar for oss selvHvordan skal vi lede oss selv i en stadig mer kompleks verden?


Francis mediterer mens han ser ut over den store verden på tur til Australia, 2014.
 

Jeg har tatt utsagnet #Easy-does-it  som eget motto, for å minne meg på at det er lettere å få gjort litt, enn å bli handlingslammet av for store ambisjoner.  

#Ta-lett-på-forventningene, er et motto som går i samme retning.  

Jeg tror på en slik tilnærming på tross av at mange mål og ambisjoner krever hardt og langsiktig arbeid og fokus

Alle mål består uansett av små skritt som må tas på veien dit.  Det er de skrittene som utgjør arbeidet, det er de som får oss i mål. 

Som Eckhart Tolle har formulert det; "The Foundation for greatness is honoring the small things of the present instead of pursuing the idea of greatness. The present moment is always small in the sense that it is always simple, but concealed within it lies the greatest Power" (A New Earth, 266-267). 

Jeg tror på at veien mot målet er det aller viktigste - det er den vandringen som utgjør selve livet. 

Jeg prøver derfor å prøve og huske at det er viktig å sørge for å ha det bra på veien mot målet. 

#Easy does it!


Når du finner flyten, er det ingenting som er bedre.  Her fridykker Fanny på ferie i Kroatia, 2013.

Jeg elsker alderen min (Meg Ryan, 54)

Etter at jeg kom meg gjennom førtiårskrisen, bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle sammenligne meg med de som er yngre enn meg selv eller ønske meg tilbake i alder. Jeg ville være takknemlig for at jeg er akkurat her jeg er, og ikke se alder som en begrensning, men som en mulighet.    

Derfor liker jeg også å lese om godt voksne kvinner (særlig!) og menn som går mot strømmen med stil - som står opp for sine utradisjonelle valg eller holdninger, eller som gir stemme til en livsstil eller -valg som er utenfor allfarvei. 

I dag var det denne artikkelen* om Meg Ryan som inspirerte meg:

Meg Ryan anno 2015 #stil ikon, tidligere skuespiller, nå også regissør og alenemor til 9-åring i en alder av 54. 

Jeg digger at hun debuterer som regissør etter en lang karriere som skuespiller!  At hun har en humoristisk utstråling, en lett og ledig stil og at hun er en feminin kvinne med ben i nesen.

Hør også hva Meg Ryan har å si om ALDER;

"I love my age.  I love my life right now.  I love what I know about.  I love the person I've become, the one I've evolved into.

In my life I've been scrappy as hell, but I feel easy with things now. I think that comes with age."

Betydningen av alder er ikke tallet du skriver bak navnet ditt, men holdningen du har til livet og hva livet har å by på. 

Vi kan også bidra til å endre andres holdninger til alder ved å vektlegge flere positive sider ved det å bli godt voksen/eldre. Vi kan oppdage, samle på og dele positive og oppbyggende fortellinger, bilder, sitater, artikler osv om det som er kult og bra med å være kommet midt i livet eller mer.  Vi kan tenke gjennom hvordan vi snakker om det å 'bli eldre' og sørge for å fortelle om de positive erfaringene, fordelene og alt det som er kult og bra med å bli eldre.

Hvis du vet om folk eller prosjekter som virkelig synliggjør det positive med å bli #eldre-med-stil-og-attityde, fortell gjerne i kommentarfeltet eller del et bilde!

Beste hilsen Irmelin

 

  

 

*Artikkelen fant jeg i magasinet Porter, Winter, issue 12 2015, den er skrevet av: ?? (kan ikke finne!) Foto: Pamela Hanson, Fashion editor: Deborah Watson 

 

 

 

This is now, and that was then

Jeg har nettopp kommet hjem fra tre ukers familietur til Zanzibar (øy i Øst-Afrika, Det indiske hav, del av Tanzania). Vi bodde på Zanzibar et halvt år i 2005/2006 og nå var første gang jeg var tilbake siden den gangen. 

This is now:

Solnedgang på "Roof Tops" i Nungwi, på nordspissen av øyen. I stolene sitter  Famme (17) med rød caps og Fanny (19), foran står Franciscus (20) sammen med meg - pappa John tar bilde.

Her har vi familieyoga foran huset vi leide den første uken.  Å lære meg yoga var omtrent den eneste personlige ambisjonen jeg hadde da vi dro til Zanzibar for ti år siden. Det gjorde jeg, jeg stod opp hver morgen før resten av familien og gjennomførte en times yogasesjon. Jeg har tenkt på det siden; det er en av de beste 'investeringene' jeg har gjort ever. #selvledelse i praksis 


På vei hjem fra snorkletur, også dette i Jambiani. 


John og Asha - som vi ble kjent med den gangen i 2006 - de holder på å klekke ut et egg-prosjekt sammen (les mer om det her).


Også denne gangen ble vi 'animal rescuers' (se under om kråken og apen) - Denne Biskevovsen ble mishandlet på en av strendene vi var (de fleste landsbyfolkene hater hunder, dessverre) så vi kjøpte den, fikk den på beina og klarte heldigvis å skaffe den et nytt hjem før vi dro <3 <3
 

That was then....


Bildet over viser oss 10 år tilbake i tid.  Det er en kollage som er komponert av fotograf Sture Nepstad i Bergen (min tidligere svoger), mens enkeltbildene er tatt av oss privat mens vi hoppet ut i et basseng (en og en). Ide av John.


Vi temmet en kråkeunge som falt ut av reiret fra toppen av en palme utenfor huset vårt. Franciscus ble kjempekompis med den.


Vi hadde også to aper mens vi var der - en som vi adopterte fra en dyrehage (Storegutt) og denne som du ser sammen med Famme, som vi kalte Lillegutt.  Han fikk vi fordi landsbybarna kom med ham til oss - moren var blitt drept (de kokte suppe på apene...!) og den var ute av steand til å overleve på egenhånd, så den var i en ganske så hjelpeløs situasjon.  Men vi tok den inn og Storegutt ble en god surrogatmor for ham, i tillegg til god hjelp fra barna (se bilde under - Franciscus mater Lillegutt) og oss voksne. Å ha aper i et hushold er ingen enkel ting!  De gjør apestreker hele tiden - stjeler ting, velter og kaster rundt på alt de finner, bæsjer der de gidder osv.  Det ble mye jobb for meg som er opptatt av å ha en viss orden i huset!  Men jeg bestemte meg for å bære over med det.  Det føltes som en unik mulighet og en once-in-a-lifetime experience for barna - å ha aper som kjæledyr.  Og nå i etterpåklokskapens lys er jeg jo glad for at jeg gikk med på det. 


Franciscus gir Lillegutt melk fra flaske.


Vi oppdaget tang-kvinnene... De dyrker tang og har tang-åkere på sandbankene som kommer til syne når det er fjære.  Ser fantastisk vakkert ut, men det er en beinhard jobb - og de tjener så lite at det minner mest om slavearbeid.  I årene etterpå har John tatt initiativ til flere prosjekter for å komme opp med alternative inntektsmuligheter for kvinnene på Jambiani.  Det er utfordrende - men han har ikke gitt opp enda!

Jeg kunne fortalt masse mer om erfaringene med å ta et halvt års sabbat på en sydhavsøy og hva det tilførte oss som familie, min egen personlige utvikling, vår kulturelle forståelse, osv, og om ringvirkningen etterpå, som ikke bare var positive med tanke på karriere, privatøkonomi osv. Men det får jeg spare til en annen anledning. 

Selv er jeg nok ingen 'Afrikaner', i den forstand at jeg føler meg i mitt rette element i Afrika. Jeg liker mer modernitet, rett og slett!  Samtidig er vi alle afrikanere.  Les hva Meryl Streep nylig sa om dette på en presskonferanse i Berlin;

"I've played a lot of different people from a lot of different cultures", she said, when asked about diversity. "There is a core of humanity that travels right through every culture, and after all we're all from Africa originally. Berliners, we're all Africans really."



http://tenaciousdc.deviantart.com/art/We-Are-All-Africans-257431946V

Ønsker deg en fin dag!

Beste hilsen Irmelin


 





 

Me, myself and I; en slags coachingsamtale med meg selv

En vakker dag googler du deg selv og kommer over en nettside som gjengir en tale -  holdt til de 100 mektigste kvinnene i Norge - hvor første del benyttes til å angripe deg, og beskylde deg for å ha bedrevet vranglære den gangen du holdt et foredrag om det såkalte 'glasstaket' på NHH for tyve år siden. Hva gjør du med en sånn opplevelse? 

8. mars er jeg invitert til å snakke på Psykologidagene på NTNU som i år er viet temaet "Å rive ned tabu - i møte med mennesket".

Mitt foredrag har tittelen: Er kvinner og ledelse fortsatt et tabubelagt tema? 


Her er et bilde fra selve foredraget - foto: Kaja Janet Aarberg

Denne gangen skal jeg holde et personlig og ikke et faglig innlegg.  I programmet står det at jeg "vil snakke om hva som har vært oppturer, nedturer, utfordringer, og strategier (ifm å arbeide på dette feltet), og fokusere på hvordan en kan drive selvcoaching for å holde oppe motivasjon og skape mening (på et tabubelagt område).."  

Å arbeide med foredraget er interessant, og garantert angstfylt. 

Men siden psykologidagene handler om å rive ned tabu i møte med mennesket, tenkte jeg at jeg ville invitere deg med på en samtale jeg har hatt med meg selv når jeg har arbeidet med forberedelsene til dette foredraget.  

Problemet er IKKE å omtale oppturene!  Det er lett og morsomt, og heldigivis er det mange å ta av. 

Det er nedturene som er vanskelige.  Dette blogginnlegget er derfor viet stemmene og samtalene som har foregått i hodet mitt når jeg har kjent på de vanskelige følelsene knyttet til dette temaet.  

Here we go (for ordens skyld, dette er altså Irmelin som 'snakker' med Irmelin):

 

Jeg har en angstklump i brystet.  Det er skikkelig ubehagelig.  Nesten som jeg ikke klarer å puste skikkelig.

Meg selv som coach til meg selv (i kursiv videre):

Hva er det som føles så vanskelig?

Vet ikke.  Jeg må prøve å sortere.

Jeg føler bare angsten sitte som en knute i brystet.

Hvis så, hva da?

Det er unødvendig, jeg burde være i stand til å nyte livet mer. Ikke ta ting så tungt.  Se på dette som en morsom oppgave!

Burde eller ikke burde - det er vel ikke så konstruktivt å si til seg selv.  Hva hvis du inviterer angsten inn på kaffe og kaker?  Ser på den som en vennlig (og tilbakevennende) venn. 

Ja da kunne jeg. (God ide, forresten.)

Hei, der er du (igjen) angst i brystet!  Hva vil du hjelpe meg med nå?

(Ingenting skjer.  Brystet kjennes like stramt.  Jeg får ingen svar i hodet mitt  heller.)

Du kan puste dypt inn og ut noen ganger, så går det kanskje bedre.

(Puster dypt inn og ut flere ganger. Yes, det kjennes ut som litt av trykket slipper tak.)

Nå kan du spørre deg selv med en vennlig stemme; hva er du redd for?

Hva er jeg redd for?

Hm, svaret på det er jo komplekst. 

Det er så mange slags tanker som strømmer på, det er vanskelig å sortere!

Det hjelper kanskje å bare begynne med det første som faller deg inn?

Jeg er redd for å rippe opp i gamle vonde minner.   Det bringer frem redsel og frykt i meg.

Men hvis minnene ligger der som redsler, er det ikke lurt å ta de frem, ja, løfte de frem i lyset? Kanskje blir det som trollet, de sprekker i solskinnet?

Hm, ja kanskje. 

Men nei, jeg vil helst slippe. Det føles bare så ubehagelig.

Ja, det er jo naturlig. Fordi det var ubehagelig da du opplevde det!

(Jeg kjenner angsten gripe tak i brystet igjen, og tvinger meg til å puste dypt ut og inn, ut og inn.  Det hjelper.)

Ja, det var ubehagelig!

Hva er ubehagelige episoder du husker?

Mange!  Her er noen eksempler:

  • Den gangen da jeg holdt foredrag om Kjønn og Ledelse på et lederseminar og NN (som hadde leiet meg inn og som selv var professor) avsluttet med å reise tvil om hvorvidt forskningen jeg hadde vist til gjennom store deler av foredraget holdt mål.  
  • Eller den gangen da en fyr reiste seg opp midt under et foredrag og begynte å skjelle meg ut.  Og konferansieren som hev seg på og fulgte opp 'heksejakten', mens ingen av de som hadde leiet meg inn eller noen andre støttet meg. Selv ble jeg så tatt på sengen da det skjedde at jeg helt mistet evnen til å svare tilbake. Og etterpå fikk jeg så dundrende migrene at jeg måtte stenge meg inne på hotellet i et mørkt rom og sove.  
  • Eller den gangen jeg hadde jobbet meg i hjel for å lage en forskningsrapport om kvinner i ledelse (nesten gratis fordi jeg mente det var viktig å få dataene ut til 'folk flest') og NN brukte meg og dataene i sitt politiske spill  i mediene, mens kritikken haglet internt og jeg måtte skrive epost til alle de ansatte å beklage.
  • Eller det eksempelet jeg skrev om i begynnelsen av denne bloggen, da jeg oppdaget at noen hadde brukt halve innledningstalen sin på et arrangement for å hedre Norges 100 mektigste kvinner til å beskylde meg for å ha drevet med vranglære fordi jeg hadde snakket om glasstaket en gang på en forelesning på NHH på nitti-tallet. 

 

OK, skjønner.  Nok av dårlige minner altså.  Spørsmålet er vel hva du skal gjøre med dem? Er du ikke eldre og klokere og mer erfaren nå?  Trenger du å gå rundt og bære på de minnene? Husk hva psykologen din sa; det er nesten ingenting som gjør folk så rasende som kjønnsproblematikk.  Du kan ikke ta ansvar for andres raseri. 

Ja, men jeg vet ikke om folks raseri egentlig er det vanskeligste.

Strengest er jeg jo uansett selv. 

Hva mener du?

Jeg klarer liksom ikke å gi meg selv eller de andre en break.  Jeg kunne jo kanskje bare godta at det er mye følelser der ute omkring denne tematikken og at det ikke egentlig handlet om meg de gangene.

Hm, ja.  Hvorfor klarer du ikke det da?

Jeg tror jeg mangler selv-kjærlighet.  Jeg er mye mer trenet i å kritisere meg selv enn å gi meg oppmuntring og trøst. 

Kanskje jeg skulle gjøre det som Fredrik Eklund anbefaler alle å gjøre i boken sin (The Sell); å inngå en ektepakt med meg selv. 

Hva går det ut på?

(Vent, Jeg kan finne den frem fra dagboken min. Der har jeg skrevet det opp allerede.  Du lover å elske og ære deg selv slik du gjør med den du gifter deg med.)

Sånn:

Jeg, Irmelin Drake, tar deg, Irmelin Drake, som partner i livet.  Jeg vil elske deg i dag, i morgen og for alltid.  Jeg vil ha tillit til deg, behandle deg med respekt og sørge for at du har det du trenger for å være sunn, lykkelig og i balanse.  Jeg vil elske deg trofast gjennom gode og dårlige tider og vil alltid være der for deg.  I give you my life to keep.  So help me God. 

Ok, det var jo en kreativ ide!  Høres bra ut.  Hvordan føles det nå da?  Hjalp det på angsten i brystet?

Not really.

(Puster, dypt inn og ut gjentatte ganger  Det hjelper.)

Jeg tenker at det med selv-kjærlighet er en lang prosess. Som må jobbes med daglig.  Over mange år.      

Enig.  Egentlig har jeg jo holdt på en stund, litt on and off.  Det var en periode jeg var veldig flink til å affirmere om at jeg elsker meg selv og tilgir meg for alt, uansett hva. Det gjorde meg alltid roligere.  Men i det siste året har jeg kommet  helt ut av det.  Så det føles ok å gi meg selv litt tid - at jeg skal flytte meg skrittvis fremover mot mer selv-kjærlighet.  Små skritt vil være verdt mye. 

OK, så det er en meningsfylt strategi for deg?

Ja, det føles sånn. 

Jeg vet jo at det hjelper å gjøre yoga og reiki og meditere og den slags.  Det er bare vanskelig for meg å få prioritert det i hverdagslivet.

Hvorfor det, tror du?

Kanskje fordi jeg da må stoppe opp.  Det er lettest å bare gå videre, liksom.  Engasjere meg i nye oppgaver og gjøremål.  Være busy. Føle meg viktig. Tro at jeg er noen.  Jeg er helt håpløs...!

Forklar mer! (Og nei, du er ikke håpløs, bare et helt vanlig uperfekt menneske.)

Jeg må jo tro at noen bryr seg om det jeg har på hjertet siden jeg gidder å ytre meg her og der, holde foredrag, skrive, blogge, forelese osv. Det forutsetter på en måte at man må ha en viss følelse av å ha noe å by på (for noen andre enn meg selv).  Samtidig er det mitt ego som blir såret når jeg opplever negative hendelser, eller føler at jeg ikke klarer å prestere så godt som jeg kunne ønske, få full oppslutning om mine tanker og ideer, eller lignende. 

Mao, idiotisk nok stopper mitt ego meg fra å ha en god opplevelse av å være der ute med min stemme og mine perspektiver uavhengig av hvordan reaksjonene blir. Jeg vet jo innerst inne at alle må selv ta ansvar for egen læring, eie sine aha-opplevelser, ta ansvar for sine hersketeknikker eller sine raseriutbrudd.   

Krmt, så hvis jeg skal gå litt i meg selv, handler dette kanskje om at jeg må ta et oppgjør med egoet mitt som føler seg såret og liten og som er redd for andres kritikk!

Ok, hvis så - Hvordan kan du la ego får mindre plass i din psyke og i ditt følelsesliv?  (Hint, kanskje Eckhart Tolle kan gi deg noe inspirasjon?)

Eckhart Tolle!  Elsker ham.  Han får meg alltid til å skjønne at mine nedturer aldri er så viktige som jeg tror.  Kanskje jeg skal finne frem noe av det jeg har notert meg om ego fra han. 

(Jeg går og finner en annen journal jeg har liggende der jeg har notert en del sitater fra ET.)

The great arises out of small things that are honored and cared for.  Everybodys life really consists of small things.

Greatness is a mental abstraction and a favorite fantasy of ego.

The paradox is that the foundation for greatness is honoring the small things of the present moment instead of pursuing the idea of greatness.

The present moment is always small in the sense that it is always simple, but concealed within it lies the great power.

                                                                                                  E. Tolle (A New Earth, p 266-267)

 

Ok, så budskapet er kanskje at jeg kan slutte å ha så store ambisjoner eller ta mine ambisjoner så veldig på alvor. 

Slik jeg tolker E. Tolle er at det ikke er konstruktivt å klassifisere nedturer som nedturer (hehe).  Hvis jeg klarer å fokusere på min innsats i form av alle de små skritt jeg tar (tok) i arbeidet med et foredrag, en forskningsrapport eller en samtale med en journalist, så skal jeg ikke bekymre meg noe særlig over hva resultatet blir.  Om jeg provoserer en deltaker nok til å bryte ut i raseri, eller om noen mistolker forskningsrappporten min, så er det strengt tatt bortenfor min kontroll.  Å gjøre mitt beste for hvert skritt jeg tar når jeg løser en oppgave, er til syvende og sist det eneste jeg virkelig kan kontrollere.  Hvordan andre reagerer på min oppgaveutførelse, vil jeg aldri ha full kontroll på. 

Og så sier Tolle noe som er en virkelig trøst; 

Vi må lære oss å bli venn med øyeblikket (uansett i hvilken forkledning det viser seg!)

 Ok, godt sagt, og hvordan kan du bruke det?

Da er vi kanskje tilbake til begynnelsen, da.  Om at det er bedre å invitere angsten inn på kaker og kaffe og lytte til dens stemme.  Hvis jeg ikke betrakter angsten som en fiende, men som en venn, så kan jeg lære noe av den. 

Og hva har du lært av akkurat denne kaffestunden??

Jeg har lært en hel del om meg selv og mine dårlige minner fra før i tiden.  Minner som, når de aktiveres, har kraft til å gjør meg angstfull og fryktsom i dette nuet, enda de tilhører en fortid langt, langt borte som jeg aldri kan få tilbake og som ikke kan gjøres om. 

Derfor, huske på dette:

Jeg kan ikke forandre min fortid, men jeg kan forandre hvordan jeg tenker om og føler omkring min fortid. 

Martin Seligman

 

Mao, du kan sikkert ha utbytte av å sette av tid til å meditere deg gjennom noen av de dårlige opplevelsene og erstatte de med noen mer konstruktive følelser og tanker.  Være kjærlig overfor både de som utsatte deg for de vonde stundene, og overfor deg selv.

Men det blir ikke i dag!  Nå må du tilbake til arbeidet ditt! 

 

Javel, men 1000 takk for samtalen <3 det kjennes faktisk veldig mye bedre nå.  Og jeg klarer å le litt av meg selv, det må jo være good news.

Og takk til deg leser, for at du hang med helt hit :) håper du fikk noe å tenke på...

Foredraget (som garantert ikke er like introvert som denne selvcoachingen var) skal jeg forøvrig publisere på slideshare når det er avholdt - så sjekk gjerne ut mine publiseringer der også. 

God dag!

PS! Foredraget ligger nå ute her.

 

 

Om å skrive seg til nye tanker

Det er lørdag, og jeg har brukt dagen til å la meg inspirere omkring betydningen av å skrive. 

Det beste sitatet jeg har fått ut av lesingen er dette:

I doubt I could have thought such a thought by thinking alone.

Det er hentet fra dette bokkapittelet: 



I denne boken:



Som inspirasjon, pleier jeg å lage mine egne bokmerker av utklipp fra magasiner jeg liker å bla i, som dette:


 Dette kan kanskje virke som en avsporing, men like fullt - det utgjør en viktig del av den totale lese- og tenkeprosessen (!)

Det gjør forresten også at jeg sitter behagelig, i bløte materialer - jeg liker saueskinnspels og -puter, og ikke minst UGGsene mine, som er så slitne og stygge, men så utrolig behagelige å ha på - jeg vet, en estetisk visuell katastrofe, men akk, det får gå;



Jeg har tidligere latt meg fascinere av Toril Mois ideer om at 'å skrive er å tenke' og har også blogget om det tidligere.  Nå tar vi snart fatt på et nytt semester og jeg skal undervise studenter som skal skrive en masteroppgave i løpet av det neste halvåret.  Da er det viktig å motivere de til å begynne skrivingen jo før jo heller, og til ikke å ha skriveskrekk.  Så jeg henter inspirasjon fra faglitteraturen og samler gullkorn jeg kan formidle videre til studentene.

Samtidig lærer jeg selv, og jeg får inspirasjon til egen skriving.  Jeg har som mål å formidle faget mitt på mer kreative måter - og koble det personlige/faglige i større grad.

Mer om det etter hvert!

Poenget med det sitatet jeg innledet med, er at ved å tillate en mer organisk skriveprosess, blir ikke skriving kun et verktøy for å formidle tanker man allerede har tenkt, men utgjør et analyseverktøy i seg selv.  Gjennom skriving, oppdager man nyanser i det man har tenkt, og utvikler tanken videre, man skjønner hva man ikke har skjønt, eller det kan bli åpenbart hva man trenger å oppklare eller bygge videre på for at ideen man har skal holde mål og kunne stå for seg selv. 

Den ene forfatteren beskriver hvordan denne prosessen foregår gjennom sin egen opplevelse: 

As I wrote, I watched Word after Word appear on the computer screen - ideas, theories, I had not thought before I wrote them.  Sometimes I wrote something so marvelous it startled me.  I doubt I could have thought such a thought by thinking alone.  (St.Pierre, s. 488)

Kunsten å utvikle tanken gjennom skriving gjelder ikke bare for skjønnlitterære forfattere, men også for faglige skribenter eller folk flest. 

Akkurat det, er en innsikt jeg gjerne deler videre med deg, kjære leser.

Kanskje du også blir inspirert til å utforske skriving som verktøy for å utvikle tankene dine, samle fortellinger om deg selv og ditt liv, eller skrive noe til noen som kan ha glede av det eller finner det interessant.

Lykke til!

Beste hilsen Irmelin 

 

 

 

Fint å være en stor (ja, stor!) fisk i en stor dam

Torsdag kveld (5.november) fløy jeg og tre kollegaer fra HBV til Berlin for å være med på denne konferansen


Se denne lenken hvis du vil vite mer om selve konferansen. For dere andre, her er en kort gjengivelse av konferansens presentasjon av seg selv på den ovennevnte hjemmesiden :)  "Europe is leading the world in the effort to make science more aware of and responsive to the consequences of gender inequality and gender bias in science practice and knowledge. The Summit will advance understanding of when, how and why gender issues in research can produce different outcomes for women and men, and, like its predecessors, it will demonstrate important intellectual, societal and economic benefits of gender mainstreaming."

Ok, fint nok, men trenger vi dette nå i 2015, tenker du kanskje? 

Vel, ja, dessverre. 

For eksempel holder det på å skje en liten 'revolusjon' med tanke på betydningen av biologiske kjønnsforskjeller innen medisinsk forskning som bekrefter et sitat jeg tok med på en slide da jeg for noen år siden holdt foredrag for DNV (nå Det Norske Veritas GL) om "Female and male leadership:



At biology matters, kan kanskje virke som en litt selvfølgelig ting å ha som overskrift på en slide i et foredrag, men alle som fulgte debatten rundt Harald Eias tv-program Hjernevask i 2010 om akkurat dette, vet at dette er et ganske kontroversielt perspektiv. 

Og innen blant annet medisinsk forskning har man i alle år oppført seg som om hva slags kjønn man forsker på, ikke har betydning.  Nå har man imidlertid begynt å oppdage at kvinner og menn får forskjellige symptomer på en rekke sykdommer, og at medisiner ikke virker på samme måte for kvinner vs menn.  Må bare si at det er i alles interesse at flere vitenskapsfolk tenker kjønn helt fra begynnelsen når de (vi) setter i gang med våre forskningsprosjekter!

Men tilbake til GS7.

Noe av det viktigste med å komme seg ut i verden på konferanser er dette;

been there, done that.

Med det mener jeg at det viktigste faktisk er å ha vært der; og å bli orientert om hva som foregår og få bekreftet (forhåpentigvis) at det ikke noe helt nytt og revolusjonært på gang på feltet som man ikke visste om.

På denne konferansen skjer imidlertid noe som er enda bedre.  Jeg føler meg rett og slett litt som plommen i egget.  (Hehe) 

Eller for å bruke en annen analogi*; jeg føler meg rett og slett, ikke som en stor fisk i en liten dam, eller en liten fisk i en stor dam, men  som en stor fisk i en stor dam

Man er ute i verden, derfor er dammen stor (i motsetning til når man er på en konferanse i Norge, det er som å svømme i en liten andedam til sammenligning, fint nok det, altså, men du vet, det er fortsatt en andedam).  NB! Dette betyr IKKE at jeg mener at det ikke har vært arrangert bra konferanser i Norge - det har det selvsagt.  Poenget mitt er å få frem betydningen av å utvide populasjonen eller nedslagsfeltet - når norske konferanser lykkes i å arrangere mangfoldige konferanser eller få internasjonalt orienterte forskere, eksperter eller andre med, da blir den lille andedammen litt mindre, og ligner mer på en større dam.  

Vanligvis når man kommer fra en liten dam, og begir seg ut på svømmetur i store dammer, så er man typisk en liten ubetydelig fisk som ikke veldig mange legger merke til. 

Men når det gjelder likestilling og genus perspektiver (jeg bruker det svenske begrepet fordi jeg føler kjønnsperspektiver klinger dårlig i dagligtalen), så er det en annen sak. 

Da har vi en historie å fortelle som andre har lyst å lytte til, og vi får lov å svømme sammen med de store fiskene i den store dammen (uten å bli spist opp). 

Ok, jeg skal gi meg med fiskeanalogien, men du skjønner hvor jeg vil hen??

Som forsker innen et felt, føles det rett og slett veldig ok å bli påminnet om hvor viktig dette temaet er for policymakers all over the world!

Det føles ok å sitte der når kunnskaps- og forskningsminister i Tyskland, Cornelia Quennet-Thielen, åpner konferansen og poengterer hvor viktig det er å få frem forskning som er sensitiv og innovativ med hensyn på kjønn.  

Det føles ok når hun viser til at Dr. Angela Merkel er sponsor for et nettverk hvor kjønnsbalanse innen alle sektorer, også innen vitenskapen, er et mål  forankret på toppledernivå.

Det er særlig ok fordi jeg selv jobber på et forskningsprosjekt som er helt i forkant med tanke på å fremme kvinnelige talenter innen vitenskapene og i akademia (universiteter og høyskoler), og dette forskningsprosjektet er bare et av mange i et stort program som støttes av Norges Forskningsråd mfl. 

Mao, selv om vi også har kommet kortere enn man skulle forvente i et såkalt likestilt samfunn når det gjelder kvinners innflytelse på vitenskapsfeltet og i toppstillingene i akademia, er vi likevel helt i tet hva angår tenking og satsing på området.  

OG DET FØLES HELT OK. 

....noen ganger er det all right!

Å jobbe med utdanning er bare en av tingene vi holder på med, vi som jobber i akademia (higher education institutions som det heter på engelsk).  Forskning er en av de andre viktige oppgavene våre.  Derfor er det veldig ok å få bekreftet at den forskningen man holder på med også spiller en viktig rolle i den store sammenhengen. 

Så ble dette innlegget mye om fisker og dammer, mer om selve innholdet på konferansen hvis dere er interessert.  Men da vil jeg gjerne at dere sier ifra i form av å LIKE dette innlegget - er det en deal?

Uansett, takk for oppmerksomheten og for at du leste helt hit!

beste hilsen Irmelin

  * Analogi er en forklaring eller sammenligning som gis ved å vise til noe annet som ligner. Det har nært slektskap med en metafor.

 

Fri til å elske sin skjebne (Amor Fati*)

Midt i min bundne, blodige hjelpeløshet var jeg fortsatt fri - skriver Gregory David Roberts i boken Shantaram. Fri til å hate de som torturerte meg - eller til å tilgi dem.

Jeg var alene på hytten og satt i sengen med PCen på fanget og en kopp te ved siden av meg på nattbordet. Til venstre for meg, lå en tykk skjønnlitterær bok og dagboken min.   Bokens tittel var Shantaram.



Jeg hadde nettopp lest ferdig kapittel 1 og besluttet å gi boken opp. Den var 1000 sider og jeg visste at hvis jeg ble hektet, ble jeg hektet. Da ville jeg ha lyst til å lese hele tiden og det kom til å prege store deler av fritiden min de neste ukene.  Jeg tenkte som så; hvis en bok skal sluke opp store deler av tiden min, bør den være verdt det. Og etter å ha lest meg gjennom det første kapittelet, var jeg enig med meg selv om at han skriver dritbra, bare første avsnittet var noe helt for seg selv, men selve storyen, det universet jeg ble ført inn, en sann historie om en rømling som flykter fra et høyrisikofengsel i Australia til slummen i Bombay, føltes bare ikke som et sted jeg hadde lyst å tilbringe sååå mye tid. 

Men likevel; les denne innledningen her - den må være noe av det bedre jeg har lest:

Jeg måtte bruke lang tid og reise nesten verden rundt for å forstå det jeg nå vet om kjærlighet og skjebne og de valg vi gjør, men kjernen i det kom til meg i et glimt, mens jeg sto lenket til en mur og ble torturert. Der gikk det på en eller annen måte opp for meg, gjennom skriket inni meg, at midt i min bundne, blodige hjelpeløshet var jeg fortsatt fri. Fri til å hate de som torturerte meg - eller å tilgi dem. Det høres kanskje ikke ut som all verdens, jeg forstår det. Men når lenkene og jernene skjærer og river i deg og du ikke har annet, så innebærer friheten et helt univers av muligheter. Og valget du gjør, mellom hat og tilgivelse, kan bli til historien om ditt liv. (Roberts, 2010 s. 8).

Ja, så treffende kan det sies. At livet består av valg, og at frihetsfølelse først og fremst er en valgt tankekonstruksjon.

Her beskriver hovedpersonen en situasjon med en ekstrem frihetsberøvelse, men likevel opplever han at han har valg.

Vi andre, vi har jo ikke opplevd noe så ekstremt, men kjenner oss likevel igjen. For i løpet av livet opplever hver og en av oss på ulikt vis vi at vi kommer i situasjoner som føles mer eller mindre frihetsberøvende og da må vi ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til det.  

Jeg tenker på da jeg fikk barn for første gang, det var en fantastisk opplevelse å plutselig ha dette lille, skjøre og vakre mennesket i livet mitt, men jeg fikk nesten klaustrofobi over å miste friheten min over natten.  Plutselig var alt styrt av behovene til denne lille skapningen, som heller ikke syntes å bli fornøyd med noe, melken min likte han ikke, eller det vil si, likte er vel å ta det litt langt, han tålte ikke melken min, og hele den første året ble et år med strev og slit og lite søvn og masse byssing.  Jeg ble en ekspert i å bysse gående, stående og sovende, og det tok lang tid før jeg fikk orden på tankene mine, og klarte å innrette meg i den nye situasjonen.

Etter hvert forstod jeg at min frihetsfølelse for evig ville bli preget av det valget jeg hadde tatt om å bli mor til et barn og at jeg måtte bestemme meg for å elske det.  Jeg har ikke snudd meg tilbake siden, men jeg har likevel blitt påminnet gang på gang at det er jeg som styrer hvordan jeg vil tenke om mer eller mindre utfordrende situasjoner livet har bragt meg opp i på grunn av mine (tidligere) valg. 

Being cause in the matter

handler om å ha en innstilling til livet om at man alltid har ansvar og alltid valg**. Det betyr ikke at jeg tror jeg er den eneste årsaken til noe negativt som skjer meg, ikke en gang at jeg har meste parten av skylden, men at jeg likevel velger å se på alt som skjer med en innstilling om at jeg er 'cause in the matter'. 

Poenget er; Det eneste ingen kan ta fra oss, er hva vi bestemmer oss for å tenke og føle om det som skjer oss, om den situasjonen vi er i, om vi velger å føle oss som offer eller som en som har valg.  Og selv om frihetsgradene våre eller handlingsrommet er svært så begrenset, kan vi alltid velge hvordan vi skal forholde oss til situasjonen.  Det er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det, som til syvende og sist teller.


 

* Andre Bjerke skrev diktet Amor Fati om å elske sin skjebne.  Denne lenken viser hans datter Vilde Bjerke som fremfører det på TV2.

** Se artikkelen 'The Four Ways of Being that Create the Foundation For Great Leadership, a Great Organization, and a Great Personal Life' Av Erhard & Jensen (2013)

Om å våge å skrive personlig

Vår opplevelse av virkeligheten vil alltid være subjektiv.  Når vi deler våre subjektive fortolkninger av virkeligheten med andre, investerer vi i fellesskapet; vi legger til rette for intersubjektivitet*. Men det koster å utlevere seg selv - spørsmålet er om det er verdt det.

Våren 2014 begynte jeg på et bokprosjekt. Jeg hadde så enorm skrivemotivasjon og skrev i vei, av hjertets lyst.  Jeg har alltid skrevet mye - ikke bare faglig og i jobbsammenheng, men også privat; i dagbøker, journaler, notatbøker eller på pc'en.  Jeg skriver først og fremst i form av 'tankeskriving', dvs for å utvikle tankene mine.  Gjennom å skrive ned tanker, innskytelser, erfaringer og opplevelser får jeg et redskap til å utvikle min forståelse og kunnskap om ting, om meg selv og livet mitt, om det som skjer rundt meg.


Tid til refleksjon på jobbtur i Auckland, New Zealand, desember 2013.

Nå er jeg i ferd med å gå til det skrittet å publisere denne tankeskrivingen i form av en bok, slik at den blir tilgjengelig for 'folk flest'.  Men jeg merker at det sitter langt inne.  Hvorfor skal jeg 'utsette' meg for å dele mine personlige refleksjoner med offentligheten?  Foreløpig har jeg en liten (men høyt verdsatt!) 'following', dere som leser dette.  Det føles trygt og greit å kommunisere her på bloggen, fordi jeg antar at dere som leser stort sett består av folk som vil meg vel og som tolker det jeg skriver i beste mening. Man kan bare forestille seg hvordan det kan bli om folk som er fiendtlig innstilt,  skulle begynne å vri og vrenge på ens personlige tanker og tolkninger

"Den som snakker, som våger seg frempå, tar sjansen på at hun blir hørt med hensyn til så vel innhold som tone...enhver form for henvendelse er på den måten et vågestykke" skriver Solveig Botnen Eide i boken Fordi vi er mennesker (s. 70).  Likeledes kan det kjennes risikofylt og skummelt å våge seg frempå med en personlig tekst når man ellers kunne leve forholdsvis greit bak fasaden av fagterminologi og teorier som er blottet for personlige betraktninger.

Men så tenker jeg at jeg må orke å ta en sånn sjanse fordi min stemme sannsynligvis trengs. Min subjektive opplevelse av virkeligheten kan ha relevans for andre, den kan danne utgangspunkt for det vi på fagspråk kan kalle 'intersubjektivitet', eller en delt virkelighetsforståelse. 

For riktig nok er vi alle subjektive fortolkere av virkeligheten, men vi trenger også å være en del av et fellesskap Vi trenger å vite at noen andre der ute har det som oss.  At vi ikke er alene om å oppleve det vi opplever.  Vi trenger å få høre om andres erfaringer, ideer og analyser - som vi kan speile oss i, og som kan hjelpe oss å finne mening og mot til å gå videre, justere de subjektive brillene vi går rundt og fortolker virkeligheten med, eller kanskje til og med bli inspirert til å gjøre noe annerledes, ta et skritt i en annen retning. 

Hvem er der ute og beskriver en virkelighet som jeg kjenner meg igjen i?  Hvor er de?  Hva koster det dem?  Jeg tenker for eksempel på intervjuet med Miuccia Prada, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen - jeg husker det fortsatt tindrende klart, den dagen jeg leste det - det var sommer og jeg var på hytten og jeg ble så inspirert av at hun gadd å by på seg selv, være personlig, fortelle noe mer enn bare overflatisk pjatt, en virkelighetsbeskrivelse jeg kunne speile meg i og bruke til noe på ordentlig.

Der jeg tidligere var opptatt av tall og statistikk, generaliseringer og objektive fakta, er jeg nå mer og mer interessert i det personlige, erfaringsbaserte, subjektive og nære Forstå meg rett, vi trenger også tall og fakta. Men for at jeg skal utvikle min personlige kompetanse og min medmenneskelighet, trenger jeg noe annet.   

Så der har du begrunnelsen for hvorfor jeg egentlig burde være villig til å publisere mine tekster i offentligheten.

Hva du skal kunne bruke denne refleksjonen til, er jeg mer usikker på.  For også dette innlegget har blitt til som en form for 'tankeskriving'.  Men håpet (!) er jo at teksten får deg eller noen andre til å reflektere over noe som gir gjenklang i ditt liv.  I så fall vil den ha hatt en funksjon også bortenfor meg og mitt personlige lille 'problem'. Kanskje bidrar det til at du og jeg er på vei til å utvikle en form for intersubjektivitet; en felles forståelse av virkeligheten.  På et merkelig vis veves våre tanker sammen i en prosess der vi samskaper virkelighetsforståelsene våre.     

Enda mer samskapende hadde det vært å høre fra deg.  Hvilke tanker fikk du da du leste dette?  Hvis du skriver om dem i kommentarfeltet under, kunne vi bygge broer mellom våre tankeverdener. (Jeg vet, travel hverdag - no pressure!) . 

Hvis du trykker på 'liker', om du liker, så føles det som om du hilser tilbake til meg på et vis.  Også det utgjør et form for fellesskap.  Og ikke minst, gjør det at det føles mer verdt det.  Å våge og være personlig.

Ønsker deg uansett en fin dag!

Beste hilsen Irmelin

 

* Sitatet er inspirert av Aasland & Sævareid i boken Fordi vi er menneskerEn bok om samarbeidets etikk. 2.utgave 2013, s. 28 (Eide mfl). Dette innlegget er også i stor grad inspirert av denne boken - som jeg for tiden leser fordi den står på pensum i et fag jeg skal undervise i til høsten - på vår Master i Innovasjon og Ledelse ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. 

 

Eksperimenterer på nye plattformer

Hei igjen,

i dag har jeg eksperimentert med å legge ut noen presentasjoner på slideshare.  Har du vært innom der?  Det er faktisk en veldig inspirerende og nyttig sosial plattform hvor folk deler presentasjoner innenfor ulike temaer. 

Her kan du se hvordan det ble seende ut da jeg publiserte et foredrag som jeg opprinnelig holdt i høst, men som jeg har finpusset på i ettertid:



Logger du deg inn der, er det mulig å bla seg fra plansje til plansje og la seg inspirere eller orientere om whatever tema presentasjonen omhandler.

Her er en lenke til presentasjonen min hvis du har lyst å kikke på den;

Lenke til presentasjonen her

Jeg la i tillegg ut et foredrag som jeg holdt for Grønt Kvinnenettverk i mars, og et som jeg nylig holdt om professorrollen for kvinnelige professorkandidater ved HBV.

Dermed er jeg tilstede på slideshare - one more social media platform down, still many to go!!

Siden sist har jeg prøvd meg litt på twitter også - og det er en utfordring. 

Når skal man favoritte, like og retweete?  Merker at jeg ikke kan 'normene', dermed føler jeg meg usikker. Jeg blir rett og slett redd for å dumme meg ut (!)

Men jeg oppdaget at det passer bedre med meningsytringer på Twitter enn på Facebook, så jeg tror nok at jeg kommer til å trene meg på å være der også.

Nok om meg - hva med deg??

Hvordan er ditt forhold til sosiale medier om dagen? Har du noen planer om hva du vil utforske i tiden fremover?

Hadde vært hyggelig å høre fra deg i kommentarfeltet under.

Chiao for denne gang

beste hilsen Irm

En dag i mitt liv - høydepunkter og lavpunkter

06.15 Vekkerklokken ringer.  Har en halvtime å slumre på (HighPoint).  Så kommer jeg på at jeg måtte ta en migrenetablett i natt fordi jeg hadde så vondt i hodet (Lowpoint) og jeg kjenner etter om hodepinen er borte.   Det er den, men jeg er utrolig sliten i kroppen.  Så instruerer jeg meg selv til å tenke på ting jeg har å være takknemlig over og gjør litt reiki.  Ganske fort kjenner jeg meg lettere i både kropp og sjel.

09.00 Jeg har tatt toget fra Lysaker til Drammen der jeg skal bruke dagen til å jobbe sammen med kollegaer i forskningsprosjektet KLOK.  Det blir et kjempebra arbeidsmøte med masse energi, kreativitet og faglige diskusjoner.  Vi spikrer planleggingen av en to-dagers samling for kvinnelige professorkandidater på Farris Bad (Larvik) i slutten av måneden.   (HighPoint!)

14.15 Det plinger inn en epost med en liste fra opptakskontoret i Horten med forslag til hvem som skal tas opp på vår Master i Innovasjon og Ledelse som jeg har koordineringsansvar for. Jeg ser gjennom forslaget og godkjenner det, mens jeg tenker på alle som blir glad når de får tilbudet tilsendt en av de neste dagene.  Andre vil få vite at de står på venteliste og må smøre seg med tålmodighet.  Atter andre får vite at de ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner.  Det er litt rart å sitte midt i en sånn prosess, men sånn er livet, noen blir glade, andre skuffet.  

15.47 Etter vi har lagt planer for prosjektgruppen ut over høsten, avslutter vi møtet og jeg traver til togstasjonen der jeg hopper på toget tilbake til Lysaker. Der sjekker jeg mobilen og oppdager en sms om at det er kommet inn et bud på leiligheten vi skal selge på Kvitfjell.  Det er godt under takst (NEDTUR), men jeg kjenner en overveldende følelse av lettelse likevel.  Nå blir den i hvert fall solgt snart.

16.15 Jeg går bortover den lille gangstien fra Lysaker til Fornebu hvor jeg bor og skvetter til hver gang det kommer noen galne syklister susende forbi.  Jeg tenker at det er helt ufattelig at disse menneskene (stort sett menn), kan finne på å kjøre så svinaktig fort på en helt vanlig gangsti.  

16.30 Velberget hjemme!  Setter meg i en stol på verandaen og nyter solen i 10 minutter mens min datter snakker i bakgrunnen om en psykologi presentasjon hun skal holde dagen etter.  Jeg prøver å komme med noen kloke innspill, samtidig som jeg legger merke til at gresset foran huset har vokset seg ganske så høyt allerede.  Der og da bestemmer jeg meg for å klippe det, og ikke utsette det mer.  (HighPoint)


Noen har lurt på om jeg alltid er så 'stilig' når jeg slår gresset, men tro meg - dette var et unntak - fortsatt i jobbklærne med unntak av støvlene!

18.30   Jeg stikker ut på en joggerunde langs fjæren på Fornebu.  Etter den bra arbeidsdagen er jeg i godt humør og joggingen går lett.  (OPPTUR!) Jeg tenker at skal skrive dette blogginnlegget. En dag i et liv.... utrolig hva slags små og store ting som skjer i en ganske så ordinær moderne kvinnes liv på en ganske så vanlig hverdag!

19.15 Jeg begynner å lage middag.  Når jeg leter etter ingredienser i kjøleskapet, oppdager jeg en trojka, godt gjemt bak taco saus og parmesan ost.  Klarer ikke dy meg, spiser halve før middagen er ferdig.  Datteren min kommer ned trappen i det jeg holder på å stappe i meg sjokoladen, og jeg vil helst ikke bli tatt på fersken, så jeg snur meg rundt og later som jeg holder på med noe oppvask mens jeg tygger som en gal for å svelge unne sjokoladen.  Puh, hun merket ingenting.  (Så dum går  det an å bli, enda man er over 50 år, LAVPUNKT. Haha.)

20.00 Spiser pasta og pesto med salat.   Samtidig prøver jeg å hjelpe min datter litt mer med psykologipresentasjonen hun skal ha i morgen.  Det er interessant og jeg tenker at det er luksus å ha ungdommer i hus som bringer inn oppdaterte faglige perspektiver på interessante problemstillinger.  Hun bruker psykologisk teori for å analysere filmen Black Swan.  Klager litt over at innspillene mine gjør det vanskelig for henne, men hun fortsetter likevel å spørre meg til råds.  Så vi får begge noe ut av det!

21.00  Har brukt den siste timen på å skrive denne bloggen.  I bakgrunnen har jeg sett på Dagsnytt 18 i reprise og på Aktuelt om at det er så få kvinner i styrer og toppledelse i Norge og hvorfor det ikke ble valgt kvinnelig toppleder i Telenor. (Lavpunkt) Utrolig at denne tematikken er høyaktuell fortsatt.  Setter pris på at Elisabeth Grieg tar jobben med å utfordre det næringslivet hun selv representerer. (Høypunkt) Liker særlig godt at hun foreslår at lederutvelgere og styrer må bli mer åpne om hvilke kriterier de har lagt til grunn og hvorfor det, når de ansetter toppledere.  Å fremstille et slikt valg som vitenskapelig og rasjonelt, er bare dumt.  Det er verdivalg, og veldig ofte basert på historiske erfaringer.  Nå må tilsettere begynne å ta ansvar for å skape en mer moderne og likestilt fremtid med kvinner på toppen, også i næringslivet! 

22.30 Så er det siste gjennomgang av psykologipresentasjonen, hun begynner endelig å bli fornøyd og jeg likeså.  Snart stikker minsten hodet inn døren og kunngjør at nå sender hun ut bursdagsinvitasjonen til 27 venninner.  Jeg er for trøtt til å protestere.  (I mitt stille sinn er jeg likevel takknemlig for at hun er så organisert og ordner opp i dette selv.)

23.00 Jeg plukker med meg pc'en og mobilen og et glass vann og gjør meg klar for 'kveldsstellet'.  Retter litt opp på dette blogginnlegget.  Men nå får det være nok.  Jeg setter punktum.   God natt!  (Skal jeg sjekke FB før jeg legger meg??  Bestemmer meg for å la være. Tenker at jeg har vært flink og brukt mindre tid på FB i det siste.)  Huske å tenke på tre ting å være takknemlig for før jeg sovner.  Takk for en interessant dag!

 

 

 

   

 

Nye muligheter og gamle hang ups

Hei og hopp,

for dere som synes det skjer lite på denne plattformen, er jeg glad for å fortelle at jeg holder på å bygge opp en ny bloggplattform på denne lenken; det er en litt mer avansert plattform som gjør det mulig å kombinere blogg med andre ting. 

Her er et bilde av forsiden slik den ser ut når dette skrives:

Bloggen er på engelsk fordi jeg ønsker å utveksle tanker og ideer med en internasjonal målgruppe.  Det har jeg egentlig alltid hatt lyst til, men det blir særlig relevant nå som jeg er begynt på et 'professorløp' (mer om det på min nye blogg) - noe som tilsier at jeg må kunne vise til en internasjonal profil og samarbeid på tvers av landegrenser. 

Det skjer mye spennende om dagen! 

En del slitsomme ting også, akkja, sånn er livet; litt opp og litt ned - og det gjelder å akseptere at det som er, er - og se fremover, først og fremst.  Jeg bruker daglig de coachingteknikker jeg underviser i, på meg selv - og er så glad for at jeg har noen verktøy til å hjelpe meg når det går trått.  Kognitiv atferdsterapi er hyppig i bruk; hvordan tenke (mer) konstruktive tanker og komme til bunns i det som plager meg. 

I et blogginnlegg på min nye hjemmeside, har jeg erklært meg som en grunnleggende pessimist, og reflekterer over hvordan det har påvirket livet mitt.  En coachingvenninne mener at det ikke er lurt å plassere seg selv i en slik 'bås' og at alle kan velge hvordan de vil tenke til enhver tid, også jeg.  Tja, selv om jeg gjerne vil tro på henne, viser mine egne erfaringer at det ikke er så 'enkelt.  Jeg tror mer på psykologen Martin Seligman som har forsket utførlig på tematikken og hevder at vi er født med en viss disposisjon (altså som mer eller mindre optimist/pessimist), og at vi må utvikle oss ut fra vårt eget utgangspunkt.  Jeg er helt klart blitt mer optimistisk enn jeg var da jeg var en ung hypokonder (som identifiserte meg sterkt med Baltus Brun i Knøttene), men jeg er fortsatt grunnleggende pessimistisk i min natur. 



Hentet fra denne bloggsiden; http://tenktom.blogspot.no/2010/06/charlie-brown-er-deprimert-av-og-til.html 

Jeg har forresten en god historie som illustrerer dette!  Jeg var ute og kjørte med en venninne på noen smale og svingete veier på vei fra Østlandet til Vestlandet.  Plutselig kom det en diger lastebil rundt en sving og den tutet kraftig på oss.  - UFF, der var vi visst for langt ut mot midtstripen på veien, tenkte jeg og gremmet meg.  -OJ, utbrøt min venninne samtidig - de fløytet på oss!  Så blinket hun glad og fornøyd til meg mens hun viste 'thumbs up' til gutta i lastebilen.   



Så du skjønner, jeg trenger å trene på å tenke mer positivt, og selv om jeg trener og trener, så blir jeg garantert aldri like optimistisk som for eksempel min venninne i bilen, eller min coachingvenninne, som aldri ser problemer i noe, bare muligheter. 

Anyways, håper du vil besøke mitt nye bloggsted - jeg kommer sikkert til å poste også her i ny og ne, og da skal jeg sørge for å si ifra via FB, LinkedIn aller andre kanaler som jeg kanskje utforsker videre (for eksempel twitter, instagram og pinterest - hvor jeg er, men ikke aktiv enda.)

 

Har du noen tips eller råd eller oppmuntringer til meg på min vei 'ut i verden', setter jeg pris på å høre fra deg!

Håper du tar godt vare på deg selv. 

Beste hilsen Irmelin 

 

Professor og professor, fru Blom

- Hva jobber du egentlig med, mamma? Når folk spør meg hva du jobber med, vet jeg ikke hva jeg skal si.  Og når jeg prøver å forklare, for eksempel ved å si at  du har en doktorgrad i ledelse, sier de at det ikke går an.  Jeg har gitt opp å prøve og forklare. 

Det var min datter på 15 som kom med dette lille hjertesukket der vi satt ved frokostbordet med hver vår smoothie en morgen for en tid tilbake.  Jeg husker at jeg sukket litt selv, for det var vanskelig å forklare.  Hva jeg egentlig jobber med. 


Her er jeg på jobb! Det var 2013, siste dagen på kurset Coaching og Ledelse som jeg underviste i og er fagansvarlig for. Jeg fikk champagne av studentene. En av mange lykkelige dager på jobb i akadademia!  Foto: Jan Rune Johannesen

I USA har man et navn for det å være 'lærer' på et universitet eller en høyskole.  Da er man professor.  Og det innbefatter undervisning, men ikke bare det. Yrket mitt er å være en som både underviser, forsker og driver med formidling.   Det hadde vært nyttig å kunne si til min datter at jeg er en sånn professor som de har i USA, og som du ser på filmer fra amerikanske universiteter.  Men i Norge og mange andre land er professor-tittelen beskyttet, og kan bare benyttes av de som har den mest avanserte formen for kompetanse på den akademiske rangstigen.  Det er vel omtrent 10% av alle de vitenskapelig ansatte.   Vi andre blir kalt andre ting, som høyskolelektor, førstelektor, førsteamanuensis, eller lignende.  Men det vi egentlig er, er professorer slik ordet brukes i det amerikanske språket.  Vi driver med kunnskapsproduksjon og formidling, og vi gjør det på alle mulige fagområder, inklusiv på ledelsesfeltet, der jeg altså befinner meg.  Men merk, selv om det hadde forenklet formidlingen om hva yrket mitt går ut på, er det ikke verken lov eller formålstjenlig for meg å bruke begrepet professor, før jeg faktisk er blitt kvalifisert som det.  På amerikansk snakker man i slike tilfeller om å være ikke bare en professor, men en 'full professor'. 

I det siste har jeg blitt særlig interessert i dette siste, både hva en full (hehe) professor egentlig er, hva som kvalifiserer for å bli en, og hva som forventes av dem når de først er kommet i den stillingen/rollen. Og det bringer meg tilbake til spørsmålet fra min 15 år gamle datter; hva jobber du egentlig med, mamma?  For den lille forskningen som er gjort omkring professor-rollen viser at det er ganske uklart hva professorer faktisk driver på med, hva som forventes av dem, og hvilke forventninger de har til seg selv og sine omgivelser.  Mao, det er ikke bare meg, som altså har kvalifisert meg til å kunne benytte den utrolig usexy og lite beskrivende tittelen, førsteamanuensis (!), som opplever uklare forestillinger og forventninger omkring mitt yrkesinnhold.  Også det tilsynelatende entydige professorale begrepet, skaper forvirring.  For å understreke dette poenget, tar jeg med et sitat fra en av forskningsartiklene jeg har funnet om dette:

What it means to be a professor - and more importantly what others think it means -  is magnificently opaque. (...) There's no global job description, no template, no handbook, only the example of those who have gone before (Mroz, 2011)

Hva det er å være professor, handler derfor først og fremst om hva de som er professorer legger i rollen sin, hva folk rundt dem forventer, og hvordan arbeidsgivere tilrettelegger for de muligheter og forutsetninger som knyttes til rollen. 

Selv om veien til å bli professor kan synes ganske trang og kronglete, er selve rollen, når man har kommet dit, langt mer åpen og formbar.  Dette kan vel ha sine fordeler og ulemper, når sant skal sies.  Professorer får ingen ledertrening, men har likevel mange lederoppgaver, og utøver et intellektuelt lederskap med vidtrekkende konsekvenser på mange plan.  Professorene innehar de faglige toppstillingene i det akademiske hierarki, og akkurat det, er ikke til å kimse av. 

Hvis man ser på hva høyere utdanning skal bidra med fra et institusjonsperspektiv, er det tre hovedområder som peker seg ut; i) utdanning av morgendagens arbeidskraft; ii) forskning, utvikling og innovasjon og iii) formidling og samfunnskontakt (jfr. Visjon og mål for HBV, Høgskolen i Buskerud og Vestfold, som er min arbeidsgiver).   I tillegg skal vi sørge for å utvikle en fleksibel organisasjon som gjør oss i stand til å ivareta det samlede samfunnsoppdraget.

Professorene er de viktigste aktørene på alle disse oppgaveområdene.   Men vi andre, som befinner oss nedover i hierarkiet, har også et stort ansvar og store påvirkningsmuligheter.  Alle studenter som har lidd seg gjennom en forelesning med en foreleser som ikke egner å formidle kunnskap på en måte som gjør den forståelig, og helst interessant, vet hva jeg snakker om.  Det er opp til oss å sørge for at vi skal "gi utdanning som skaper myndige samfunnsborgere og yrkesutøvere med faglig entusiasme, læringslyst og etisk bevissthet" (som det heter i det omtalte visjonsdokumentet for HBV).  Men vi skal også "utvikle forskning, utvikling og innovasjon av høy kvalitet", såvel som å "stimulere og bidra til samfunnsdebatten". 

Jeg og mine kolleger er viktige for samfunnet - enda samfunnet ikke har oppdaget det enda. 

"Justert for kjøpekraft har bare russiske akademikere lavere lønn" (enn norske), kunne vi lese i Aftenpostens leder i uken som var.

FLAUT! I et såkalt 'kunnskapssamfunn' i verdens rikeste land. 

Men jeg skjønner jo at vi har en formidlingsjobb å gjøre - derfor dette blogginnlegget, blant annet.  

For å oppsummere; selv om tittelen min er førsteamanuensis forventer jeg ikke at du skal huske den eller vite hva den innebærer.  Jeg er en vitenskapelig ansatt medarbeider på en høyere utdanningsinstitusjon som liker å se på meg selv som en akademiker (synonymt med  det amerikanske professor begrepet).  Jeg har en rolle som omhandler både å drive med utdanning, forskning, utvikling, innovasjon, formidling og samfunnskontakt.     

Der!  Ble det klarere nå?! 

Cheerio - til neste gang! 

Beste hilsen Irmelin

PS! Jeg skal forske videre på toppstillinger i akademia og veien til å bli professor i tiden fremover med særlig fokus på å få flere kvinnelige professorer  og dosenter.  Garantert mer om det på bloggen etter hvert. 

A Dream Comes True

Avhandlingen er ENDELIG i boks - og jeg kan nå sette bokstavene PhD bak navnet mitt.

Irmelin Drake, PhD (Johooo!)

Fy søren, det har kostet blood, sweat and tears (!)  

Har ikke helt summet meg etter disputasen enda, men her er en liten fortelling om seansen som ble omtrent like utfordrende og nervepirrende (ihvertfall for de som var der og hørte på) som andre disputaser jeg har vært på.

For det første; Disputasen foregikk på NHH i Bergen, der jeg tidligere har vært doktorgradsstipendiat og hvor jeg nå får min offisielle doktorgrad fra. 

Professor Inger Stensaker, fra Institutt for strategi og ledelse ved NHH, ledet komiteen. 


Bildet funnet på internett.

Under er et bilde fra rommet hvor disputasen ble avholdt.  Veldig high tech utstyr - jeg stod sammen med tech folk i nesten en time for å få presentasjonene mine klare før det begynte - litt nervepirrende, men kanskje ikke så dumt, for da glemte jeg å bekymre meg for andre ting. 

Jeg hadde fått godt hjelp til å forberede meg mentalt av min coach-venninne Kari Marthinussen på forhånd.  Jeg tenkte at dette var MIN dag, og at jeg skulle prøve å ha det fint mens det stod på.  Jeg tenkte at for de andre som var der, var det bare et komma i deres livsfortelling, men for meg ville det bli en dag jeg ALDRI kommer til å glemme.  Så jeg ville gjøre det på MIN måte så mye som mulig, og stå oppreist med rak rygg og en tydelig stemme.  Jeg tenkte også på at dette er en 'slags 'forestilling' med et bestemt ritualet, og at jeg skulle prøve å gjøre min del av ritualet på en best mulig måte.  


Først var det prøveforelesning som varte i 45 minutter.  Den skal være timet - man må ikke gå (noe særlig) over, eller under tiden.  Jeg valgte ikke å ha manus, fordi jeg vet at jeg foreleser bedre uten manus, så det var et spenningsmoment om jeg klarte å time det riktig.  (Det gjorde jeg!)

Jeg snakket om utviklingen av ledelsesfaget og -forskningen og det er jo et tema som er interessant og spennende, også for familie og kolleger som ikke jobber på ledelsesfeltet.  Så skulle jeg presentere stakeholder teori og drøfte hva den kan tilføre ledelsesfeltet.  Jeg er jo heldigvis begeistret for den teorien (derfor jeg har valgt å jobbe med den), så det var en takknemlig oppgave.  Alt i alt gikk denne delen av disputasen fint og jeg er fornøyd med min egen prestasjon.  Det skyldtes også at jeg hadde trenet meg på en 'prøve-prøveforelesning' for noen av mine kolleger på Høgskolen i Buskerud og Vestfold noen dager før.  Så det var veldig nyttig! 

Etter prøveforelesningen trakk komiteen seg tilbake for å vurdere den,  den må nemlig være godkjent for at man kan fortsette med disputasen og selve forsvaret.  

Imellomtiden var det lunch, og da måtte jeg bare sitte for meg selv og forberede meg litt til.  Jeg klarte ikke å spise noe annet enn en gulrotmuffin og et eple.  Det var kanskje ikke så lurt, med tanke på den kraftanstrengelsen jeg stod foran, men jeg klarte ikke tanken på å spise noe annet.   

Så kom komiteen tilbake og kunngjorde at prøveforelesningen var godkjent (HURRA!), og forsvaret kunne begynne.  

Jeg hadde 20 minutter på å presentere et skriftlig arbeid på flere hundre sider.  

 

Første opponent var Professor Flemming Poulfelt fra Copenhagen Business School.


Her står jeg og 'forsvarer' mine synspunkter eller vurderinger som jeg har gjort ifm avhandlingen.

Deretter var det Professor Grete Wennes fra Høgskolen i Sør-Trøndelag som utfordret meg.  

Bildet funnet på internett

Det var tøffe tak, og den som ikke har vært med på en disputas før, kan vel egentlig oppleve å bli litt 'sjokkert'.  

Her har man arbeidet i årevis med noe, og så er det bare kritikk å få!

Men sånn er ritualet rundt en disputas.  Man skal konfronteres med relevante mangler og mulige feilvurderinger.  

Det varte i mange timer, men til slutt satte de strek.  Så trakk de seg tilbake for å vurdere prestasjonen og komme med en vurdering.  

Imellomtiden hadde vi gått opp i etasjen over, og mine søstre hadde kjøpt champagne -  som vi skålet i - det var overstått, og uansett utfall var det verdt en skål!  

Men snart kom komiteen opp og kunngjorde at de hadde godkjent det hele.  

Det var en fantastisk følelse!  


Her er jeg etterpå, glad, lykkelig og utslitt, sammen med komiteen.

Etter et kort opphold og akkurat tid nok til å skifte klær, inviterte jeg til tre-retters på Bølgen & Moi.  Der var  komiteen, veiledere, den nærmeste familien, og et par kolleger. 

Veldig god mat og perfekt ambiance i vakre omgivelser på Bølgen og Moi i Bergen. 

Hovedveileder var Professor Bjarne Espedal som sitter midt på bordet, og Professor Kjell Grønhaug med ryggen til, har vært helt sentral i veiledningsarbeidet.   Professor Bård Kuvaas (BI) har også bidratt som veileder. Og i første fase av avhandlingsarbeidet, var Professor Tom Colbjørnsen min veileder (men han ble etter hvert rektor på BI, så da jeg tok opp igjen arbeidet med rewrite, overtok Bjarne som hovedveileder).  

Mao, jeg har hatt vanvittig dyktige folk rundt meg hele tiden!   

Ok, nå har du sikkert fått vite mer om en disputas enn du noensinne har hatt behov for å vite - men det kan jo faktisk sammenlignes med en idrettsprestasjon på et veldig høyt nivå. Utfordringen er at man først og fremst må være sin egen coach i forberedelsesprosessen, men jeg var heldig som fikk hjelp av mange forskjellige støttespillere, i tillegg til min egen selvcoaching. Man blir rett og slett ikke best av å gå veien alene, verken i akademia eller andre steder.  

Så jeg er utrolig takknemlig overfor alle som har bidratt til at jeg endelig kunne sette punktum for dette prosjektet og kjenne på at drømmen om en doktorgrad nå faktisk er blitt en realitet.  

 

Beste hilsen Doktor! Irmelin






 

Snart disputas!

I sommer fikk jeg en veldig god nyhet.  Avhandlingen* min ble vurdert som "verdig til forsvar for doktorgraden ved Norges Handelshøyskole".  



Nå er tiden snart kommet til at den skal forsvares i form av en prøveforelesning over et oppgitt emne og en disputas.  

I går fikk jeg oppgitt temaet for prøveforelesningen; Gi en innføring i utviklingen av ledelsesfaget og -forskningen. Drøft hvordan stakeholder teori kan bidra inn i ledelsesfaget. Kommenter særlig hvilke fordeler og utfordringer stakeholder teori skaper for ledelsesfaget.

Det syntes jeg var en spennende oppgave og utfordring, som jeg nå skal dykke ned i de neste to ukene.  


Her er bilder fra rommet hvor jeg sitter og arbeider nå.  

Det er fint å ha en hyggelig atmosfære nå når jeg skal arbeide så intenst fremover - også med å forberede forsvaret av avhandlingen.  

 



De av dere som har fulgt bloggen min fra før, har kanskje fått med dere at doktorgradsprosessen begynte for veldig mange år siden, og har vært en ganske så omstendelig prosess.  Det var mange år hvor avhandlingen lå der i permer og bokser og jeg til stadighet bestemte meg for at nå! Nå var tiden kommet til å ta den frem igjen og skrive den ferdig.  

Den var min dårlige samvittighet i veldig mange år da barna var små og jeg hadde så lyst å jobbe mer, men gang på gang, måtte jeg likevel innse at det ikke gikk og at jeg ikke hadde tilstrekkelig tid og/eller energi.  Snakk om å gi sin indre kritiker 'vann på mølla'!  Den indre stemmen minnet meg stadig på at jeg var en virkelighetsfjern drømmer som ikke hadde den disiplinen som trengtes for å lykkes med mine mål og ambisjoner. Og gang på gang beviste jeg gjennom handling at min indre kritiker hadde rett.   

Men altså.  Etter hvert bestemte jeg meg for at jeg VILLE gjøre det.  Fullføre det prosjektet jeg allerede hadde investert så mye i. Som jeg hadde hatt så store håp og drømmer for.  

Nothing happens unless first we dream.   Carl Sandburg

Men ingenting ble som jeg hadde tenkt.  

En gang skal jeg skrive mer om det med å sette seg veldig ambisiøse mål.   

Sikt ikkje så høgt at du får pilen i nasen når han kjem ned att, skrev Olav Duun.  Haha, et godt bilde, ikke sant?!

Men fordelen med høye ambisjoner er at man får gjort ting man ellers kanskje ikke ville gjort. Den gangen jeg satte meg som et mål å ta en doktorgrad, hadde jeg virkelig ikke peiling på hva det gikk ut på.  

Virkelig ikke!  

Om jeg hadde visst mer, ville jeg sannsynligvis aldri satt i gang den gangen, og i så fall ville jeg ha gjort veldig mye veldig annerledes og manøvrert mye smartere. Men sånn er jo ikke livet.  Det nytter ikke å være etterpåklok.  Vi må gjøre valg og ta sjanser her og nå selv om vi ikke vet hva det vil innebære i fremtiden.  Så gjør vi valg etter beste evne, forflytter oss fremover og lærer like mye av det vi gjør feil, som av det vi gjør rett.    

Akkurat nå føles det derfor sinnsykt deilig å erkjenne at jeg klarte å holde drømmen om å komme i mål så levende at den fikk meg til å ta et og et skritt videre selv om jeg innerst inne tenkte at det eneste fornuftige var å legge prosjektet ned og gi det opp.  

Du kan jo kanskje forestille deg hvor glad jeg er nå for at jeg IKKE! hørte på min egen fornuft. Og for at jeg har vært så heldig å ha så mange flotte støttespillere som ikke gav opp troen på at jeg skulle klare det, selv om jeg selv tvilte eller ikke leverte etter forventning.  

Jeg er også stolt av dataene mine som forteller viktige historier om hvordan ledelse oppleves i den praktiske virkeligheten, fortellinger som illustrerer hvordan ledelse oppleves av de som påvirker og påvirkes i det daglige.  Nå publiseres dette i avhandlingen min, og blir en del av den offentlig tilgjengelige historien.  Det er jo noe, eller hva!  

Men først blir det nå to intense uker med forberedelser frem til siste etappe,  og til jeg forhåpentligvis kan lande en drøm som skulle vise seg å bli det mest utfordrende prosjektet jeg har begitt meg ut på i hele mitt liv.  Godt man ikke er klarsynt!  

Til slutt har jeg lyst å ta med et sitat fra Danielle LaPorte som sier dette om å arbeide hardt for noe (Desire map, s.86);

Feeling good along the way doesn't mean you don't work your ass off to get what you want.  It means you joyously work your ass off.  (....)

When you're connected to the greater purpose of an intention - honoring tha call of your heart, not just proving yourself - and there's pleasure in the process, you can pull off some amazing feasts.

Chiao så lenge :) 

 

* Tittel på avhandlingen er; Mylder av stemmer eller flerstemt kor? En studie av subjektive oppfatninger om ledelse og ledelsesomgivelsene blant stakeholdere innad i et konsern  

 

Hverdagsrapp for superkvinner

Jeg holder som nevnt på med innspurt på en bok om moderne kvinner, og i den har jeg med noen dikt som jeg nå har fått godkjent (hurra!) fra rettighetshaverne (bl.a. et Jens Bjørneboe dikt og et Andre Bjerke dikt).  Jeg har også fått lov å ta med diktet 'Hverdagsrapp for superkvinner' som jeg oppdaget i en bok på slutten av åtti-tallet. (Og nei, det er absolutt ikke utdatert, men tvertimot svært tidsriktig akkurat nå for tiden.) Det er skrevet av Marit Hjorthol Eidem og hun har fortalt meg via epost at den opprinnelige teksten ble laget til en cabaret  "Bedre førr enn aldri", som ble fremført av Cabaret-gruppen i Oslo i 1989. Ok, det er lenge siden nå, men diktet er fortsatt utrolig relevant - gitt diverse dagsaktuelle debatter om flinke piker osv.  Det er skrevet med rikelig humor, og det er jo noe vi godt kunne løfte mer frem i dagens samtale, eller hva?


Her er bilde av Marit som jeg har lastet ned fra FB. Hun skal forøvrig ha diktlesning i Eldorado Bokhandel (i Torggata, Oslo), 18. oktober. 

Håper du liker! Beste hilsen Irmelin og takk til Marit som lar meg få bruke diktet hennes. 

 

HVERDAGSRAPP FOR SUPERKVINNER

Jeg spretter opp av dyna og rer opp alle sengene,

mens jeg rusher gjennom dusjen med frokost mellom tennene,

Jeg  hurtigtørrer håret mens jeg knytter mine lisser,

og vasker opp og støvsuger og mater fugl i bur; -

Og mens jeg smører ørten store matpakker med tærne,

og sender barn på barnehave- skole- speider- tur,

så  sykler jeg til jobben og tar klesvasken på styret

med den siste kaffekoppen, mens jeg leser til eksamen

i psykologisk-filosofisk-korrespondansekurs i fransk.

Voila!

 

Jeg skriver hundre brev i timen og avisinlegg i VG

mens jeg tar et kurs i yoga og i selvtillitsteknikk.

Og i lunsjpausen besøker jeg min mor på pleiehjemmet,..

og tar trikken til klinikken hvor jeg føder meg et barn -

Og med sykkelen på ryggen jogger jeg omsider hjem.

Og mens jeg koker næringsriktig mat til alle fem,

vasker vinduer og turner i trapes og rydder stue,

pusser sølvtøy, hører lekser, løser kryssord, står på hue,

går jeg rett ned i spagaten

mens jeg snitter opp salaten,

lakkerer negler og parterer opp en nitti-kilos gris

mens jeg elsker med min fremgangsrike mann - naturligvis!

Jeg holder fest for mine viktige og vellykkede venner,

og gjør allting som en superkvinne "må" og "skal" og "bør",

 

og plutselig en vakker dag så er jeg over førr!

 

Marit Hjorthol Eidem

Et gedigent innovasjonsprosjekt?

Debatten om tidsklemme og krysspress, nå også omtalt som trippelbyrde, er ikke ny, og preges etter min mening av det samme problemet som den gjorde også for ti år siden; en altfor fordømmende og negativ retorikk. For egentlig burde vi være sykt imponert over dagens familieorganisering.  Der bedrives også innovasjon på høyt plan.

Det er mye debatt om det moderne hverdagslivet i mediene om dagen, om hvordan det egentlig er å være små- og storbarnsforeldre, om hvorfor kvinner er mer sykemeldt enn menn, om alle de urealistiske idealene som svirrer rundt både ungdommene og oss voksne, og om hva som er sunne og usunne idealer.  Dette er bra! Det har vært unaturlig taust om denne tematikken i det offentlige rom i de senere år.  

Helt på bærtur?  

Man får anta at det kan virke motiverende på noen å bli påminnet om at vi er helt på bærtur hva angår foreldrerollen (jfr. artikkelen jeg leste i går kveld om en 'råtten ungdomskultur' og foreldre som er godtroende idioter), at ungdommen lever og oppfører seg som om de er på en eneste lang catwalk (slik en trendforsker snakket om i et foredrag på den høgskolen jeg jobber på for to uker siden), eller at vi som moderne mødre etterstreber altfor mange idealer som at vi både skal kunne trene og ha et hyggelig hjem samtidig som vi skal jobbe og gjøre karriere (slik jeg kan lese i flere oppslag i Aftenposten og Dagbladet nylig).   


Franciscus og jeg har et fint øyeblikk på en strand i Danmark, en del år tilbake.
 

Konstruktiv skremselspropaganda?

Som trebarnsmor med en rimelig krevende fulltidsjobb og som samtidig har ambisjoner om å kunne holde meg i form, ha et hyggelig hjem og leve et godt liv her og nå, passer jeg perfekt inn i det 'skremselsbilde' som mange tegner av moderne kvinner av i dag.  Jeg har til og med vært delvis sykemeldt i en perioden for noen år tilbake da livet ble for mye, også for meg.  Men er mine ambisjoner og valg så på bærtur som jeg kan få inntrykk av når jeg følger debatten i media?   Og ikke minst, er den skremselspropagandaen som påpeker hvor problematisk det er med alle 'problemene' i det moderne hverdagslivet, egentlig konstruktiv? 

We've come a long way, baby

Hvis vi snur litt på retorikken og i stedet spør; hva har vi fått til, vi som er moderne kvinner og menn i dag?  Lever vi ikke egentlig i en fantastisk spennende tid der både kvinner og menn har frihet til å velge det gode livet?  Kunne vi ikke heller omtale dette som både-og-livet, snarere enn det forklemte og misforståtte livet fylt av byrder?  Dagens moderne menn snakker jo for det meste varmt om at de kan leve mer helhetlige liv enn sine fedre fordi det er mulig å engasjere seg i gledene ved både jobb- og familielivet. Og moderne kvinner ser på det som en selvfølge at de skal kunne ha en spennende jobb og samtidig engasjere seg i foreldrerollen og i moderskapet.  Er ikke dette egentlig fantastisk flotte ambisjoner å ha?  Og er det ikke sant at vi som nasjon har fått til noe som andre nasjoner bare kan se langt etter?  Vi, som omtales som "kvinnelandet" med fete overskrifter i The Times (19.jan 2012), og som har politikere som skryter av at kvinners bidrag til samfunnsøkonomien er mer verdt enn oljen? 

Ærlig talt, når alt kommer til alt, kan jeg ikke skjønne annet enn at  'we`ve come a long way, baby'!? 

Er det egentlig så negativt å ha problemer?

Å bli utbrent eller sykemeldt på grunn av overbelastning eller et liv som i sin totalitet ikke er mulig å mestre, er selvsagt uheldig og problematisk, både på individnivå og på samfunnsnivå.  Men må vi gjøre det til noe så negativt å ha problemer? Kan vi ikke heller godta at livet også er problematisk, og byr på perioder der man ikke kan være like produktiv og mestrende?   Som Kristianne Ervik skrev i innlegget Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor;  "Kan jeg være den eneste som ikke får det til? Hva om vi heller kunne si at det er normalt å oppleve sykdom og død, selv i verdens rikeste land? Noen perioder i livet er tunge. Det tar tid å bli frisk."

"Noen perioder i livet er tunge", ja, sånn er det for de fleste av oss. Så flott at vi har et system som gjør det mulig å komme seg gjennom disse uten å 'gå i hundene', miste jobben, eller gjøre livet til et helvete for de rundt seg!   Ok, så var jeg, som nevnt, delvis sykemeldt en periode.  Det forhindret meg fra å gå helt i bakken, og gjorde det mulig å bidra i en vanskelig periode for familien.  I det totale livsbildet mitt, er jo den perioden likevel bare et komma. So what, jeg hadde det vanskelig en stund.  Også dette gikk over.  Samtidig vet jeg at det sannsynligvis kommer nye vanskeligheter.  Problemer er!  Og heldigvis lever jeg i et sosialdemokrati som har utviklet systemer og en kultur for en mer helhetlig forståelse for mennesket og våre bidrag som samfunnsborgere i den store sammenhengen.      

Ingen har gjort det før oss

Skandinavia er blant de mest moderne samfunn i verden hva angår likestilling mellom kvinner og menn og kvinners bidrag i arbeids- og samfunnsliv.  Vi er moderne foreldre som deler vårt ansvar og våre roller overfor barna, noe som samtidig krever at vi må koordinere ideer, praksiser og erfaringer oss imellom.  Samtidig lever vi en tid hvor endringer er mer naturlig enn stabilitet, og hvor livene våre påvirkes daglig av nye innovasjoner og muligheter. Bare ta alt som skjer i sosiale medier som et eksempel, hvordan skal vi forholde oss og ta stilling til hva vi trenger å følge med på, hva kan vi overse, vite hvor mye som er for mye og hvor lite som er for lite?  Alt skal vi lære og alt skal vi erfare før vi kan vite om det er bra eller dårlig eller hvordan vi skal gjøre det sånn at det passer for akkurat oss i våre individuelle liv.  Det er utrolig komplisert!

På tross av alle endringene og alt dette nye, oppfører vi oss samtidig som om vi burde mestre alt og ikke oppleve utfordringer eller problemer.  Men saken er jo den at vi i bunn og grunn står midt oppi et gedigent innovasjonsprosjekt.  Vi er på vei mot noe nytt og revolusjonerende, ikke rart vi må prøve og feile litt!  Alle som har vært en del av et innovasjonsprosjekt vet at det sjelden blir perfekt ved første forsøk.   

Veien blir til mens vi går 

Jeg tenker at det kunne være nyttig å se på oss selv som endringsagenter som skaper våre egne liv på en vei som blir til mens vi går.  Vi kan minne oss selv og hverandre på at vi på mange måter lever midt i et sosialt eksperiment der veldig mye er i forandring, og vi likeså.  Derfor kan vi ikke forvente at alle løsninger er tenkt ut allerede, at alt skal fungere knirkefritt og uten omveier og bakveier.  I stedet kunne vi innstille oss på å stoppe opp innimellom og ta en tenkepause, være villige til å si at hei, her gikk jeg meg visst vill, eller nå må jeg kanskje gjøre noen nye valg, men uten å rette pekefingeren strengt og fordømmende mot oss selv eller hverandre fordi vi ikke fikk det til perfekt fra begynnelsen av.  Tenk om vi kunne si, wow, vi foreldre, alt vi får til, det er jo så mye!  La oss se nærmere på det som er bra, hva er det egentlig som funker, hvordan kan vi gjøre mer av det som er bra og dele løsninger med hverandre.  Og når problemene dukker opp, og det gjør de like sikkert som årstidene, kan vi kanskje heller klare å se på de som muligheter, muligheter til å komme enda et skritt videre, til å få det til å fungere enda bedre (merk, når vi etter hvert klarer å se lyset i det mørke). 

Jeg ønsker meg en mer konstruktiv samtale om hvordan hverdagslivet fortoner seg i praksis for moderne kvinner og menn, mindre pekerfingermentalitet og skremselspropaganda, og større vektlegging på at veien blir til mens vi går og at det faktisk er vi selv som bygger veien. 

Der!  Nå fikk jeg sagt det!

Ønsker deg forøvrig en fortsatt fin dag!   

Nye prosjekter - gårsdagens foredrag og alt mulig annet spennende

Det er snart slutten av september og jeg har ikke vært innom bloggen min på snart et år.  Jeg vet ikke om du eller noen andre har savnet mine blogginnlegg, jeg merker selv at jeg ikke går rundt og savner å lese andres blogger, eller følger med hvor ofte de poster ting, men setter pris på det når det kommer noe interessant eller til inspirasjon.  Håper det er sånn for deg også! 

Grunnen til at jeg ikke har blogget er flere, men kanskje først og fremst at jeg har brukt tiden og energien på et nytt og spennende prosjekt som involverer en ny sosial plattform, bok og andre spennende ting.  

Etter at jeg leverte inn avhandlingen min 1. mars (den ble godkjent!! og skal snart forsvares på NHH i Bergen), fikk jeg så sykt mye energi og skrivelyst.  Selv om jeg hadde jobbet døgnet rundt de siste ukene før innleveringen og egentlig var helt utslitt, tror jeg at jeg var så lettet over å sette sluttstrek, at det gav meg en enorm skriveboost.  Så jeg skrev og skrev, og det er denne skrivingen som har dannet utgangspunktet for prosjektet; Bok til moderne kvinner og irmelindrake.tv som skal lanseres om ikke så altfor lenge.

I går holdt jeg mitt første foredrag om tematikken, på Flying Friday i regi av Active Edge, og det var en skikkelig bra opplevelse - takk til alle som var der så tidlig på morgenen! Og takk for gode spørsmål. En utrolig gøy opptur var det da en av tilhørerne kom opp til meg etterpå og gav meg et gavekort på kroppsbehandling for 2500 fordi hun hadde blitt så inspirert. Livets små og store gleder!

En annen opptur var det at John hadde fått laget en musikkvideo med opptak vi hadde gjort til tv-serien, som ble utrolig kul. Kanskje litt kleint å være hovedrollen i en musikkvideo, men det føltes faktisk ikke sånn!  Jeg tror jeg har kommet et langt skritt videre når det gjelder å heve meg over mitt eget ego og ikke ta ting for personlig (les Eckhart Tolles bok En ny jord, så skjønner du hva jeg mener).   

Uansett, mye som skjer om dagen, så jeg må videre!  Likevel ikke glemme å være tilstede i øyeblikket, for det er her og nå livet leves. 

Her kommer noen bilder fra det som har skjedd i det siste og som har med det nye prosjektet å gjøre.   

Ønsker deg alt det beste og takk for at du stakk innom igjen! 


Unni Nagell-Erchsen og jeg i studio på innspilling av irmelindrake.tv.


Jeg blir intervjuet av Alf Inge Cleve-Stiansen i Leading Edge. 

 


Disse to bildene har inspirert utviklingen av forsiden på boken min som snart er klar - det er tatt av Nina Buzzi som har en helt super blogg om trender og mote, og hun har fotografert Dagny Thurmann-Hoelseth som er mer kjent som fargeeksperten Dagny.

Cheerio! 

 

 

Makten til å nå ut med sin stemme

Godt nytt år, kjære leser! 

Håper du har fått en fin start på et nytt år - og hvis ikke, håper jeg du leter etter muligheter til å gjøre noe med det! 



Her tar Fanny et hopp ved operaen i Oslo for noen år tilbake - bare for å spre litt positiv energi :) Foto: John-John

Siden sist har jeg vært aktiv skribent på flere andre plattformer¹.  Blant annet ble et innlegg som jeg publiserte her på bloggen for nesten et år siden. 'oppdaget' av en markedssjef i Ledernytt.no - som tok kontakt med meg og spurte om de kunne få publisere det på deres plattform.  Det sa jeg selvsagt ja til!  (Varm takk til Mette Oskarsen for at hun var så våken og skapte litt action for meg like før året var omme!)

Lenken til innlegget som heter LEDERSKAPETS MULIGHETER finner du her.   

Innlegget har fått mye støtte både på Facebook, LinkedIn og Twitter, både i form av 'likes', kommentarer og retweets som dette:  

 

   

#Lederskap trenger slett ikke være synonymt med å inneha en lederstilling, skriver @irmelindrake fra @WomenSp3akers bit.ly/1ihLmw6

 

Dette har fått meg til å reflektere litt omkring det at det altså KAN skje overraskende ting - plutselig er det noen som 'oppdager' deg eller noe du har laget, skrevet, produsert eller prestert. Det er selvsagt veldig morsomt!  Det gir håp om at det nytter å ytre seg og skrive, selv om ikke det man har skrevet blir lest av så mange i første omgang. 

Flere toppledere som jeg har intervjuet tidligere i min forskerkarriere,  har fortalt at de har endt opp med den eller den stillingen fordi noen 'oppdaget' dem.  Så grep de muligheten som ble  tilbudt dem, og gjorde det beste ut av det,  inntil en ny mulighet dukket opp.  Og sånn fortsatte det helt til topps.  

Det er en veldig bra opplevelse, å plutselig bli sett og anerkjent av noen som har makt eller myndighet til å gi deg en mulighet for å komme videre eller nå ut med din kompetanse, stemme eller ditt virke.  Ja, bare det å få bekreftelse på at noen synes du har noe å komme med, bidrar til å styrke selvtilliten og pågangsmotet. 



 

Jeg mener likevel at man ikke bør satse for mye på nettopp det.    

Å håpe og tro på at skjebnen vil ordne opp, og at noen til slutt vil oppdage hvor talentfull du er, eller hva du egentlig har å by på, er rett og slett ikke noen god strategi.  

Da legger man på mange måter sin egen skjebne i andres hender.  Og det kan være veldig tilfeldig, hvorvidt noen (som besitter maktens muligheter) har øynene åpne for å oppdage deg akkurat der du der. 

Nei, i stedet mener jeg vi selv må gripe og skape muligheter,  og i det minste 'hjelpe' skjebnen på vei. 

For eksempel hjalp jeg skjebnen litt på vei ved å legge ved en lenke til nettopp det innlegget som ble oppdaget, i en tråd og dialog på Facebook hvor temaet ledelse kom opp og ble diskutert.  Jeg tenkte nøye over om jeg skulle legge ved den lenken. Jeg er ikke en som liker å 'presse meg på' unødig.   Men jeg kom frem til at innlegget var så relevant at det ville kunne komme til nytte for andre lesere.  Så gjorde jeg det - og dermed fikk det altså nytt liv da det ble oppdaget av en som hadde påvirkningskraft til å få det ut til en større leserskare.

Mao, kanskje går det sånn; først må man ha noe å melde; så må man ha litt selvtillit - og tørre å være litt pågående og by på det man har å by på i praksis (ikke bare snakke om det)  - og da kan det faktisk skje større saker og ting, noen oppdager deg og bidrar til å spre din stemme eller ditt talent ut til en større målgruppe.   

Det fine med vår nye sosiale virkelighet er at vi har fått så mange flere kanaler og plattformer å distribuere tingene våre på, enten det er våre kunstverk, skriftlige bidrag, musikk, eller hva det enn måtte være du behersker og har talent i.    Vi er ikke lenger avhengige av 'the gatekeepers', maktmenneskene som har sittet som redaktører eller konsulenter eller ledere og bestemt hvem og hva som skal gjøres tilgjengelig for alle oss andre som forbrukere eller samfunnsborgere.  

Makten til å nå ut med sin stemme og sine talenter er dermed i større grad spredd og fordelt på mange hender.  

Likevel kan vi ikke komme bort fra at det kan gjøre en utrolig stor forskjell om noen som sitter med makten til å bestemme hva som skal vises eller distribueres på de allerede populære sosiale plattformer og kanaler, velger ut akkurat ditt bidrag eller din stemme til å bli eksponert i deres setting.  

Kanskje kan vi oppsummere slik, Makten til å bli synlig og til å bli hørt ligger i økende grad i egne hender, men noen har likevel en viktig makt til å spre ens bidrag eller legge til rette for at ens talenter kan bli eksponert for en mye større målgruppe enn andre.  

Hvis du er en som sitter med slik makt, håper jeg du er våken og leter etter nye stemmer.  

Og hvis du er en ny stemme, håper jeg du tør å eksponere det du har å by på så noen kan oppdage deg.  

Og uansett, ønsker jeg deg en god dag og takker for at du stakk innom bloggen min :) 

beste hilsen Irmelin

 

¹Jeg hadde også et innlegg på trykk i Ukeavisen ledelse skrevet sammen med Benja Stig Fagerland med tittelen "Kvinner og ledelse - hva nå".  Det ble også publisert på ukeavisen.no og kan leses her.  Dessverre druknet det noe i debatten som har rast om glasstaket siden sist.  Det viser at det ikke alltid er nok å bli distribuert på en plattform med stort nedslagsfelt for å bli 'oppdaget' av de mange som befinner seg på denne plattformen.  Men det er et tema som jeg vil drøfte i et eget innlegg.  

   

 

Topp innlegg 2013

Hei kjære trofaste, sporadiske eller nye lesere! 

Dere skulle bare vite hvor stor pris jeg setter på dere! 

For en som elsker å skrive, er det et 'must' å skrive uansett om noen leser eller ikke. For meg handler skriving om å få utviklet tankene mine. Når jeg skriver, skjønner jeg hva jeg tenker og mener om ting.   Jeg får rammet inn problemer og muligheter, tatt vare på minner, bearbeidet opplevelser, tolket egne og andres tanker og atferd, osv¹. 

Men for å være ærlig, har jeg i alle år ønsket at mine skriverier skulle komme til større nytte.  Det å vite at noen leser innleggene her på bloggen og har glede eller nytte av det, det er en utrolig følelse. Og når dere trykker liker, og jeg vet at det betyr at dere faktisk liker, da blir jeg bent ut lykkelig.

I dag tenkte jeg at jeg skulle lage en på topp liste over de innleggene som er blitt mest likt i året som er i ferd med å gå mot slutten. De to innleggene som er nr 1 og 2 har vært publisert på andre 'plattformer' i tillegg til min egen, og har derfor nådd ut til mange flere lesere.  De neste på listen har kun vært publisert her på bloggen, men ikke desto mindre, har de hatt sin misjon og blitt kommentert både her og på Facebook som er det primære stedet hvor jeg 'markedsfører'  blogginnleggene. Mao, den listen som jeg nå har laget, er de innleggene flest av dere har likt og delt videre i nettverkene deres. Jeg har med seks (og ikke fem) fordi det var så tett løp mellom innleggene på femte og sjette plass. 

Her er listen!

1. Ledelse i Familien AS (også publisert på Hegnar kvinner online)

2. Sjefen for det gode selskap (også publisert på LW magazine)

3. Et dagbokblad om viljen til å ville

4. Hva har Miuccia Prada med meg å gjøre?

5. Hva jeg gjorde da jeg bestemte meg for å ikke være redd

6.  Om å brøle seg til gjennomslag 

 

Mens jeg er inne på det, vil jeg samtidig takke alle de som har inspirert meg til å skrive disse innleggene.  Ikke bare har det gitt meg selvtillit når dere som lesere har likt innleggene.  Det har gitt meg mot og motivasjon til å (også) skrive om vanskelige tema, og til å være mye mer åpen enn det jeg egentlig er komfortabel med. 



I tillegg er alle innleggene er inspirert av noe eller noen - jeg er jo selv en 'sucker' etter inspirasjon - elsker å lese andres bøker, la meg inspirere av andres tanker og ideer, artikler eller kunst - eller som med innlegget som heter, Sjefen for det gode selskap, der jeg hentet inspirasjon fra min egen svigermor. 

Jeg blir veldig ærbødig når jeg tenker over hvor mye folk legger ned av energi i å inspirere oss andre.  Hver gang jeg er på en kunstutstilling, et arrangement eller leser en bok, tenker jeg på at dette kun er blitt mulig fordi noen 'gadd'.  Og når noe har høy kvalitet, blir jeg så imponert over hvor mange talentfulle mennesker som legger ned så mye energi for å glede eller inspirere (oss) andre.  Så derfor, takk til alle dere som har inspirert meg selv om dere ikke vet hvem jeg er!   

Et sted leste jeg en klok stemme som sa at historiene må fortelles for at de skal telle med - og det tenker jeg mye på.  Hvis vi ikke forteller historiene våre, risikerer vi at de forsvinner, at de ikke teller med som en del av det store bildet - som en del av virkelighetsforståelsen vår.  Ved å skrive og publisere det jeg skriver, føler jeg at jeg er med på å bidra til 'historiefortelling'.  Når jeg har engasjerte lesere, får jeg mer motivasjon til å skrive og til å utfordre egne begrensninger.     

På en måte betyr det at sammen skaper vi 'historier'. 

Takk så mye,  og keep on reading! 

Beste hilsen fra meg

 

¹Tidligere i år skrev Toril Moi et innlegg i Dagens Næringsliv med tittelen "Å skrive er å tenke".  Der skriver hun overbevisende om at skriving egentlig handler om tenking, at det å skrive får oss til å tenke bedre, dypere og mer inngående om en sak enn om vi ikke hadde skrevet. Hun viser til flere prosjekter hvor skriving har bidratt til bedre forståelse og økt mestring både blant ledere som deltar i lederutviklingsprogram og minoritetselever ved videregående skoler i USA.  Hun mener videre at skriveopplæring  vil være"et viktig skritt påveien mot et samfunn der vi alle blir mer oppmerksomme og flinkere til å gi uttrykk for det vi ser rundt oss.  Et slikt samfunn ville bli mer kreativt, og mer demokratisk også."  Her kan du lese innlegget i sin helhet hvis du har lyst. 

Og med den lille tvisten her i fotnoten, vil jeg derfor oppmuntre deg, ikke bare til å keep on reading som jeg skrev over, men til å begynne med eller fortsette å skrive også. 

 

  

Et dagbokblad om viljen til å ville

Dette er et dagbokblad fra en dag, for et års tid siden.  Jeg tror ikke jeg er alene om å slite med det jeg beskriver her.  Selvledelse er IKKE lett.  Og jeg er fortsatt ikke mål med den PhD'en jeg skriver om. Men jeg har heller ikke gitt meg på tap, og har fortsatt viljen til å ville.   

Det er lørdag formiddag og jeg sitter på gjestekontoret mitt på Fornebu.  Solen glitrer som en eneste stor gulltallerken utenfor vinduet der den henger på himmelen og får meg til å trekke for gardinene så jeg skal kunne se hva jeg skriver på pc'en.  Ute er det minus 13 og iskaldt.  Inne blafrer de orange duftlysene jeg kjøpte til Halloween, og som nå på en litt vemodig måte fremstår som utdaterte. 

Papirer og artikler ligger hulter til bulter i bunker og hauger omkring meg, sammen med bøker og notatbøker med post-it lapper, penner og tusjer og Starbucks kaffekoppen min med rester av hjemmelaget Amerikano som jeg brygger hver morgen enten jeg skal bort hit på en fridag eller kjøre ned på jobben min i Horten. 



Jeg har tatt en pause i arbeidet, og tenker på hva som driver meg. 

Ja, hva er det egentlig som får meg til å sette meg ned,  i alle ledige stunder som jeg har, å arbeide på et prosjekt som er så utfordrende, omstendelig og langtekkelig?  

Jeg arbeider på en PhD, og det er tredje fullstendige omskriving.    Den første versjonen ble godkjent av veilederne, men underkjent av avhandlingskomiteen.  Det var et tilbakeslag som var så 'devastating' at jeg ikke har opplevd maken.  Jeg var så emosjonelt uforberedt på det, og det føltes som et så sviende nederlag at det fikk meg til å stille spørsmål ved alt.  Jeg klandret meg for at jeg hadde vært så håpefull, for at jeg ikke hadde sett det komme, for at jeg ikke hadde brukt enda mer tid og energi på arbeidet, osv, osv.  Saken var at jeg  hadde vært borte fra akademia i nesten ti år og ting hadde forandret seg.  Før i tiden var det (nesten) aldri noen som ikke fikk godkjent av komiteen hvis veilederne hadde sagt at det var godt nok.  Men sånn var det ikke lenger. Snart fant jeg ut at det ikke bare var meg som opplevde å få en avhandling tilbake fra komiteen.  Det ble en trøst.  Det er alltid godt å vite at man ikke er alene om å oppleve vanskelige ting.

Det tok meg lang tid å mobilisere opp motivasjon til å begynne på nytt, men jeg kom i gang igjen og investerte tid og energi.  Det var nesten ikke en helg jeg ikke var her på gjestekontoret mitt og arbeidet, og jeg følte uansett alltid at jeg burde har jobbet enda mer.  Det tok et års tid å skrive ferdig et bearbeidet utkast, og det ble en ny og følelsesmessig vanskelig ventetid mens veiledningskomiteen vurderte arbeidet.  Så ble den forkastet igjen, og denne gangen  var konsekvensen at jeg måtte kutte ut halvparten av dataene jeg hadde benyttet.  Dette førte til at jeg måtte skrive om hele avhandlingen igjen, noe jeg tenkte skulle ta noen måneder, men som tok nok et år (dette gjøres hovedsakelig ved siden av full jobb).  Nå er jeg i gang med nok en bearbeiding, heldigvis ikke like omfattende som sist, men likevel.  Det er snakk om mer enn bare redaksjonelt finpuss.  

Jeg forklarer så detaljert fordi det er veldig lite informasjon tilgjengelig om hvor utrolig krevende det faktisk kan være å skrive en doktorgrad. Vi hører mye om hvor hardt idrettsutøvere trener og hva som skal til for å komme til topps i idretten, men når det gjelder det å prestere på toppnivå på det akademiske området, er det nesten ikke noe oppmerksomhet.  Dette er bent ut sagt, dumt!  Vi som begir oss ut på et slikt løp, kan dermed komme til å ha altfor lite informasjon om hva det faktisk innebærer av blood, sweat and tears.  Nå er det heldigvis ikke hverdagskost at det drar ut så til de grader som jeg har opplevd.  Og det hjelper å arbeide med artikler sammenlignet med et manuskript som skal henge sammen fra begynnelse til slutt og hvor hver eneste setning skal kunne forsvares og gi mening. 


Fra kontoret - avhandlingen er om ledelse -  krever blant annet lesing av haugevis av vitenskapelige artikler.



Telefonblomst (jeg skribler når jeg snakker i telefonen) med affirmasjoner; jeg avslutter!  

I tillegg til at avhandlingsprosessen i seg selv er svært krevende, sliter jeg med at det er et prosjekt jeg i realiteten begynte for over tyve år siden, i hvert fall på ambisjonsstadiet.  Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle ta en doktorgrad. 

Mye vann har rent gjennom elven siden den gangen, men saken er likevel at jeg fortsatt holder på å realisere en drøm jeg valgte for over tyve år siden

 «What is your story» spør Maria Rygge i et blogginnlegg; hvilke historier forteller jeg om meg selv, spør hun.  Er det at jeg er trøtt, sliten og ikke tilstrekkelig oppdatert?  Ikke særlig energigivende!  Så oppfordrer hun seg selv til å oppdatere de gamle tankene med noen nye og mer fremtidsrettede  historier. Skape noen nye innramminger som gir, ikke tar energi!  

Dette har jeg tenkt mye på;  hvordan skal jeg ramme inn denne PhD-prosessen på en måte som kan gi meg det drivet, gløden og kraften jeg trenger for å komme i mål?    

Det gir meg IKKE kraft å tenke på at jeg har holdt på i 20 år med noe som jeg egentlig burde blitt ferdig med den gangen jeg var stipendiat på NHH i Bergen.  

Det gjør meg vel egentlig først og fremst skamfull.  

Er jeg helt idiot, liksom. 

Men det er jo ikke en konstruktiv tenkemåte, det skjønner jeg jo.  Jeg har derfor lett etter alternative innramminger, for eksempel denne; Så kult, doktorgrad!  Jeg,  liksom!  Hvem skulle trodd, at jeg skulle ta en doktorgrad på NHH, det er jo tøft!  

Noen ganger funker den vinklingen bra.  Da jeg var på vei opp på fjellet i fjor vinter, jeg husker det veldig godt, jeg satt og kjørte den lille mini cooperen på de skumle, glatte veiene og skulle joine resten av familien som allerede hadde hatt vinterferie i mange dager.  Jeg følte meg miserabel og mismodig fordi jeg ikke hadde fått gjort så mye som jeg hadde beregnet  (på avhandlingen), og skal jeg være ærlig, syntes jeg skikkelig synd på meg selv.  Stakkers deg, tenkte jeg, stakkers vesen!  20 years down the road and still struggling.  Tenk å være så hjelpeløs! 

Joda, jeg kan gi meg selv skikkelig bank hvis jeg først får «bluss på lampen», som Atle Jordahl sa det i Døden på Oslo S

Men så, kom jeg på det - skifte innramming, Irmelin!  Finn en annen vinkling, en historie som gir deg kraft, og ikke det motsatte!  Jeg kom på det min kloke venninne Unni, spurte meg om en kveld vi hadde vært på tur og hun hadde sett hvor nedstemt jeg var.

 - Tenk over om du trenger de tankene, Irmelin, sa hun. - Trenger du de virkelig?

Akkurat det spørsmålet til Unni, kom jeg på, der jeg satt i bilen.  Hvorfor trengte jeg dette mismotet?  Hvorfor gav det meg en slags masochistisk glede å gi meg selv juling, latterliggjøre meg selv, gjøre meg selv så liten?  Trengte jeg egentlig den historien om at det er tyve år down the road og du er fortsatt ikke i mål, din udugelige taper?  Det er jo en skikkelig slem vinkling på det hele, når sant skal sies. En versjon av sannheten, riktig nok.  Men bare en versjon. 

Og så tenkte jeg på en ting til.  Jeg kom på en video jeg hadde sett med Tony Robbins, sjefen over alle sjefer hva angår coaching, om en teknikk han kalte snappe inn - snappe ut (fritt oversatt fra det engelske snap in- snap out).  Poenget er at man kan snappe ut av en dårlig følelse utrolig raskt.  Man kan være utrolig deprimert, men likevel, innen få minutter, få tak i helt motsatte følelser, de gode følelsene, og så kan man snappe inn i de følelsene i stedet.  Jeg trengte ikke bli værende nede i hullet av mismot lenger, hvis jeg ikke ville. 

Noe som hjelper på å skifte sinnsstemning raskt, er musikk.  Så jeg skrudde opp musikken på full guffe, og begynte å tenke ut en alternativ historie, en annen versjon av den samme saken.  Da kom den til meg, den om at det egentlig var utrolig kult det jeg holdt på med.  En doktorgrad, liksom!  Who cares om når den reisen startet, poenget var jo at jeg var på vei.  På en utrolig kul vei, faktisk!  Jeg, som jeg pleide å gå forbi handelshøyskolen da jeg var liten, fordi jeg bodde i nabolaget, og tenkte at der utdanner de siviløkonomer. (Jeg ante selvsagt ikke den gangen hva siviløkonomer var for noe, men alle snakket om dem med respekt i stemmen, så det måtte jo være noe.)  Og nå gikk jeg inn og ut der og følte meg nesten som hjemme. Noe, måtte jeg være god for!

Det var en alternativ story, en annen vinkling,  og jeg trodde på den, det kjente jeg fysisk i kroppen, for den gode følelsen begynte å bre seg, og jeg kjente at yezz!  Jeg er verdt noe.  Jeg er på vei, det er det viktigste.  Jeg er en stayer.  En som ikke gir seg.  Jeg har fortsatt viljen til å ville! 

Så der har du storyen min.  Den som er konstruktiv, som gir (og ikke tar) energi.  Jeg er og vil fortsette å være en stayer.  Jeg gir ikke slipp på drømmen min før den er realisert.  Sånn er det bare med den saken.  Jeg har en skikkelig stor, hårete drøm jeg skal realisere, så får jeg tåle å slite og streve og få noen tilbakeslag! 

Men jeg glemmer det innimellom.  Den konstruktive versjonen; den oppbyggende fortellingen.    

Å ta lederskap er ikke lett, men det må til, også på det personlige planet om man skal få til utfordrende ting eller realisere sine drømmer.    

 

PS.  Grunnen til at jeg poster dette innlegget, er ikke for å få medfølelse over mitt litt vanskelige personlige prosjekt.  Det er snarere et ledd i å gjøre det flere enn meg er opptatt av for tiden, å være mer autentisk, og tørre å vise ens sårbare sider.  Hun blide og glade Irmelin på bildet der oppe, øverst i bloggen, er bare en versjon av meg.  Jeg er som et isfjell, jeg som alle andre.  Det er mye under overflaten. 

Og så håper jeg også at jeg kan inspirere noen flere til selvledelse.  Husk at det kan være mulig å snappe ut av dårlige følelser.  Det gjelder 'bare' å finne en vinkling på 'problemet' som gir kraft, som gir håp, og som får deg opp av hullet og i gang igjen med arbeidet, med å gjøre det som skal til for å komme i mål.      

 

En bedre oppskrift på suksess

Det er lørdagsmorgen og min favoritt stund i løpet av hele uken.   




Ralph Waldo Emerson har skrevet mange fine dikt, og ett av de fant jeg frem i en gammel dagbok jeg satt og bladde gjennom i dag.  Diktet kan du lese under  (jeg har sett flere forskjellige versjoner ute på nettet, så jeg kan ikke garantere at dette er det 'riktige'), la oss si det er en versjon av et Emerson dikti skrevet på 1800-tallet:   



Flere moderne 'thought leaders'* er opptatt av å bidra til å forandre den generelle oppfatninger av hva som er suksess i våre moderne samfunn.  Det kan synes som om mange av oss har glemt de kloke ordene til Emerson, og i stedet lar oss blinde av å strebe etter stadig økt materiell velstand og en målrettethet som verken er sunn for oss selv eller våre omgivelser.  Vi er blitt så målfokusert at vi glemmer å stille spørsmål ved hvordan vi når målene, hva er prisen vi betaler, hva er det vi mister når vi ikke tar oss tid på å pleie oss selv eller våre omgivelser. (Har skrevet mer om dette i et tidligere blogg innlegg hvor jeg påpeker betydningen av å stille spørsmål ved HVORDAN vi oppnår suksess).  

Ariana Huffington som har grundet Huffington Post, har et prosjekt gående som handler om å redefinere hva suksess er.  Hun har kalt prosjektet "The third metric" og fra websiden hennes har jeg kopiert hva hun skriver om formålet:  

"The current model of success -- which equates success with burnout, sleep deprivation, and driving ourselves into the ground -- isn't working for women, and it's not working for men, either. On June 6, Arianna Huffington and Mika Brzezinski hosted a conference called "The Third Metric: Redefining Success Beyond Money & Power, bringing together women -- and a few good men -- to focus on redefining success to include well-being, wisdom, wonder, compassion and giving. On this page, HuffPost will host an ongoing conversation about The Third Metric and how we can chart a course to a new, more humane, more sustainable definition of success -- for women and for men. The Third Metric conversation will also continue in an ongoing series of speaker panels, seminars and conferences."

Jeg vil gi honnør til Ariana for dette initiativet og fokuset, fordi det betyr noe, når en person som henne, med så mange både følgere og mektige kontakter, gjør seg til talskvinne for et mer bærekraftig og konstruktivt perspektiv på hva som er suksess.  Det gir ringvirkninger og det skaper positiv forandring.  

I en litt mer beskjeden skala, kan hver og en av oss ha utbytte av å bli påminnet om at det meste av det som gjør oss lykkelig er faktisk gratis -  se for eksempel denne collagen jeg fant på FB denne uken:

 

Det ser så opplagt ut når man ser det slik.  

Det er likevel ikke åpenbart i praksis, fordi vi har etablert vaner, praksiser og preferanser som innebærer fokus på det materielle og på det som koster penger.  En fb chat med min ene datter i uken som var, illustrerer dette godt.  Hun hadde sendt meg en melding om at hun skulle til byen og klaget over at det var så lite penger igjen på kortet hennes.   Her er et utsnitt av chatten: 

  • Jeg: pytt pytt - det beste i livet er likevel gratis!

  • Hun: Nei!!! alt det beste i livet koster penger
  • Jeg: gode venner, skjønne barn, sol, humor, osv
  • Hun: haha ja men ikke for en ungdum

     

    Jeg: joda, for de også, hvis de tenker seg om...!

  • Men,  nei, dette var hun ikke enig i.  Hun hadde tidligere påpekt at det meste av det ungdommer gjør på fritiden koster penger.  Spise lunch på Subway.  Ta en smoothie på Wayne's coffee.  Trene på Elixia.  Kanskje vanskelig å få gjennomslag i vennekretsen for at man like godt kan rusle en tur i Frognerparken.    

Det krever noe av oss å gi slipp på behaget ved å være og gjøre som alle andre og droppe ut av 'rotteracet'.  Det er ikke enkelt, verken for store eller små.  Men jo flere rollemodeller vi har å se til, og jo flere som tar et lite skritt mot forandring, jo lettere blir det for den gemene hop.  

Dermed får vi også delt på det ansvaret det er å ta positivt lederskap til beste for flere. 

*  Har du et godt norsk ord for dette nye og spennende begrepet 'thought leader', pliz del med oss andre i kommentarfeltet!

Folk er folk, men noen er mer amazing enn andre

I uken som var, skjedde det mye spennende i Oslo.  Det var Oslo Innovation Week, og i løpet av denne lille uken, krydde det av forskjellige workshops og events man kunne delta på for å la seg inspirere av omkring temaet innovasjon.  Selv deltok jeg på et arrangement i Oslo Rådhus som het  

Oslo Innovation Evening

Det var et gratis arrangement som var åpent for alle og som inneholdt alt fra korte foredrag til kulturelle innslag og en award seremoni.  

Jeg ble virkelig inspirert og tenkte jeg ville dele noen av de viktigste inspirasjonskildene med dere.  

For eksempel fikk vi se en nydelig videofremførelse av Adeles sang; Hometown glory

I tillegg til at det er en sang og video som jeg  anbefaler deg å bruke noen minutter på, i så fall klikk her, var det veldig kult at vi fikk den presentert av han som har laget den, Rocky Schenck.  

Han var der, i Oslo Rådhus, og røpet at han hadde hatt et nært forhold til Oslo i mange år, og at han ofte hadde tenkt at han burde sett Oslo Rådhus innenfra, men at han ikke hadde fått gjort det før nå, og her var han plutselig som intet mindre enn foredragsholder, hvem skulle trodd.  Det fine med sånne små anekdoter, er at man skjønner at folk er bare folk, uansett hvor berømt de er, og selv om de har fått til utrolige ting.

Schenck fortalte også om at han endte opp med å bli fotograf mer eller mindre som en tilfeldighet, og han viste mange av de bildene han er blitt så kjent for, blant annet av byen Los Angeles.  

Jeg kunne skrevet mer om de mange innslagene som inspirerte meg den kvelden, men det viktigste er å formidle hvor viktig det er å holde øynene oppe for all den inspirasjonen som finns rundt oss.  For min del, føltes det nesten litt utrolig hva jeg plutselig fikk ut av en enkel kveld på en ellers vanlig hverdag!  Og så tenker jeg på alle de menneskene som har viet så mye energi og innsats til å organisere dette for oss andre, jeg blir så imponert og takknemlig.   

Hvis jeg skal prøve meg på en slags oppsummering  som sier noe om det jeg sitter igjen med etter den kvelden, så er det at joda, folk er folk, og noen er mer amazing enn andre, men det kan vi alle bli, på våre egne premisser og med bakgrunn i akkurat våre forutsetninger.  

Kluet er å faktisk gå gjennom de dører som åpner seg, ta det skrittet ut i det ukjente, løfte seg frem og tørre å tro på at man kan gjøre en forskjell, at man har en stemme, at det å by på og utvikle seg selv, faktisk er noe.  

Vi kan alle BLI MER.  

 

Og for de av dere som er sulten på mer inspirasjon fra Oslo Innovation Week, legger jeg til denne lenken, http://www.youtube.com/watch?v=UNyI49viUJU som  er en inspirasjonsfilm på rundt fem minutter, laget av Truls Berg/Adjiedj Bakas med tittel 

Halvveis til Fremtiden  

Den gav meg et skikkelig løft inn i oktobernatten.  

Og med det, ønsker jeg deg en fin dag, kanskje du er en av de som vil inspirere noen (andre) denne dagen! 

 

 

 

Du er du!

Når jeg skriver dette, er det lørdag formiddag - det er midt i oktober og ute ser det ut til å bli nok en fin høstdag.  Jeg tar meg selv i å stadig forundres over at været kan være så fint på høsten.  En barndom og oppvekst preget av det som syntes som endeløse dager med regn og atter regn og vind og utrivelig høstvær, sitter som en slags taus kunnskap i meg og som vanskelig lar seg erstatte med nye erfaringer. Note til selv; minne meg selv gjentatte ganger (og med følelse!) på at jeg virkelig setter pris på høsten.  

Høsten er virkelig en fin tid!  



For et par dager siden inviterte John meg på fotoshoot igjen.  Jeg tenkte det var på tide å bytte ut bildet i headeren til denne bloggen med noe annet, og takket ja.  - Jeg har lyst å skape noe mer levende, du må vel ikke alltid være kledd i sort, sa han.  -La oss ta noen bilder med høstfarger osv.  

Jeg tenkte på  hva jeg skulle ha på meg.  For å være ærlig følte jeg meg helt elendig den dagen.  Jeg hadde i ukevis gremmet meg over at jeg burde vært og ordnet håret mitt - forrige gang var i april da jeg var på ferie på Kanariøyene, det begynner å bli nesten et halvt år siden.  Nå var jeg begynt å bli desperat.  Men jeg hater å bruke så mye penger på å få ordnet håret mitt hos frisør  og ikke har jeg noen fast frisør jeg pleier å gå til heller (unnskyld alle frisører, men jeg kommer gjerne tilbake til dere i en annen fase av livet der jeg kan bruke mer penger på meg selv).  Heldigvis har jeg en snill venninne som både kan klippe og stripe hår selv om hun ikke er frisør, og hun pleier å hjelpe meg.  Note til selv; kjøpe hårblekingsmiddel, og trygle om snarlig assistanse på hårfronten! 

John beroliget meg med at det ikke skulle bli close up bilder, så det var ikke så nøye med håret.  Ok, så (fuck) håret!  

Han ville ha farger, så jeg fant frem en rød blazer.  Tok den på, stirret inn i speilet og gremmet meg enda mer.  Rødt kan jeg simpelthen bare bruke et par ganger i året når jeg føler meg virkelig på høyde. Den dagen var definitivt ikke nå.  

Men så kom jeg på det!  

I juni hadde jeg gjort et kupp uten sidestykke på klesfronten.  Jeg hadde vært nede i Oslogryten og gått forbi Studio Olesen, en av Oslos mest eksklusive butikker som jeg aldri ellers frekventerte, men som nå hadde opphørsalg.  Nå har det seg sånn at et av mine mest nyttige talenter, er å finne eksklusive klær på salg.  Og der hang det en strikkedrakt, skjørt og genser i det mykeste ull,  under et skilt hvor det stod 400,- per del.  Da jeg kikket nærmere på plaggene, så jeg at det var merket Sonia Rykiel, og nedsatt fra den nette sum av  


og det var bare for genseren!  Skjørtet kostet omtrent like mye.  

Ok, man skjønte jo at antrekket endte på salg, for så mange penger var det jo ikke i nærheten av å være verdt.  Men lekkert var det, og 800 kroner var det definitivt verdt!!

Dermed, vandret jeg ut av butikken den dagen, midt i juni, når alle andre handlet sommerklær, med et høstantrekk som jeg pent måtte legge lengst bak i skapet og smøre meg med tålmodighet til jeg kunne begynne å bruke.  

Men nå var anledningen der, og jeg fikk akkurat det lille løftet jeg trengte for å få opp igjen humøret og skjønne at det ikke var for sent å få noe bra ut av også denne dagen.  

Og her er noen flere av bildene John tok. 








Og det var en lang forhistorie som egentlig bare skulle være en innledning før jeg skulle dele dette 'diktet' jeg fant på FB i dag - og som jeg tenkte kunne være en fin ting å dele videre:

Today you are you!

