hits

februar 2016

Me, myself and I; en slags coachingsamtale med meg selv

En vakker dag googler du deg selv og kommer over en nettside som gjengir en tale -  holdt til de 100 mektigste kvinnene i Norge - hvor første del benyttes til å angripe deg, og beskylde deg for å ha bedrevet vranglære den gangen du holdt et foredrag om det såkalte 'glasstaket' på NHH for tyve år siden. Hva gjør du med en sånn opplevelse? 

8. mars er jeg invitert til å snakke på Psykologidagene på NTNU som i år er viet temaet "Å rive ned tabu - i møte med mennesket".

Mitt foredrag har tittelen: Er kvinner og ledelse fortsatt et tabubelagt tema? 


Her er et bilde fra selve foredraget - foto: Kaja Janet Aarberg

Denne gangen skal jeg holde et personlig og ikke et faglig innlegg.  I programmet står det at jeg "vil snakke om hva som har vært oppturer, nedturer, utfordringer, og strategier (ifm å arbeide på dette feltet), og fokusere på hvordan en kan drive selvcoaching for å holde oppe motivasjon og skape mening (på et tabubelagt område).."  

Å arbeide med foredraget er interessant, og garantert angstfylt. 

Men siden psykologidagene handler om å rive ned tabu i møte med mennesket, tenkte jeg at jeg ville invitere deg med på en samtale jeg har hatt med meg selv når jeg har arbeidet med forberedelsene til dette foredraget.  

Problemet er IKKE å omtale oppturene!  Det er lett og morsomt, og heldigivis er det mange å ta av. 

Det er nedturene som er vanskelige.  Dette blogginnlegget er derfor viet stemmene og samtalene som har foregått i hodet mitt når jeg har kjent på de vanskelige følelsene knyttet til dette temaet.  

Here we go (for ordens skyld, dette er altså Irmelin som 'snakker' med Irmelin):

 

Jeg har en angstklump i brystet.  Det er skikkelig ubehagelig.  Nesten som jeg ikke klarer å puste skikkelig.

Meg selv som coach til meg selv (i kursiv videre):

Hva er det som føles så vanskelig?

Vet ikke.  Jeg må prøve å sortere.

Jeg føler bare angsten sitte som en knute i brystet.

Hvis så, hva da?

Det er unødvendig, jeg burde være i stand til å nyte livet mer. Ikke ta ting så tungt.  Se på dette som en morsom oppgave!

Burde eller ikke burde - det er vel ikke så konstruktivt å si til seg selv.  Hva hvis du inviterer angsten inn på kaffe og kaker?  Ser på den som en vennlig (og tilbakevennende) venn. 

Ja da kunne jeg. (God ide, forresten.)

Hei, der er du (igjen) angst i brystet!  Hva vil du hjelpe meg med nå?

(Ingenting skjer.  Brystet kjennes like stramt.  Jeg får ingen svar i hodet mitt  heller.)

Du kan puste dypt inn og ut noen ganger, så går det kanskje bedre.

(Puster dypt inn og ut flere ganger. Yes, det kjennes ut som litt av trykket slipper tak.)

Nå kan du spørre deg selv med en vennlig stemme; hva er du redd for?

Hva er jeg redd for?

Hm, svaret på det er jo komplekst. 

Det er så mange slags tanker som strømmer på, det er vanskelig å sortere!

Det hjelper kanskje å bare begynne med det første som faller deg inn?

Jeg er redd for å rippe opp i gamle vonde minner.   Det bringer frem redsel og frykt i meg.

Men hvis minnene ligger der som redsler, er det ikke lurt å ta de frem, ja, løfte de frem i lyset? Kanskje blir det som trollet, de sprekker i solskinnet?

Hm, ja kanskje. 

Men nei, jeg vil helst slippe. Det føles bare så ubehagelig.

Ja, det er jo naturlig. Fordi det var ubehagelig da du opplevde det!

(Jeg kjenner angsten gripe tak i brystet igjen, og tvinger meg til å puste dypt ut og inn, ut og inn.  Det hjelper.)

Ja, det var ubehagelig!

Hva er ubehagelige episoder du husker?

Mange!  Her er noen eksempler:

  • Den gangen da jeg holdt foredrag om Kjønn og Ledelse på et lederseminar og NN (som hadde leiet meg inn og som selv var professor) avsluttet med å reise tvil om hvorvidt forskningen jeg hadde vist til gjennom store deler av foredraget holdt mål.  
  • Eller den gangen da en fyr reiste seg opp midt under et foredrag og begynte å skjelle meg ut.  Og konferansieren som hev seg på og fulgte opp 'heksejakten', mens ingen av de som hadde leiet meg inn eller noen andre støttet meg. Selv ble jeg så tatt på sengen da det skjedde at jeg helt mistet evnen til å svare tilbake. Og etterpå fikk jeg så dundrende migrene at jeg måtte stenge meg inne på hotellet i et mørkt rom og sove.  
  • Eller den gangen jeg hadde jobbet meg i hjel for å lage en forskningsrapport om kvinner i ledelse (nesten gratis fordi jeg mente det var viktig å få dataene ut til 'folk flest') og NN brukte meg og dataene i sitt politiske spill  i mediene, mens kritikken haglet internt og jeg måtte skrive epost til alle de ansatte å beklage.
  • Eller det eksempelet jeg skrev om i begynnelsen av denne bloggen, da jeg oppdaget at noen hadde brukt halve innledningstalen sin på et arrangement for å hedre Norges 100 mektigste kvinner til å beskylde meg for å ha drevet med vranglære fordi jeg hadde snakket om glasstaket en gang på en forelesning på NHH på nitti-tallet. 

 

OK, skjønner.  Nok av dårlige minner altså.  Spørsmålet er vel hva du skal gjøre med dem? Er du ikke eldre og klokere og mer erfaren nå?  Trenger du å gå rundt og bære på de minnene? Husk hva psykologen din sa; det er nesten ingenting som gjør folk så rasende som kjønnsproblematikk.  Du kan ikke ta ansvar for andres raseri. 

Ja, men jeg vet ikke om folks raseri egentlig er det vanskeligste.

Strengest er jeg jo uansett selv. 

Hva mener du?

Jeg klarer liksom ikke å gi meg selv eller de andre en break.  Jeg kunne jo kanskje bare godta at det er mye følelser der ute omkring denne tematikken og at det ikke egentlig handlet om meg de gangene.

Hm, ja.  Hvorfor klarer du ikke det da?

Jeg tror jeg mangler selv-kjærlighet.  Jeg er mye mer trenet i å kritisere meg selv enn å gi meg oppmuntring og trøst. 

Kanskje jeg skulle gjøre det som Fredrik Eklund anbefaler alle å gjøre i boken sin (The Sell); å inngå en ektepakt med meg selv. 

Hva går det ut på?

(Vent, Jeg kan finne den frem fra dagboken min. Der har jeg skrevet det opp allerede.  Du lover å elske og ære deg selv slik du gjør med den du gifter deg med.)

Sånn:

Jeg, Irmelin Drake, tar deg, Irmelin Drake, som partner i livet.  Jeg vil elske deg i dag, i morgen og for alltid.  Jeg vil ha tillit til deg, behandle deg med respekt og sørge for at du har det du trenger for å være sunn, lykkelig og i balanse.  Jeg vil elske deg trofast gjennom gode og dårlige tider og vil alltid være der for deg.  I give you my life to keep.  So help me God. 

Ok, det var jo en kreativ ide!  Høres bra ut.  Hvordan føles det nå da?  Hjalp det på angsten i brystet?

Not really.

(Puster, dypt inn og ut gjentatte ganger  Det hjelper.)

Jeg tenker at det med selv-kjærlighet er en lang prosess. Som må jobbes med daglig.  Over mange år.      

Enig.  Egentlig har jeg jo holdt på en stund, litt on and off.  Det var en periode jeg var veldig flink til å affirmere om at jeg elsker meg selv og tilgir meg for alt, uansett hva. Det gjorde meg alltid roligere.  Men i det siste året har jeg kommet  helt ut av det.  Så det føles ok å gi meg selv litt tid - at jeg skal flytte meg skrittvis fremover mot mer selv-kjærlighet.  Små skritt vil være verdt mye. 

OK, så det er en meningsfylt strategi for deg?

Ja, det føles sånn. 

Jeg vet jo at det hjelper å gjøre yoga og reiki og meditere og den slags.  Det er bare vanskelig for meg å få prioritert det i hverdagslivet.

Hvorfor det, tror du?

Kanskje fordi jeg da må stoppe opp.  Det er lettest å bare gå videre, liksom.  Engasjere meg i nye oppgaver og gjøremål.  Være busy. Føle meg viktig. Tro at jeg er noen.  Jeg er helt håpløs...!

Forklar mer! (Og nei, du er ikke håpløs, bare et helt vanlig uperfekt menneske.)

Jeg må jo tro at noen bryr seg om det jeg har på hjertet siden jeg gidder å ytre meg her og der, holde foredrag, skrive, blogge, forelese osv. Det forutsetter på en måte at man må ha en viss følelse av å ha noe å by på (for noen andre enn meg selv).  Samtidig er det mitt ego som blir såret når jeg opplever negative hendelser, eller føler at jeg ikke klarer å prestere så godt som jeg kunne ønske, få full oppslutning om mine tanker og ideer, eller lignende. 

Mao, idiotisk nok stopper mitt ego meg fra å ha en god opplevelse av å være der ute med min stemme og mine perspektiver uavhengig av hvordan reaksjonene blir. Jeg vet jo innerst inne at alle må selv ta ansvar for egen læring, eie sine aha-opplevelser, ta ansvar for sine hersketeknikker eller sine raseriutbrudd.   

Krmt, så hvis jeg skal gå litt i meg selv, handler dette kanskje om at jeg må ta et oppgjør med egoet mitt som føler seg såret og liten og som er redd for andres kritikk!

Ok, hvis så - Hvordan kan du la ego får mindre plass i din psyke og i ditt følelsesliv?  (Hint, kanskje Eckhart Tolle kan gi deg noe inspirasjon?)

Eckhart Tolle!  Elsker ham.  Han får meg alltid til å skjønne at mine nedturer aldri er så viktige som jeg tror.  Kanskje jeg skal finne frem noe av det jeg har notert meg om ego fra han. 

(Jeg går og finner en annen journal jeg har liggende der jeg har notert en del sitater fra ET.)

The great arises out of small things that are honored and cared for.  Everybodys life really consists of small things.

Greatness is a mental abstraction and a favorite fantasy of ego.

The paradox is that the foundation for greatness is honoring the small things of the present moment instead of pursuing the idea of greatness.

The present moment is always small in the sense that it is always simple, but concealed within it lies the great power.

                                                                                                  E. Tolle (A New Earth, p 266-267)

 

Ok, så budskapet er kanskje at jeg kan slutte å ha så store ambisjoner eller ta mine ambisjoner så veldig på alvor. 

Slik jeg tolker E. Tolle er at det ikke er konstruktivt å klassifisere nedturer som nedturer (hehe).  Hvis jeg klarer å fokusere på min innsats i form av alle de små skritt jeg tar (tok) i arbeidet med et foredrag, en forskningsrapport eller en samtale med en journalist, så skal jeg ikke bekymre meg noe særlig over hva resultatet blir.  Om jeg provoserer en deltaker nok til å bryte ut i raseri, eller om noen mistolker forskningsrappporten min, så er det strengt tatt bortenfor min kontroll.  Å gjøre mitt beste for hvert skritt jeg tar når jeg løser en oppgave, er til syvende og sist det eneste jeg virkelig kan kontrollere.  Hvordan andre reagerer på min oppgaveutførelse, vil jeg aldri ha full kontroll på. 

Og så sier Tolle noe som er en virkelig trøst; 

Vi må lære oss å bli venn med øyeblikket (uansett i hvilken forkledning det viser seg!)

 Ok, godt sagt, og hvordan kan du bruke det?

Da er vi kanskje tilbake til begynnelsen, da.  Om at det er bedre å invitere angsten inn på kaker og kaffe og lytte til dens stemme.  Hvis jeg ikke betrakter angsten som en fiende, men som en venn, så kan jeg lære noe av den. 

Og hva har du lært av akkurat denne kaffestunden??

Jeg har lært en hel del om meg selv og mine dårlige minner fra før i tiden.  Minner som, når de aktiveres, har kraft til å gjør meg angstfull og fryktsom i dette nuet, enda de tilhører en fortid langt, langt borte som jeg aldri kan få tilbake og som ikke kan gjøres om. 

Derfor, huske på dette:

Jeg kan ikke forandre min fortid, men jeg kan forandre hvordan jeg tenker om og føler omkring min fortid. 

Martin Seligman

 

Mao, du kan sikkert ha utbytte av å sette av tid til å meditere deg gjennom noen av de dårlige opplevelsene og erstatte de med noen mer konstruktive følelser og tanker.  Være kjærlig overfor både de som utsatte deg for de vonde stundene, og overfor deg selv.

Men det blir ikke i dag!  Nå må du tilbake til arbeidet ditt! 

 

Javel, men 1000 takk for samtalen <3 det kjennes faktisk veldig mye bedre nå.  Og jeg klarer å le litt av meg selv, det må jo være good news.

Og takk til deg leser, for at du hang med helt hit :) håper du fikk noe å tenke på...

Foredraget (som garantert ikke er like introvert som denne selvcoachingen var) skal jeg forøvrig publisere på slideshare når det er avholdt - så sjekk gjerne ut mine publiseringer der også. 

God dag!

PS! Foredraget ligger nå ute her.

 

 

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier