Mrs Boombastic

- Du er alltid så bastant.

Det var min venninne som sa det. 

Uten utropstegn eller med en anklagende tone.  Hun er ikke typen til den slags. Hun er snarere av typen mild, ettertenksom og ganske klok.  Kanskje nettopp derfor stakk det ekstra i brystet at hun fikk seg til å si det. 

Bastant, jeg?  Er det mulig? Fortsatt?! Tenkte jeg. 

Men du har jo forandret deg! Ropte stemmen i hodet mitt. Det var før i tiden du var bastant og bombastisk og dundret meningene dine ut i verden som om du var i en konstant boksekamp.  Når engasjementet tok fyr og du fikk den følelsen når noen påstod ett eller annet du var uenig i eller som ble sagt for bramfritt eller påståelig uten at det var tilstrekkelig underbygget eller faktabasert.  Da var det som gong-gongen gikk i hodet ditt og du var i gang; runde 1, kjør på, her gjelder det å slå fra seg.

Så ble man kanskje en smule bombastisk. Overkjørende. Eplekjekk. Kanskje ikke så veldig morsom å diskutere med. Poenget var å vinne over den andre, ikke å lære av hverandre.  Poenget var å finne frem til huller i resonnementet og stå igjen som den seirende logiker.  (Og hvis du lurer på hvor jeg fikk de ideene fra, så kom de fra diskusjoner rundt middagsbordet hjemme og siden fra ungdomspolitikken.  Der var slike evner gull verdt.  Jeg skjønte ikke at de passet litt dårligere på fest med gode venner eller i andre sammenhenger...)

Men altså; That was then and this is now...

Min venninne hadde åpenbart ikke fått med seg at jeg hadde forandret meg, for det var jeg overbevist om at jeg hadde (!) 

Men likevel.  Hennes noe (når sant skal sies, bastante) tolkning av meg måtte likevel tas på alvor.  Jeg kunne bruke det som en mulighet til å se litt nærmere på egen praksis og atferdsmåte. 

For i dag tenker jeg jo at det ikke er spesielt klokt å være bombastisk og bastant.  Bastante holdninger lukker dører og hindrer innsikt, forståelse, og kommunikasjon om hverandres synspunkter og ståsteder. Noe som må sies å være, ikke bare uhøflig, men også usmart.

På den annen side, det å være bastant kan ha enkelte fordeler.  Stoppeffekten, for eksempel.  I beste fall får man noen til å stoppe opp og tenke.  Slik min venninnes utsagn gjorde for meg.

Men man ville unektelig oppnå en bedre effekt og mer sympatisk dialog ved å stille et spørsmål. 

- Er ikke det litt bastant?  Kunne hun for eksempel ha sagt. 

Da ville det stå der mer åpent, og jeg hadde fått en anledning til å åpne opp for den muligheten.  Jeg kunne svart tilbake, - Hva mener du, nå ble jeg nysgjerrig - kan du ikke forklare litt mer. 

Kanskje kunne hun også oppnådd en lignende effekt ved å være undrende. 

- Hm, sier du det?  Hva får deg til å konkludere slik? Hva tenker du er konstruktivt med å innta en slik holdning?

Stille flere spørsmål, lage åpninger for flere nyanser, utforske den andres ståsted. 

Kanskje hun kunne si; - Oj - ser jeg at du ble engasjert, eller; - Oj, nå provoserte jeg deg visst.   

Det ville kunne hatt an avvæpnende funksjon og gjort det lettere å stoppe opp før man raser videre i en eller annen tirade om ett eller annet (mer eller mindre) betydelig.

Og hva med den som er Mrs Boombastic herself, tenker du kanskje nå, det må vel være mulig å beherske seg?

Til det vil jeg si at jo, jøss! Den som kjenner at den indre flammen tennes av en provokasjon eller at et negativt engasjement oversvømmer dem, kan for eksempel lære å gi seg selv en ørliten time out.  En enkel teknikk er å stoppe opp og puste, ned i magen, ta seg tid til å kjenne etter, hva føler du nå, hvorfor det, hva er en konstruktiv respons, spørre seg selv om ikke det finns en annen vei å gå enn (ut) i kamp...

eller å plassere seg selv i et hjørne uten muligheter for å manøvrere seg rundt ens opprinnelige standpunkt, skulle det komme noe klokt fra det andre holdet...

Mellom stimulus og respons, har du alltid et valg, sa Viktor E. Frankl.  Eller rett sitert, skrev han dette:

Between stimulus and response there is a space. In that space is our power to choose our response. In our response lies our growth and our freedom.

De tre setningene der har gitt meg utrolig mye å tenke på.  Og jeg har sørget for å dele de videre i veldig mange av mine foredrag.

Å endre kommunikasjonsstil er absolutt mulig.  Til og med i vår neste samtale. Men for å oppnå varig endring i den vanelignende atferden vår, må vi gjenta og gjenta den nye atferdsmønsteret til det blir helt naturlig og automatisert.  Og det tar tid.

Selv trener jeg fortsatt på å være mindre bombastisk og mer lyttende.

Håper dette gav deg food 4 thought uansett om du er av den mer eller mindre bombastiske typen. Vi påvirker hverandre, enten vi er oss det bevisst det eller ei.

Hvis du har en bombastisk leder, misunner jeg deg ikke.  Men det går an å påvirke 'nedenfra'.  Mer om det ved en senere anledning.

Ønsker deg en superduper dag - helst uten bombastiske utsagn :)

Beste hilsen Irmelin

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

IrmelinDrake

IrmelinDrake

54, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! her skriver jeg om det som faller meg inn - men jeg prøver å knytte det an til det jeg jobber med innen ledelse, lederskap, innovasjon & endringer, moderne kvinner, mangfold eller lignende. Til daglig arbeider jeg som førsteamanuensis (assc. professor) i ledelse ved Institutt for økonomi og ledelse på Høgskolen i Sørøst-Norge. Fra 2013 til 2016 var jeg faglig koordinator for vår master i innovasjon og ledelse (MIL) som ble gjennomført med første kull høsten 2013. Jeg er også involvert i forskningsprosjektet KLOK, som er et aksjonsforskningsprosjekt rettet mot kvinner i toppstillinger i akademia. Er kjempeglad for at du stikker innom bloggen, og vær så snill å lik hvis du liker, eller legge igjen en kommentar, da får jeg mer motivasjon til å skrive og lærer litt om hva dere setter pris på av innhold. God lesning!

Kategorier

Arkiv

hits