hits

februar 2013

Den viktigste av alle lederroller - ledelse i familien AS

Ledelsen i/av familien AS er en undervurdert, bortglemt og lite faglig omtalt lederrolle. 

I det moderne familielivet er ledelse helt elementært

Lenge før jeg selv fikk barn, var jeg opptatt av at den kompetansen man får i foreldrerollen har relevans for ledelse i arbeidslivet.  Men sjelden har jeg hørt noen omtale denne[1].  Etter at jeg selv fikk tre barn på rad og rekke, har jeg imidlertid også erfart på kroppen betydningen av både management[2]  og lederskap i morsrollen.  Hvordan min partner har håndtert sin del av ledelsen i familien AS, har vært omtrent like viktig.  Faktum er jo at mange av de oppgavene og utfordringene som inngår i lederrollene i arbeidslivet, også inngår i ledelsen av en familie. 

I det moderne familielivet, er typiske «management» funksjoner helt elementære og viktige forutsetninger for å få det hele til å gå i hop.  Jeg nevner i fleng oppgaver som planlegging, organisering, logistikk, koordinering, delegering,  økonomi,  budsjettering, innkjøp,  håndtering av støttefunksjoner (alt fra leger,  tannleger, frisører, håndverkere, bilfiksere, vaskehjelp, osv), administrasjon, beslutningstaking, opplæring, kontroll, nettverksbygging,  mm.  Og dette er bare management funksjonene!

I tillegg kommer selve lederskapet; det å mobilisere barna til innsats, til ikke å gi opp selv om det butter, både hva angår skolearbeid, fritidssysler eller det å fungere i sosiale settinger.  Eller hva med å gå foran som et godt eksempel og  være rollemodell, tenk på at barna lærer mest av det vi gjør, ikke  av det vi sier!  Et annet viktig aspekt ved lederskap er å sørge for at ens følgere har tilstrekkelig  energi; og det handler ikke bare om hva vi spiser og at barna får tilstrekkelig mosjon og bevegelse, men også om den mentale energien; hvordan skape en positiv og konstruktiv stemning i hjemmet, ja, i det hele tatt, hvordan sørge for at hjemmet blir et all right sted å være for både store og små.  I lederskapsbegrepet inngår også hvordan man tilrettelegger for overføring av læring, utvikling og deling av kunnskap.  Her er store muligheter for barn som er heldige nok å vokse opp i en konstruktiv læringskultur i kjerne- og/eller storfamilien.

Drivende dyktige i management

Selv har jeg mine helt åpenbare svakheter når det kommer til viktige management funksjoner som organisering og planlegging.  Og jeg er grønn av misunnelse overfor venninner som håndterer den delen av ledelsen av familien AS som om de ikke skulle gjort annet!  Noen av dem er hjemmearbeidende mødre som lurer på hva de skal gjøre med livet sitt når barna blir større og ikke trenger full oppmerksomhet fra dem.  Hadde de bare vært klar over hvor dyktige de er, tenker jeg da. Management, det kan de!

Teori X eller teori Y?

Lederskap i familien AS krever andre ferdigheter, evner og teknikker enn management.  Hva slags lekmannsteori foreldre har om hva som motiverer barn og får dem til å lære, vil ha stor betydning for stemningen i hjemmet og for oppvekstvilkårene til barna.  Forutsetter man, som i McGregors teori X, at folk flest er late, unnasluntrere som helst vil slippe å bidra, eller  antar man at de er lærenemme, ivrige og konstruktive, som i teori Y?  Foreldre som er tilhengere av teori X kan komme til å utøve mye dårlig lederskap, om de ikke tenker seg nøyere om. 

 Overføringsverdi mellom hjem og arbeidsliv

Som foreldre er vi alle for amatører å regne når vi går i gang, og mange har nok møtt seg selv i døren når vi oppdager hvor mye vanskeligere det er å være gode foreldre i praksis, sammenlignet med i teorien.   Men det er klart at det er overføringsverdier mellom hjem og arbeidsliv hva angår ledelse.  Barn som vokser opp i hjem med foreldre som er velorganiserte og driftige ift management funksjoner som økonomi og planlegging, kan ha mange fordeler sammenlignet med barn som ikke har slik kompetanse rundt seg.  På den annen side kan man spørre hva det hjelper med et velorganisert hjem, om det ikke er rom for kreativ energi, prøving, feiling, oppmuntring og latter?  Foreldre som tar lederskap i form av å skape omsorgsfulle og kreative omgivelser for barna, vil gi dem et trygt grunnlag for å kunne utvikle og endre seg i takt med samfunnet rundt seg.

Individtilpasning

Selv prøver jeg å overføre kunnskap fra kognitiv atferdsterapi og positiv psykologi til mine barn, men i hvilken grad det funker, er vanskelig å si.  Min 13 år gamle datter minner meg stadig på at «jeg er bare 13 år, mamma, 13-åringer tenker ikke sånn», når jeg prøver å lære henne nyttige teknikker som å ta styring over tankene sine.  

Som foreldre må vi tilpasse lederrollen både til det enkelte barn og til familien for øvrig.  Å individtilpasse lederrollen er for øvrig den siste trenden i, ja, det moderne arbeidslivet.  Moderne medarbeidere vil ikke ha for mye ledelse eller for lite, men akkurat passe ledelse.  Og hva som er akkurat passe, vil avhenge av personlighet, behov og situasjon. 

Overlater til staten?

I Norge, overlater vi mye av ledelsen av våre barn til staten i form av barnehager, skoler og SFOer.  Det er kanskje noe av forklaringen på at man vegrer seg for å tenke på foreldrerollen som en lederrolle.  Men enten vi vil innse det eller ei, er ledelse i og av familien AS en utrolig viktig, om enn undervurdert lederrolle. 

 

Eller hva tenker du?



 Lederskap handler blant annet om å gi retning og lede vei. Viktig også i familien!

 

PSST!  Synes du dette er et innlegg andre burde lese, er det fint om du trykker liker og deler på din FB side!



[1] Blant pionerene som pekte på hva slags ledelseskompetanse man fikk som foreldre, var Elin Kvande og Bente Rasmussen, nå begge professorer ved NTNU.  

[2] Det engelske språket har to forskjellige begrep for administrasjon (management) og ledelse (leadership), mens man i norsk faglitteratur i varierende grad bruker begrep som ledelse, lederskap, styring og administrasjon.  Jeg holder meg derfor til management, som viser til spesifikke ledelsesfunksjoner som de nevnte over, mens lederskap viser til forstavelsen led, som på sin side kan oversettes til å vise vei, gå foran, eller som i å lede strøm (energi). 

 

Hvorfor være opptatt av ledelse?

Når man har holdt på med noe veldig lenge, kan det være en fare at man glemmer hvorfor man ble interessert i det man holder på med.  Så må man stoppe opp og tenke litt.  Hva er det man egentlig vil med det arbeidet man gjør? Hva er det man søker å oppnå?  Hva er meningen? 

Eller, det kan være at midt i arbeidet, så får man en aha-opplevelse.  Plutselig skjønner du det.  Yess! tenker du.  Nå husker jeg det.  Derfor er det viktig, det jeg holder på med.  

I sted leste jeg noe om ledelse som fikk meg til å huske en av grunnene til at jeg holder på med, ja, nettopp "ledelse".  Selv om det var på siden av det jeg satt og skrev om, måtte jeg likevel finne frem notatboken min, som inneholder alle gullkorn jeg tenker kan komme til nytte en vakker dag, og skrive opp det forfatterne hadde tenkt om det temaet som jeg arbeider med hver dag.  Så nå deler jeg det videre til dere. 

Kanskje gir det mening og gjenklang hos deg også?

"If one revisits the work of scholars such as Weber (1946, 1978), Barnard (1968) & Selznick (1984), it becomes clear that they were not concerned with leadership because of the concept's ability to explain economic performance.  Instead, leadership was deemed important because of its capacity to infuse purpose and meaning into the lives of individuals (min utheving).  Although the issue of economic performance is not irrelevant to the examination of leadership, it remains of secondary importance¹." 

Jepp, sånn er det!  Har aldri skjønt de forskerne som hevder at ledelse er overromantisert fordi det er vanskelig å bevise sammenhengen mellom lederes handlinger og økonomiske resultater.  Alle som har hatt en jobb og en sjef, vet at ledelse er viktig!  Men ikke alle har opplevet gleden av å ha en virkelig god leder, eller arbeide i en organisasjon med en virkelig god ledelse.  

Dette er lederskapets mulighet og viktigste formål; å utøve virkelig god ledelse overfor de man er satt til å lede.   

  • Har du erfaringer med en virkelig god leder, eller ledelse?  Hva slags forskjell gjorde det for deg og/eller organisasjonen?  Hører gjerne fra deg med eksempler!

 

  • Eller kanskje du begynte å tenke på hva som driver deg?  Hva er det som gjør at du finner mening i arbeidet ditt?  i hvilken grad lar du deg inspirere av andres fortolkninger av ditt arbeid og at noen (andre) verdsetter det du bidrar med?

Takk på forhånd for kommentarer og ha en glad dag!

 Beste hilsen Irmelin

¹Padolny, Kharuna &  Besharov (2010): Revisting the meaning of leadership, kap 3 i Handbook of Leadership Theory and practice: A Harvard Business School centennial colloquim, edited by Nitin Nohria & Rakesh Khurana.  Harvard Business Press.

 

Betydningen av HVORDAN!

  • En forelder som har lydige barn, men som har skremt dem til lydighet ved hjelp av trusler og sanksjoner
  • En student som har lært seg hvordan man kan fuske seg til resultater han/hun egentlig ikke fortjener
  • En idrettsutøver som doper seg til suksess
  • En leder som leverer gode resultater, men som driver rovdrift på medarbeiderne sine for å oppnå de samme resultatene
  • En bedrift som ikke tar tilstrekkelig hensyn til helse, miljø og sikkerhet og som har en ledelse som ikke bryr seg om hvilke ringvirkninger virksomheten skaper for omgivelsene

 

Dette er eksempler  som beskriver noen åpenbart dårlige virkemidler for å nå mål.  De færreste av oss vil kanskje kjenne seg igjen i disse beskrivelsene.  Samtidig vrimler det av eksempler på sånn atferd.  Hvordan er det mulig?  Ja, hvordan er det for eksempel mulig å dope seg til suksess år ut og år inn (som Lance Armstrong), uten at man blir stoppet  - og uten å føle anger i prosessen? 

Jeg kan ikke skjønne annet at målfokuset blir så viktig, at man blir blind for de konsekvenser ens valg av virkemidler har for andre og for omgivelsene.  Teknisk begrensende rasjonalitet, kalte arbeidslivsforskeren Bjørg Aase Sørensen (1982)¹ det.  Det handler om at man blir så teknisk målrettet (på hva som er den beste veien til målet), at man velger å ikke ta hensyn til hvilke konsekvenser virkemidlene skaper for andre.  Og hvis virkemidlene viser seg å få negative konsekvenser for andre, mener man seg uskyldig, så lenge konsekvensene ikke var intendert.  Mao, så lenge jeg ikke planla å skade noen andre, virksomheten, omgivelsene, el.l.,  anser jeg meg som uskyldig når det i etterkant viser seg at jeg faktisk har skadet noe eller noen. 

Motsatsen til den teknisk målrettede rasjonaliteten er ansvarsrasjonaliteten.  Den handler om at man tenker over (på forhånd), hva slags konsekvenser ulike virkemidler vil kunne skape for omgivelsene.  Hvordan vil det kunne påvirke andre, hvis jeg gjør sånn eller sånn.  En leder kan for eksempel vurdere at det er greit å kreve at medarbeiderne utsettes for høyt arbeidspress i en periode, men ikke i periode etter periode, fordi det vil kunne få skadelige konsekvenser for medarbeiderne som hele mennesker.   Dette er den ansvarsrasjonelle måten å tenke på.  Da gjør man sine valg i lys av en analyse av at det ikke bør få skadelige konsekvenser for andre, for virksomheten, for omgivelsene.  Og hvis man påfører andre skade i prosessen (uten at det var planlagt), tar man ansvaret.  Enten det var  intendert eller ikke.  

Ideen om den tekniske begrensende rasjonaliteten versus ansvarsrasjonaliteten lærte jeg  om i et delfag på Universitetet i Oslo for snart 25 år siden.  Det gav meg en skikkelig AHA-opplevelse.  Og den dag i dag tenker jeg ofte på at det kan forklare hvorfor noen folk velger å kjøre på for å nå et mål, koste hva det koste vil, mens det for andre er helt uhørt å ikke ta hensyn til hvilke konsekvenser ens handlinger skaper for andre.  

Man legger helt forskjellig rasjonalitet til grunn for sine handlinger.  

Min mening er at ansvarsrasjonaliteten er undervurdert i den såkalte "offentlige sfære".   I den verden som er opptatt av måloppnåelse, suksess og vinnermentalitet, snakkes det for lite om  hvordan man har nådd et resultat, og på hvilke premisser, når vi skal bedømme om noe er en suksess eller ikke. 

Å gjøre det rette, er ikke alltid det mest lønnsomme/raske/effisiente.  Men det er det ekte suksess handler om.  (En suksess bygget på pill råtne forutsetninger, er ingen suksess!)

Pliz, neste gang du gir deg over i beundring over noen som har skapt en suksess eller nådd et mål; ikke stopp der.  Spør også; hvordan klarte du det?   Hvilke konsekvenser har det hatt (for deg og/eller andre)?  Hva slags sosialt ansvar har du tatt i prosessen? 

 

Betydningen av hvordan på veien til måloppnåelse er dessverre undervurdert!

Eller hva tenker du? 

¹Sørensen, B. Aa. Ansvarsrasjonalitet. I H. Holter (Red.), Kvinner i fellesskap.  Oslo: Universitetsforlaget 1982.   Hanne Haavind (1982) har også omtalt disse rasjonalitetene som typisk mannlig (teknisk begrensende rasjonalitet) og kvinnelig (ansvarsrasjonalitet) og beskriver godt hvordan ektefeller kan komme til å mistolke hverandres atferd i betydelig grad om de ikke har kjennskap til disse ulike rasjonalitetsformene. En som handler på bakgrunn av teknisk målrettet rasjonalitet, vil kunne oppleve seg uforskyldig angrepet når han blir stilt til ansvar for konsekvenser av handlinger som ikke var intendert, som at man ikke  gjorde det avtalte husarbeidet fordi man heller prioriterte trening.  Selv om artikkelen ble skrevet i 1982, tror jeg dette fortsatt er relevante poenger som kan forklare konflikter mellom ektefeller.  Se forøvrig Hanne Haavinds kapittel; "Makt og kjærlighet i ekteskapet", i Haukaa, Runa, Hoel Marit og Hanne Haavind (Red.), Kvinneforskning- Bidrag til Samfunnsteori.  Oslo: Universitetsforlaget 1982. 

 

 

 

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! beste hilsen Irmelin

Kategorier