That is truer than true!

There is no one alive who is you-er than you!

Shout loud; "I am lucky to be what I am!"

Thank goodness I'm not just a clam or a ham

Or a dusty old jar of sour gooseberry jam!

I am what I am! That's a great thing to be!

If I say so myself, Happy Birthday to me!

Dr. Seuss

 

Mat til besvær?

Som trebarnsmor må jeg innrømme at temaet mat ikke bare har vært til lyst og glede i livet mitt de siste ti- femten årene.  Det var i grunnen et sjokk å oppleve at alle ideene jeg hadde hatt om at  barna skulle spise den maten pappaen og jeg bestemte, ikke var lette å gjennomføre i praksis.   

Når jeg nå ser tilbake, ser jeg tydelig at jeg hadde verken tilstrekkelig interesse, tålmodighet, planleggingsevne eller de gode rutinene som trengtes for å få til den matkulturen jeg så gjerne skulle ønske at vi kunne utvikle i Familien AS.  Det er derfor en trøst at barna likevel har vokset opp og blitt normal størrelse (man har jo tatt seg i å lure på hva kroppen skulle kunne vokse på når kostholdet en periode stort sett bestod i ristete skiver med smør), og med et immunsystem som synes å være sånn noenlunde i funksjon.




I etterpåklokskapens lys må jeg konstatere at det har skortet på etablering av en god matkultur i  familien. For min egen del kom jeg til kort på fundamentale funksjoner som god planlegging og organisering av matinnkjøp, tilberedelse og servering.  Barna kom hjem til forskjellig tid fra skolen, de skulle på trening til forskjellig tid og trengte mat både før og etter både det ene og det andre. 

Dette skulle samtidig skje på tryllerisk vis; man var jo selv på jobb og hadde ikke muligheten for fysisk tilstedeværelse. Ikke rart det gikk i stå (kanskje)!  Med slike behov unne man trengt logistikksystemer på høyt plan for å få det til å funke.    Selv om det gikk litt over stokk og stein i perioder, fant vi løsninger underveis.   

Veien blir som kjent til mens man går.




En av løsningene var at vi begge valgte å jobbe som selvstendig næringsdrivende i en periode slik at vi selv kunne ha styring på når vi var på jobb og når vi kunne være hjemme.  Dermed fikk vi for eksempel laget ordentlig mat før barna gikk på svømmetrening om ettermiddagene.

John var en foregangsmann her.  Han var allergisk mot forestillingen om at barna skulle skufle innpå en tallerken cheerio eller choko pops på hverdager for å fylle på med energi.  I stedet ble det omelett eller pytt i panne eller ostesmørbrød.  Selv kom jeg sterkere tilbake til middag som ofte ble servert på kontinentalt vis om kvelden etter trening (noe som fikk meg til å bekymre meg over at barna ikke fikk fordøyet maten tilstrekkelig før de gikk og la seg...!)

Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet for at det altfor ofte var de samme rettene som gikk igjen.  Det ble som et minste felles multiplum, man tok det alle likte; pasta, laks eller kylling.



Reddet av sosiale entreprenører

Da barna skulle begynne på ungdomsskolen, åpenbarte det seg imidlertid en fantastisk løsning på matfronten.  Skolen (Hundsund på Fornebu) var en av de første i Norge som fikk kantine med varm mat hver dag. O, lettelse!    Riktignok var prisen den «nette» sum av 7-800 kroner måneden per barn, men det var så verdt pengene.  En diger sten lettet fra min byrde.  Nå visste jeg at de fikk ordentlig mat minst en gang om dagen, i tillegg til det kveldsmåltidet vi fortsatt sørget for å tilberede på hjemmebanen.  

Nye ideer via barna 

Etter hvert har barna blitt så store at de i større grad ivaretar både egne og familiens behov for variert og spennende mat gjennom å etterspørre nye matretter.  Vår mellomste datter lar seg inspirere av sin venninnes mamma som kontinuerlig oppdaterer seg på hva som er sunn og smakfull mat.  Det er visst ikke så komplisert, sier de.  Og jeg kjenner at jeg gjerne lar meg lede til å prøve nye ting, til å utvide repertoaret. 

På matfronten er og blir jeg en følger, og ikke den som leder vei!  Hvordan er det med deg?  Har du problemer med å sørge for at familien får sunn og variert mat i hverdagen? Heldigvis har  dagligvarebutikker og ny teknologi bidratt med nye apper og ideer på menyer og retter som kan lages uten at man må planlegge så mye på forhånd.  Andre ideer du har lyst å dele?

Beste hilsen Irmelin

PS.  Dette innlegget skrev jeg først som gjesteblogger for min søster som driver Martha Mettlig; mat og teambygging.  

PPS.  Og du, hvis du står midt oppi en lignende situasjon, må jeg bare råde deg til ikke å bekymre deg for mye.  De (barna) vokser til uansett!  Og bekyminger er jo som kjent til liten nytte dersom de ikke spirer til handling, endring og nye vaner.  I så fall, kan også bekymringer ha sin misjon!  

    





Om å brøle seg til gjennomslag

Her om dagen, ropte jeg til min bedre halvdel.   Jeg brukte stemmen på en måte som jeg sjeldent gjør, ja, jeg brølte.   - Nå setter jeg foten ned, brølte jeg, du får ikke ta den turen på rulleski nå! Du må gjøre deg i stand, så vi rekker det selskapet! 

Å rope dette ut, skulle vise seg å utgjøre en kraftanstrengelse jeg overhode ikke hadde forventet.  Det raspet og sved i halsen, jeg måtte hoste og harke og stemmebåndet mitt ynket seg skikkelig etter å ha blitt overanstrengt på denne måten.  Dessuten hamret hjertet mitt hardt og det kjentes som jeg kokte i hodet. 

Jeg hadde imidlertid heller ikke forventet det resultatet som ropingen skapte.  Han la seg straks flat og kom seg i dusjen.   Og for første gang på mange år klarte vi å komme sammen til et selskap innenfor det akademiske kvarteret som tilsier at man holder seg innenfor god skikk og bruk.  

Men å brøle seg til gjennomslag, er ikke det et nederlag?  Og hvorfor fikk jeg så vondt i halsen av det?



Stemmeproblemer

I årevis har jeg vært opptatt av halsen og stemmen min, ikke fordi jeg har betraktet den som et viktig instrument for å få gjennomslag i parforholdet, men fordi jeg har hatt en del fysiske plager på det området.  Jeg har kremtet mye, både morgen og kveld, og da barna var små klarte jeg ikke å lese for dem fordi jeg fikk så vondt i stemmebåndet av det.  

Merkelig nok klarte jeg likevel å holde foredrag eller bruke stemmen min i timevis på heldags forelesninger uten å få problemer.  Riktig nok har stemmen blitt sliten, men den har aldri gitt meg problemer mens jeg har holdt på.  Dette har jeg også undret meg over. 

 

Halschakra

Uavhengig av problemene med halsen, begynte jeg for noen år siden å gå til behandling hos en energibehandler [1].  Da fikk jeg masse reaksjoner i halsen.  Jeg hostet og harket mens jeg lå på behandlingsbenken og skjønte at det var noe med halsen som var alvorlig forstyrret. 

Det fikk meg til å gå hjem og lese om halschakra, dvs energisenteret som er sentrert i halsregionen, og gjennom denne litteraturen fikk jeg noen ideer om hva som kunne være problemet.  

Innen spirituell tenking er halschakraet forbundet med kommunikasjon.  Sier vi det vi tenker, eller sier vi det andre ønsker å høre?   Kommer ting ut på en feil måte?  Eller kommer ikke ting ut i det hele tatt?   Hvorvidt halschakra er balansert eller ikke, kan være et signal om at man har et problem- og mulighetsområde innen kommunikasjon. 

Mister munn og mæle

Etter å ha lest meg litt opp på halschakra, begynte jeg å analysere mitt eget forhold til kommunikasjon for å finne mulige forklaringer på ubalanse.  For eksempel liker jeg ikke direkte konfrontasjoner og hater å komme i situasjoner hvor noen begynner å heve stemmen, skjeller meg ut eller krangler høylytt med meg.  Da mister jeg munn og mæle og klarer stort sett ikke å reagere på noen annen måte enn å bli taus eller å begynne å gråte.  Siden dette er tilstander som er lite egnet i konfliktsituasjoner, er det kanskje ikke så rart at jeg skyr direkte konfrontasjoner eller folk som er konfliktivrige.  Problemet med det er at jeg dermed heller ikke får tatt konfrontasjoner som kan være nødvendige for å få satt meg i respekt og hevdet mine rettigheter.    

Jeg har også for vane å miste stemmen, når jeg har blitt sterkt følelsesmessig berørt av noe.  En gang jeg følte meg sviktet av en venninne, klarte jeg ikke å snakke om det på flere år.  Jeg mistet fullstendig ordene og evnen til å kommunisere om saken, verken til henne eller til andre. 



Skarp i tonen?

En annen utfordring er når jeg selv blir for direkte i min kommunikasjon med andre.  Jeg snakker Bergensk, og dette er en dialekt som kan fremstå som skarpere og mer offensiv enn det jeg som Bergenser selv oppfatter.  Samtidig har jeg arvet (genetisk eller sosialt eller begge deler) en tilbøyelighet til å høres mye sikrere og mer arrogant ut i stemmen, enn det jeg selv kan høre (at jeg er).  Dermed kommer jeg noen ganger i skade for å fremstå som mer direkte i kommunikasjon med andre enn det jeg har til hensikt å være.  Når jeg i neste omgang forstår at jeg har såret eller provosert folk med det jeg har sagt, blir jeg alltid veldig ulykkelig.  Dette kan få meg til å gå helt over på andre siden igjen, i form av å bli taus og anonym i redsel for å såre andre med meningene mine. 

 

I mitt rette element

Når jeg foreleser, derimot, er jeg i mitt rette element.  Da er det naturlig at jeg har en viss autoritet hva angår stemmebruk, og det oppstår sjeldent situasjoner der direkte konfrontasjoner eller aggressive mellommenneskelige konflikter er aktuelle.  I slike situasjoner føler jeg at stemmen fungerer passelig sterkt og balansert og gir meg et naturlig lederskap, samtidig som jeg ikke får fysisk vondt av å bruke den mye.  


Fant ingen bilder av meg i en forelesningssituasjon, men her er jeg ihvertfall i en faglig setting - det er der jeg er tryggest og derfor kommuniserer best.
 

Kvinner, lederskap og stemmebruk

Når jeg går til forskning om kvinner og stemmebruk, finner jeg at dette er et omtalt tema særlig innenfor kvinner og ledelsesfeltet.   I artikkelen "Singing for Leadership: Fostering the Development of Female Leaders Through Voice"[2], drøfter Dr. Kay Kleinerman  hvordan "stemme"  kan være en egnet metafor for å belyse utvikling av lederskap hos kvinner i særdeleshet.   Lederskapet kan knyttes til forbindelsen mellom ens egen identitet og ens stemme.  Dersom det er en god forbindelse mellom den man føler at man er, og den man klarer å uttrykke seg som, er det gode forutsetninger for utøvelse av lederskap.   Dersom man derimot ikke klarer å uttrykke seg og den man er, kan dette gi magre forutsetninger for å identifisere seg med lederrollen og i neste omgang også redusere andres opplevelse av ens lederpotensial. 

I artikkelen til Kleinerman kan jeg også lese  om forskning som bekrefter at det ikke bare er meg som trekker meg tilbake når jeg blir konfrontert med konfliktivrige motstandere, men at det å plassere seg selv i bakgrunnen er en vanlig strategi som mange kvinner tyr til i slike situasjoner.  På den annen side, kan de samme kvinnene komme til å bli vel krass i tonen,  når de først finner det for godt å ytre seg.

 

Trene seg!

Fra et samfunnsperspektiv er det definitivt et problem at kvinners stemmer er fraværende på en rekke områder, og fortsetter å være det.  Hvis kvinner skal ta lederskap på linje med menn, må de være villige til å la sine stemmer høres.  Dette gjelder også på hjemmebanen. 

Som en løsning kan det hjelpe å trene seg opp i stemmebruk.  Det kan gjøres med og uten et publikum, for eksempel  mens man sitter i bilen, står i dusjen, eller går på tur i skogen.  Å synge, rope, nynne, chante, el.l. vil trene opp stemmebåndet generelt,  eller man kan øve seg på å snakke ut en konkret konflikt eller en problemstilling som en forberedelse til en senere samtale. 

Andre muligheter er å foreta behandlinger som reiki eller healing for å løse opp energiblokkeringer og få slappet av i halschakra.  Dette vil kunne gi slipp på spenninger og i neste omgang øke sannsynligheten for å oppnå et større samsvar mellom hvordan man ytrer seg og den man er. 

Og da er jeg tilbake til utgangspunktet,  episoden der jeg brølte for å få gjennomslag.   Selv om det var en kraftanstrengelse, og selv om brøling ikke er en kommunikasjonsform jeg vil anbefale til dagligdags bruk, gav det bra resultater denne dagen.  Selv barna mine så på meg med respekt etter at jeg hadde gitt fra meg mitt brøl.  Men ikke minst, fikk det meg til å tenke over sammenhengen mellom min fysiske stemme og halsen som et energisenter, og  mulighetsområder  hva angår kommunikasjon i mellommenneskelige relasjoner. 

 

Jeg mener at stemmebruk er et tema som flere av oss burde ta på alvor!  Noen brøler altfor mye.   Andre burde ta seg et brøl litt oftere.  Og de fleste ville ha utbytte av å analysere nærmere hvilke problem- og mulighetsområder de har hva angår kommunikasjon, identitet og samhandling.  For deretter å trene seg opp på utvalgte mulighetsområder. 

Hva tenker du?  Hører gjerne dine synspunkter på sammenhengen mellom stemme, identitet og lederskap. 



 Og om du liker at jeg skriver innlegg som dette, er det fint om du trykker liker - så sender du meg et signal om at det  spiller en rolle at jeg bruker stemmen min på denne måten.  Takk, på forhånd!

 

 

[2] Advancing Women In Leadership Journal, Volume 30, 2010

 

Sjefen for det gode selskap

Dette innlegget skrev jeg til LW Magazine 3. september i år og jeg har aldri fått så mange likes eller shares på noe jeg har skrevet før! Det gjør meg stolt og glad og derfor vil jeg gjerne dele det med dere som er mine (mer eller mindre faste) lesere her på bloggen.   Det er et innlegg i et prosjekt jeg jobber med i det stille, som går ut på å synlig- og fagliggjøre betydningen av kvinners lederskap på andre områder enn på toppen av store organisasjoner.  At kvinner blir toppledere er også viktig og derfor får temaet mye oppmerksomhet, men jeg synes vi også skal bli flinkere til å få frem alt det andre lederskapet som kvinner allerede bidrar med på andre områder - for eksempel i familien AS. 

Her kommer innlegget, denne gangen illustrert med noen private bilder fra det arrangementet som inpirerte meg til å skrive. God lesning!  

Den kunsten som legges ned i å skape sosiale sammenkomster og settinger som fungerer som lim i familien, vennekretsen eller lokalsamfunnet, løftes sjelden frem som et stykke arbeid, eller et reelt bidrag til verdiskapingen i vår moderne tid.   Men forskjellen på en velregissert fest der folk får energi av hverandres selskap, og en dårlig planlagt samling av folk som ikke ser poenget i å by på sitt beste, kan være to be eller not to be for å opprettholde sosiale relasjoner i familien eller den nære omgangskrets.  

Forrige helg var jeg i en 75-årsdag.   Bortsett fra at 75-åringer definitivt ikke er hva de engang var (de er mye sprekere!), ble selskapet nok et bevis på av min svigermor er utrolig dyktig på å arrangere sosiale sammenkomster.  Nå i ettertid sitter jeg igjen med mange fine bilder i hodet; lyktene som blafret i augustnatten, de to musikerne som spilte trekkspill og klarinett og trillet frem toner som fra en svunnen tid, eller den nydelige maten, og alle barna, fra minste oldebarn på nesten 3 til største barnebarn på 35, som dannet barnekor og sang bursdagssangen i kjærlighet til jubilanten.  Bilder som er fine å ta med seg videre, og som er kilder til et spekter av følelser, ikke minst takknemlighet over å være en del av en storfamilie som bryr seg om hverandre, og som vil hverandre vel. 


Tomine (3) og Sophia (6) koste seg og fikk MASSE oppmerksomhet blant familien og familiens venner

Men hvordan skapes egentlig gode forutsetninger for å få frem det beste i oss i sosiale settinger?  Og hvorfor fortsetter dette å være et underkommunisert og usynlig bidrag som særlig kvinner tar ansvar for i samfunnet vårt?

Initiativ trengs

Hva man legger i hva som er en vellykket sosial setting, vil sannsynligvis variere fra person til person.  Noen liker å mingle rundt i lett passiar fra en person til en annen, mens andre storkoser seg hvis de kan komme inn i en dypere dialog med en eller flere, om livet og all den mening som livet visstnok skal ha, eller kanskje om et faglig eller samfunnsrelatert tema.  Det aller viktigste er likevel at man faktisk har en arena å samles på, og derfor at noen åpner dørene og inviterer folk inn og sammen.  Akkurat det å ta slike initiativ krever både planleggingsevner og selvtillit.  Ja, for man skal faktisk ha litt selvtillit for å invitere til «fest».  (I hvert fall hvis det en utenom de obligatoriske merkedagene, som bursdag for barna, konfirmasjon, julaften med familien osv.)  Man må våge å tro at folk synes det er hyggelig å bli invitert til akkurat deg for å bli litt bedre kjent, eller å omgås ammen med utvalgte andre i en setting du har regissert.  Samtidig må man håpe at de vil finne at det er verdt tiden og energien og at de vil prioritere akkurat din sammenkomst blant alle valgmulighetene i en travel hverdag. 

Når det kommer til selve gjennomføringen av en sosial sammenkomst, er det mange muligheter og elementer som kan tas høyde for.Det viktige er kanskje at det er et plan bak og at det gjøres innenfor en ramme som er tilpasset både den som skal ha sammenkomsten og de som skal komme. Som et minimum bør man ha tenkt gjennom begge deler (hva passer for oss, hva passer for gjestene) før man gjør sine valg, og dernest er det viktig at man som vertskap står med rak rygg og er entusiastisk omkring den settingen man har valgt.Dette handler også om økonomi, det er jo synd om man må unnlate å invitere folk til seg, fordi man ikke har råd til det, eller skal ta imot gjester med bøyet hode fordi man føler at man burde bydd på så mye mer enn det man har anledning til.

Min egen erfaring er det er mulig å få til både i pose og sekk, for eksempel smaker hjemmelaget tomatsuppe nydelig og ser lekkert ut, samtidig som ingrediensene er billige, noe som gjør at det passer ypperlig til en søndags brunch eller et ettermiddagstreff med venninner.Eller som min venninne rådet meg til en gang jeg sukket over at det var pinlig å komme på overnattingsfest uten å ha råd til å ta med oss tre, fire flasker dyr vin; - hvis du tar med deg et brett med hjemmelagete brownies, er det ingen som legger merke til hvilke flasker vin dere har med.

 

Hvordan man føler seg

Uansett om man gjør det slik eller sånn, er ikke de ytre og materielle rammene det viktigste for om en sosial sammenkomst blir vellykket eller ikke, men hvordan folk føler seg innenfor disse rammene. Man kan ha det vakreste hjem, men hvis du som gjest føler at du må sitte på kanten av stolen for ikke å risikere at det kommer en flekk på den, gir det ingen god følelse.Eller hvis den som har laget maten, er mer opptatt av å få skryt for sine egne kokkeleringer enn å gi deg muligheten til oppriktig å smake etter, er det heller ingen god opplevelse.Mao, en vellykket sosial sammenkomst preges sannsynligvis først og fremst av hvordan folkene der føler seg. Er stemningen hjertelig og raus, eller mistenksom og konkurransepreget? En sosial sammenkomst kan like godt bli en katastrofe, hvis folk ikke gidder å engasjere seg i å samtale med hverandre, eller hvis noen fullstendig kupper konversasjonen rundt et bord.

 

Lim i samfunnet

Og da er vi tilbake til funksjonen som slike sammenkomster har som lim i et samfunn.Vi trenger de mer intime, sosiale arenaene som gjør at vi føler oss hjemme andre steder enn i vår egen lille kjernefamilie eller vårt enslige husrom. Vi trenger å vite at vi er den del av en større sammenheng, blant folk som setter pris på oss, og som vi setter pris på.Vi trenger at noen tar initiativ til å invitere nettopp oss et sted, og skaper noen rammer for å få løst opp stemningen, eller oppmuntrer til at vi som gjester eller deltakere får lyst til å by på oss selv, og er imøtekommende overfor andre vi kanskje ikke kjenner så godt enda.

 

En kunst!

Dette er ikke noe som bare skjer av seg selv, eller som man bare plutselig mestrer, som troll ut av eske!  Det å skape minnerike, sosiale sammenkomster blant familie, venner og bekjente, er en kunst som krever sine ferdigheter, erfaringer og nettverk av medhjelpere. 

Og selv om det en økende andel menn som tar initiativ til og ansvar for sosiale sammenkomster i familien og den nære omkretsen (hurra for dem!), er dette oppgaver som først og fremst forbindes med den tradisjonelle kvinnerollen i vårt moderne samfunn.Derfor har jeg lyst til særlig å berømme de mange kvinner som utøver denne kunsten, inklusiv min kjære svigermor, og som gjør et betydningsfullt og underkommunisert bidrag til det grunnfjellet som et sunt samfunn hviler på, nemlig å legge til rette for utviklingen av sosiale bånd mellom folk som vil hverandre vel.

 


Svigermor Svanhild sammen med oldebarn og barnebarn!

 

 

 

 

Og jeg som skulle være som en pil!

Hvorfor har denne setningen fulgt meg siden jeg var tretti og fått meg til å holde foredrag (i Oslo Konserthus for tusen damer, intet mindre!), skrive spalter og til og med bokmanus om den?   

  - Hva mener du egentlig, spurte en god venninne. - Hva er det med den setningen, hva er det egentlig du prøver du å formidle?

Godt spørsmål, for jeg er ikke sikker selv.  Det er bare en setning som gir en utrolig gjenklang hos meg.  Litt som den setningen om at 'alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet' , 'veien blir til mens vi går' eller 'this too shall pass'. 

Setningen om å skulle være som en pil kommer fra et dikt skrevet av Jens Bjørneboe og  tilgjengeliggjort i vakre toner av Anne Grete Preus (diktet gjengitt nederst).  

Drømmer som går i vasken

Det er som sagt lenge siden jeg hørte sangen for første gang, og allerede lenge før det hadde jeg følt på at jeg var en fiasko fordi jeg ikke hadde fått til alt jeg hadde hatt ambisjoner om.   Ja, for jeg er en sånn som har turt å ha høye ambisjoner og hårete mål helt fra jeg var ganske ung.   Jeg husker det godt, at jeg tenkte at sky is the limit, og jeg vil bli Norgesmester i svømming, selvsagt skal jeg bli det.  At jeg ikke ble det, hadde jeg i etterkant veldig vanskelig for å tilgi meg selv for.  Jeg klandret meg for at jeg hadde trent hardt nok, godt nok, og for at jeg gav opp for tidlig.  (Enda jeg i flere år trente opp til ti ganger i uken og jeg var en del av en svømmegruppe som trente mest i landet.) 

Senere var det andre drømmer og mål jeg ikke nådde og som gikk i vasken; jeg foretrekker egentlig å holde de for meg selv, for hvem ønsker vel å fortelle historiene om da man kom til kort? Det er ikke så greit å dele historiene om drømmer som gikk i vasken.  Hvorfor skal vi utsette oss selv for det og er det egentlig til noen nytte?  Sånn tenker vi.  Derfor får vi ikke høre om hvordan du og jeg har det eller tar det når vi kommer til kort.  





Skjev virkelighetsbeskrivelse

Selv om det er forståelig fra et individperspektiv, fører det til en veldig skjev virkelighetsbeskrivelse.  Vi får bare se og høre om den glansete siden av saken.  Vi får lese om suksesshistoriene, eller vi får lese om den som snudde nederlaget til seier.  Men hvordan ser det ut når man ligger nede og er full av selvmedlidenhet og skam?  Det er ikke et pent syn, og derfor heller ikke noe vi ønsker å dele med andre.  Så får vi heller ikke innblikk i det som et allment fenomen.  Nederlagene og motgangen stenges inne på kammerset - i den innerste sfæren, i familien eller inne i ens eget innerste.  Og det kan bli ganske tungt å bære for en stakkars.   

Kanskje det er derfor jeg liker det utsagnet; og jeg som skulle være som en pil.  For det er noe ærlig i det.  Det er mer ærlig , og litt deprimerende, jeg innrømmer det.  Det er et utsagn fra en som har gitt opp.  Eller som er på vei til å gi opp.  Eller i hvert fall en som er skuffet over at ting ikke ble som de ble.  




Hmmm, kan man jo også tenke om det utsagnet:   Det er interessant!  En pil, ble jeg ikke.  Hvorfor? Og hva ble jeg i stedet? 

Så er man på vei inn i analysen, og kan begynne å forsone seg med virkeligheten - ikke som den var planlagt eller som jeg drømte om, men som den ble.

Etter at jeg har blitt mer voksen, har jeg blitt mer og mer overbevist om tankenes kraft og derfor også mer oppmerksom på hvilke formuleringer og setninger jeg bruker eller tenker i hodet mitt.  Jeg tror vi kan styre tankene våre.    Vi kan visualisere opplevelser og lure hjernen til å tro at vi opplever det vi tenker (at vi opplever).  Vi kan motargumentere mot våre egne tanker -  snakke til oss selv på en konstruktiv måte; " Jeg vet at du sier du ikke klarer det, men det tror jeg ikke på.  Derimot tror jeg du klarer det fordi..." osv. 

Det gjelder å tenke mest mulig konstruktive tanker og stoppe den destruktive tenkingen som stjeler energien vår og gjør oss motløse.  Derfor lurer jeg; er det egentlig en konstruktiv setning; og jeg som skulle være som en pil? 

Det kan være konstruktivt å anerkjenne og  kjenne på det vanskelige.  Livet blir ikke alltid som vi hadde trodd.   Det går ikke etter planen.  Noen drømmer blir aldri oppfylt, uansett hvor mye vi ønsket at det skulle skje.  Når er det fornuftig å gi opp?   Eller når er det særlig viktig å holde ut?  Det er ikke alltid lett å vite. Hvorfor ble det som det ble?  Det kan være lurt å analysere så vi kan lære til neste gang.  Og ikke minst, forsone oss med det uperfekte livet.  

Hva synes du om den setningen?  Er den oppmuntrende, eller deprimerende?  Er den interessant?  Jeg hører gjerne hva du tenker om saken! 

Her kommer diktet av Jens Bjørneboe:

 

YNGLINGEN

 

Og jeg som skulle være som en pil!

 På vei mot målets høye helligdom

 Som bare skyttens stille jegersmil

 Allvitende og nådeløst vet om!

 

Og jeg som skulle være som en pil!

 Som søkte vei til tidens offersted,

Jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!

De som vet veien, ofrer ikke med.

 

Nei, de som vet, de ofrer ikke med

Og skyttens smil var mange netter dødt.

Men ennu kold av bitter nattesved

 Så jeg i morgenlyset purpurrødt,

 

(og det ble taust i meg, da jeg fikk se det):

 

At selve tvilen er jo offerstedet.

 

Ekspert og ekspert, fru Blom

Det er ikke tvil om at internett har revolusjonert vår tilgang til informasjon og kunnskap, noe som er bra fordi det gjør kunnskap allment tilgjengelig.  Samtidig har vi fått en overload av unøyaktig og ukorrekt informasjon.  Folk kan skrive det de vil om hva de vil, og de kan fremstille seg som eksperter uten at det er lett å vite om det faktisk er sant.  Hvordan skal vi kunne stole på den informasjonen vi får tilgang til, og hvordan skal vi kunne skille mellom egendefinerte eksperter og eksperter som er eksperter, fra et mer objektivt ståsted?

Disse spørsmålene ledet meg inn på (ja, selvsagt) internett, og jeg fant et par bidrag som har hjulpet meg å komme videre i min undring.   Bruce Weinstein har for eksempel skrevet en vitenskapelig artikkel som heter «What is an expert»[i].  Her gjør han to viktige skiller.  Han skiller mellom kunnskap i eller om et område, og ferdigheter innen området.  Dersom man har såkalt epistemologisk kunnskap (dvs kunnskap i eller om noe), bør man som ekspert kunne varte opp med «sterke begrunnelser for en rekke sammenhenger innen det området».    Dette er det samme som teoretisk kunnskap, eller såkalt «knowing that».  Kunnskapen som er ferdighetsbasert omtales som «performative expertise», og er av praktisk karakter, som i «knowing how».  Det er eksempelvis forskjell på å kunne noe om beslutningsteori og hva som er egnete modeller for beslutningstaking i ulike situasjoner, og det å være en dyktig beslutningstaker.  

De som er eksperter i teoretisk kunnskap, trenger ikke være de samme som er eksperter i praktisk utøvelse

Ofte vil man anta at de to formene for kunnskap henger sammen, men ikke alltid.  Man kan være god i noe, uten at man nødvendigvis kan forklare veldig mye teoretisk om hvorfor eller hvordan man gjør som man gjør.  Idrettsutøvere som trener på noe, har sannsynligvis ikke like inngående kunnskap om de fysiologiske forklaringene på hva som er effektiv trening, som det en trener har.  Det hadde heller ikke hjulpet å plassere treneren i utøverens sted og forvente at hun/han skal kunne prestere like godt som utøveren bare fordi hun/han har slik (teoretisk) kunnskap.

Med andre ord, når vi snakker om ekspertise, kan det være nyttig å skille mellom det jeg vil omtale som kunnskaper versus ferdigheter, eller teoretisk og praktisk kunnskap. 

 

Målrettet praktisering

Så er det Malcolm Gladwell[ii] med flere som påstår at det er kvantiteten som teller.  Det heter seg at man må trene 10 000 timer på et felt for å bli en ekspert på det området.  Ideen om at det er mengden av tid som har blitt brukt på noe, som bestemmer hva slags kvalitative kunnskap man besitter på det samme området, er mangelfull.  At jeg er på jobb et visst antall timer, betyr ikke at jeg gjør noe av verdi alle disse timene.  Gladwell baserte sin ide om 10 000 timers regelen på forskning av Ericsson, som selv mener at Gladwell har gjort en misforstått tolkning av forskningen hans [iii].  Hvor mye trening som trengs innenfor gitte områder for å oppnå ekspertnivå, kan variere stort, påpeker Ericsson og understreker at han og hans kolleger aldri selv har tatt til orde for 10 000 timers regelen. Når det gjelder de verdensberømte musikerne han har studert, hadde enkelte øvet mer enn 25 000 timer da de var på sin høyde, mens noen college studenter klarte å oppnå verdensklasse nivå i hukommelsesbaserte prestasjoner (huske tall) etter å ha trent i bare 500 til 1000 timer.  Men viktigere enn noe, sier Ericsson, er at forskningen aldri har handlet om å telle timer, men å undersøke de timene som ble benyttet til såkalt «deliberate practice».   Det vil si å øve seg mens man er konsentrert, fokusert og målrettet.  Dette krever blant annet hvile og restitusjon, for det er grenser for hvor mange timer man kan være konsentrert før ytelsesnivået går ned og vinningen går opp i spinningen, som vi kan si det på litt folkelig vis. 

 

Trenger ikke være i verdensklasse for å bli en ekspert

Dessuten har Ericsson et annet viktig poeng, nemlig behovet for å nyansere mellom topp prestasjoner på verdensklassenivå, og det å være en ekspert på et område, eller oppnå suksess.  På internett og i mediene blandes disse sammen, men de er ikke det samme, og man kan derfor heller ikke generalisere oppskrifter fra det ene feltet til det andre.     

Og da er vi tilbake til mitt opprinnelige utgangspunkt, som ikke var å finne ut hvordan man kan utvikle folk til å komme på verdensklassenivå innenfor en disiplin, men hvordan man kan skille mellom ordentlige eksperter og påberopte eksperter.  Ja, hva skal egentlig til for å kalle seg en ekspert på et område?   Gir det i det hele tatt mening å komme frem til et tall, en mengde kunnskap, eller et mål som folk flest vil være enige om?  Eller er det først og fremst hvordan man har brukt tiden som avgjør? 

 

8 års ansiennitet gir ikke automatisk 8 års erfaring

Organisasjonspsykologen Paul Moxnes har illustrert poenget med at erfaring og kunnskap ikke bare kan betraktes fra et kvantitativt perspektiv på følgende måte.  Tenk deg at to forskjellige personer har hatt samme stilling i 8 år.  Den ene sluttet å lære noe etter ett år og har stort sett gjentatt de samme metoder og rutiner hvert år, mens den andre har vært læringsorientert, og har i årene etterpå prøvet og feilet og eksperimentert og skaffet seg nye erfaringer og kunnskaper underveis.  Har de da like mye kunnskap selv om de har den samme antall års erfaring? Åpenbart ikke.  Kvantitative mål kommer til kort når man skal fange opp kvalitative dimensjoner ved kunnskap, også hva angår ferdighetsbasert kunnskap (eller erfaringer). 

Ok, så kan vi kanskje være enige om at kvantitet ikke er noe godt mål uten at man inkluderer noen kvalitative dimensjoner.  Når det gjelder ferdighetstrening, kan man for eksempel legge til begrepet «deliberate» eller fokusert.  Altså, man tar utgangspunkt i den tiden som har gått med til fokusert trening eller praktisering. 

 

Hva med evner og talenter?

På den annen siden, kommer man også til kort med dette perspektivet, fordi det ikke tar inn over seg at folk har forskjellige naturlige forutsetninger.  At noen trenger kortere tid på å oppnå et visst ferdighetsnivå, kan ikke bety at de er mindre kvalifisert enn det som har brukt lengre tid?   Nei, det må jo bli feil.  Dersom det er mulig å definere, må det være det kvalitative nivået på ens kunnskap eller ferdighet som bestemmer om man er en ekspert eller ikke. 

På en skala fra en til ti, hva er ditt ferdighets- eller kunnskapsnivå?  

Akk ja, hadde det bare vært så enkelt.  Å vurdere folks kunnskaper og ferdigheter på denne måten, kan være like lett som å veie drømmer på en kjøkkenvekt.   I noen sammenhenger vet vi for eksempel at vurderingen av prestasjoner og kunnskaper i større grad reflekterer de kriteriene bedømmerne legger til grunn, enn at de reflekterer faktiske forskjeller mellom kandidater og prestasjoner.  

Når det gjelder vurdering av teoretisk kunnskap, har vi i akademia noen verktøy som kan være til hjelp.  Vi graderer og evaluerer kunnskap i henhold til et karaktersystem.  Retningslinjer for bruk av bokstavkarakterer A, B, C osv i universitet- og høyskolesektoren er gjengitt under.[iv] 

A  fremragende; Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet.

B meget god; Meget god prestasjon. Kandidaten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet.

C god; Jevnt god prestasjon som er tilfredsstillende på de fleste områder. Kandidaten viser god vurderingsevne og selvstendighet på de viktigste områdene.

D nokså god; En akseptabel prestasjon med noen vesentlige mangler. Kandidaten viser en viss grad av vurderingsevne og selvstendighet.

E tilstrekkelig; Prestasjonen tilfredsstiller minimumskravene, men heller ikke mer. Kandidaten viser liten vurderingsevne og selvstendighet.

F ikke bestått; Prestasjon som ikke tilfredsstiller de faglige minimumskravene. Kandidaten viser både manglende vurderingsevne og selvstendighet.

To ord går igjen her; vurderingsevne og selvstendighet.   Det betyr at studenter forventes å ha et selvstendig forhold til fagstoffet og at de har evne til å vurdere den teoretiske kunnskapen som de har blitt eksponert for.  Overført til en mulig ekspertklassifisering, kan man si at man i hvert fall ikke er noen ekspert om man ikke er i stand til å selvstendig begrunne og vurdere faglige spørsmål og problemstillinger innenfor et spesifikt område. 

Det betyr samtidig at det ikke er tilstrekkelig å kunne gjengi ordrett teoretisk kunnskap eller faktakunnskap, for så å fremstå som en fremragende student.  En fremragende student er en som både har oversikt over den teoretiske kunnskapen på et område, som kan vise at man har et selvstendig forhold til kunnskapen, og at man evner å vurdere hva som har faglig substans og hva som ikke har det. 

Mao, dette er det motsatte av å være enten skråsikker på at det finnes et enkelt svar og en sannhet innenfor et område, og at man selv sitter på denne sannheten. 

Ergo, personer som fremstiller et fagfelt eller saksområde som uomtvistelig slik eller sånn, oppfører seg ikke som en reell ekspert på et område, men som det motsatte. 

 Hvorfor er det da likevel slik at vi berømmer de som kan gi klare og enkle svar, og tilskriver dem ekspertkompetanse, snarere enn de som nyanserer, problematiserer og viser at de ser mange sammenhenger og forklaringsmodeller på bestemte saksområder? 

Akk ja, det er vel fordi vi ikke har tid til å lytte til de kompliserte og nyanserte analysene.  

Sånn får vi de ekspertene vi fortjener, og sånn skaper vi keisere uten klær.  Kanskje.  Eller kan du se noe jeg har oversett i min analyse som gir større grunn til optimisme? 

Og siden jeg sverger ved å være mulighetsorientert; hva er oppsiden ved dette?  

Flere fagfolk kunne ta eierskap til sin ekspertise og få hjelp til å kommunisere på en måte som gjør det mulig for folk flest å forstå og lære!  Flere medier kunne åpne opp for mer refleksjon og analyse! Kanskje vi sammen kunne gjøre fagkunnskapen mer interessant og relevant!  

Mulighetene er der!

 

 


[i] Weinstein, Bruce D. (1993): What is an expert?  Theoretical Medicine 14: 57-93.

[ii] Gladwell, Malcolm (2008). Outliers: The story of success.  New York: Little Brown and Company.

[iii] Ericsson, K. Anders (2013).  Training history, deliberate practice and elite sports performance: an analysis in reponse to Tucker and Collins review ? what makes champions? Sports Med, June, Vol. 47, No 9, 533-535

[iv] Hentet fra Universitets- og høgskolerådet;  http://www.uhr.no/utdanning/karakterpanel_1

Les mer i arkivet » Juli 2017 » September 2016 » August 2016
IrmelinDrake

IrmelinDrake

54, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! her skriver jeg om det som faller meg inn, først og fremst det jeg kaller 'hverdagsledelse', eller ledelse i hverdagen, for folk flest. Ellers knytter jeg det an til det jeg jobber med som førsteamanuensis (assc. professor) i ledelse ved Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap på Handelshøyskolen ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Er kjempeglad for at du stikker innom bloggen, og lik gjerne hvis du liker, eller legg igjen en kommentar, da får jeg mer motivasjon til å skrive og lærer litt om hva dere setter pris på av innhold. God lesning!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits