hits

februar 2011

I mitt rette element?

Denne uken har jeg tilbragt på Kvitfjell og hatt vinterferie.  Her er det flotte slalåmbakker og vi har en leillighet i Krystallen, med nydelig utsikt over et vinterhvitt Gudbrandsdalen på den ene siden og med utsikt rett i skibakken på det andre siden. 



Det er fantastisk å kunne spenne på seg skiene og være i bakken på no time.   Det er særlig en bakke som er perfekt for mitt nivå og jeg nyter å suse nedover i myke, runde svinger. Jeg liker å stå på ski, selv om jeg henger litt igjen i følelsen av at jeg begynte sent, jeg var 19  år den sesongen jeg ble kjæreste med John som var helt konge på ski, og han ble min egen private skitrener.  Siden den gangen har jeg stått på ski hver sesong, ikke alltid like mye, men nok til å holde det ved like og nok til å komme på et helt respektabelt nivå.  John gidder (fortsatt) å stå med meg, selv om han er mye bedre. Og jeg mestrer de fleste bakker, bortsett fra utforløypene, som jeg holder meg unna.   Men, og  her kommer jeg til poenget; jeg har likevel aldri følt meg helt vel i sklibakken, jeg hører liksom ikke hjemme der!

Til sammenligning kan jeg konstatere at i vannet føler jeg meg 100% "hjemme".   Jeg elsket å være i vannet fra jeg var liten, og jeg tilbragte store deler av ungdsomstiden min i bassenget, der jeg trente som elitesvømmer for Bergens Svømme Klubb.  I vannet er jeg fortsatt i mitt rette element,  og selv om jeg ikke trener aktivt lenger, får jeg en helt annen følelse der enn jeg gjør i skibakken. 



Så funderer jeg da. Hva er forskjellen?  Er det virkelig noe som heter "å være i sitt rette element", som en slags naturgitt tilstand?  Eller handler det først og fremst om trening og ferdigheter og hvor man mestrer best?  En jeg kjenner er pappaen til en av våre beste kvinnelige svømmere i Norge.  Hun heter Henriette Brekke og hadde vannskrekk da hun var liten (se hjemmesiden hennes; www.henriettebrekke.no). Hun mestrer så til de grader nå, men vannet var altså absolutt ikke hennes rette element helt fra begynnelsen av.  De fleste av våre toppidrettsutøvere har en etter en konstatert at det ikke er (naturgitte) talent som forklarer veien til sierspallen, men trening, trening og atter trening.  Betyr det derfor at bare vi  trener nok, så vil alt vi trener på kunne bli vårt "rette element"?    Og er dette overført til andre områder i livet enn idretten?

Jeg har lenge hatt en teori om at vi blir født med visse disposisjoner; noe som passer bedre for oss enn noe annet.  Og at det er lurt å satse på det man har et "naturlig talent" for, sammenlignet med det motsatte.  Men historien til Henriette Brekke, motbeviser dette. 

Er det andre som har tilsvarende erfaringer? 

Kanskje, om jeg bare forandrer tankene i hodet mitt, og sier til meg selv at i skibakkene er jeg virkelig i mitt rette element, så blir jeg det??  Og så må jeg bare legge inn mange flere timer på ski så jeg mestrer (enda) bedre?  

Coaching i dagliglivet

Nå har jeg nettopp avsluttet en coachingsamtale med et familiemedlem.  Det ble en konstruktiv stund - for oss begge. Folk flest (og jenter spesielt) er ofte  flinke til å lytte til hverandres problemer og utfordringer i dagliglivet.  Vi er gode på å være støttende, oppmuntrende, forståelsesfulle og utforske videre de problemsstillinger som angår oss, enten det er jobbrelaterte problemer, kjæresteproblemer eller utfordringer knyttet til barneoppdragelse, husbygging, familie og venner,  eller andre ting.   Men ved å gjøre samtalene litt mer formalisert og strukturert, slik jeg nettopp gjorde i denne coachingsamtalen, kan vi gjøre dem enda mer nyttig. 

Du trenger ikke å gå på kurs i coaching for å benytte noen av coachingteknikkene!   Det viktigste er å lage en ramme for samtalen.  I stedenfor at man møtes for en kaffe og hyggeprat, bestemmer man seg for å møtes til en coachingsamtale.  Det betyr at en tar rollen som coach og en tar rollen som coachee.  Den viktigste forskjellen er at den som coacher kun skal ha interessen til den andre i fokus, mens den som coaches kan slå seg til ro med at den skal ha oppmerksomheten. 

Dernest er det viktig å sette noen rammer for samtalen.  Hvor lenge den skal vare, er det for eksempel lurt å avtale på forhånd.  Det betyr at man drives fremover i samtalen uten å kaste bort tid på unødig drodling om ditt og datt.  Så sant det ikke er et mål for coachingen å drodle om ditt og datt, da. Det bringer meg til neste poeng ift å sette rammer, nemlig det  som handler om å lage et mål for samtalen.  Hva ønsker den som skal coaches å oppnå gjennom samtalen?  Skal man finne en løsning til et problem, eller bare utforske problemet ytterligere.  Kanskje ønsker man hjelp til å utforske en drøm eller en mulighet som har dukket opp.   

Til hjelp for å strukturere samtalen, kan man for eksempel bruke en veldig enkel modell som heter GROW.  Det er et akronym (ord satt sammen av forkortelser) for G = goal, R= reality, O = options, W = will.  I korthet går det ut på at hver coachingsamtale skal ha et mål.  Man begynner derfor med å avklare hva målet med samtalen skal være.  Deretter begynner man med å kartlegge "reality" altså hva er realitetene.  Hva slags problem eller mulighet er det som opptar coacheen og hvilke spesifikke forhold omkring den kan være nyttig å få klargjort.  Deretter går man videre for å utforske aktuelle løsninger (O= options), og til slutt - hvis det er et mål med coachingsamtalen å komme frem til et handlingsalterantiv, velger man en løsning som man forplikter seg til å gjøre noe med (W= will). Når dette er gjort, kan man gå tilbake til utgangspunktet og sjekke - nådde vi målet (G=goal)?  Fikk vi gjort det vi hadde som ambisjon for samtalen?  Hvis ikke, hvor står jeg ift  det opprinnelige "problemet/muligheten".  Hvordan kommer jeg videre ift det? 

Hvis man skal bli en profesjonell coach, er det selvsagt mange andre teknikker og metoder man bør trene på og beherske.  Det fins utdannelser som sertifiserer coacher, og disse involverer vanligvis mye praksis og øvelse.  Men en god begynnelse kan være å bedre kvaliteten på de daglige samtalene ved å formalisere og strukturere noen av dem.  Da kan vi hjelpe hverandre til å bli mer fokusert og målrettet ift de utfordringer og muligheter som angår oss i dagliglivet.  

Jeg mener ikke å si at vi skal slutte å sitte på cafe og prate om løst og fast.  Men jeg tror vi kunne få utrolig stort utbytte av å formalisere noen flere av samtalene som vi har oss venner imellom. 

 Eller hva mener du?

BH Irmelin

PS: På høgskolen i Vestfold har vi et fag som heter Coaching og Ledelse.  Det skiller seg fra coachingutdannelser ved at det er mer akademisk og fundert i ledelsesfaget.  Vi har bl.a. boken Coaching - hva hvorfor hvordan (2.utg) på pensum og jeg er så KRY og glad for at vi har fått inn forfatteren av boken Susann Gjerde til å undervise 4 hele dager i løpet av semesteret.  Signalene fra studentene er at de er kjempefornøyd, og det skjønner jeg! 





AHA!

Nå er jeg i ferd med å avslutte en "studieuke" på fjellet der jeg har sittet i fred og ro og forsket på ledelse.  Det betyr at jeg har sittet og gått gjennom en haug med artikler som omfatter de temaene jeg er opptatt av, for å oppdatere meg på hva andre har gjort og skrevet, og for å kunne plassere min egen forskning inn i en større faglig sammenheng. Det er ikke alle artikler som er like nyttige eller interessante eller relevante, men av og til dukker det opp noe som gir meg en AHA-opplevelse.  Plutselig føler jeg at jeg skjønner noe viktig, noe jeg trenger, noe som kan forklare et eller annet jeg ikke har skjønt før, eller som setter ting i et helt annet lys.  Det er en følelse av Eureka!  (Definisjon: used to expreess triumph upon finding or discovovering something.)

I et fag jeg underviser i om høsten, Endringsledelse, tar forfatterne for seg fordelen med AHA-opplevelser ift læring.  Når vi har AHA-opplevelser, skaper vi nye (kognitive) forbindelser oppi hodene våre.  Vi kobler informasjon som tidligere ikke har vært koblet, vi ser sammenhenger vi ikke har sett før, og vi opplever et slags adrenalinrush når det skjer.  Det betyr også at vi husker mye bedre den informasjonen, enn om sitter i vårt vanlige "modus" og leser eller tar til oss ny informasjon. 

Når jeg underviser, prøver jeg å tilrettelegge for AHA-opplevelser. Når jeg holder foredrag, tenker jeg at om tilhørerne kan få 1 AHA-opplevelse i løpet av foredraget, da er det verdt det.  Da har jeg gjort jobben min.  Og om jeg selv er på foredrag eller forelesninger, føler jeg meg veldig heldig de gangene jeg får en AHA-opplevelse.   Men det er absolutt ikke alltid det skjer.  Og sant skal sies;  jeg kan jo lære nyttige ting likevel. 

Men AHA-opplevelser er den beste måten å lære på. Eller hva synes du?   Kan du huske å ha hatt en AHA-opplevelse hvor du følte at nå hadde du virkelig skjønt noe viktig?

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier