hits

februar 2016

Me, myself and I; en slags coachingsamtale med meg selv

En vakker dag googler du deg selv og kommer over en nettside som gjengir en tale -  holdt til de 100 mektigste kvinnene i Norge - hvor frste del benyttes til angripe deg, og beskylde deg for  ha bedrevet vranglre den gangen du holdt et foredrag om det skalte 'glasstaket' p NHH for tyve r siden. Hva gjr du med en snn opplevelse? 

8. mars er jeg invitert til snakke p Psykologidagene p NTNU som i r er viet temaet " rive ned tabu - i mte med mennesket".

Mitt foredrag har tittelen: Er kvinner og ledelse fortsatt et tabubelagt tema? 


Her er et bilde fra selve foredraget - foto: Kaja Janet Aarberg

Denne gangen skal jeg holde et personlig og ikke et faglig innlegg.  I programmet str det at jeg "vil snakke om hva som har vrt oppturer, nedturer, utfordringer, og strategier (ifm arbeide p dette feltet), og fokusere p hvordan en kan drive selvcoaching for holde oppe motivasjon og skape mening (p et tabubelagt omrde).."  

arbeide med foredraget er interessant, og garantert angstfylt. 

Men siden psykologidagene handler om rive ned tabu i mte med mennesket, tenkte jeg at jeg ville invitere deg med p en samtale jeg har hatt med meg selv nr jeg har arbeidet med forberedelsene til dette foredraget.  

Problemet er IKKE omtale oppturene!  Det er lett og morsomt, og heldigivis er det mange ta av. 

Det er nedturene som er vanskelige.  Dette blogginnlegget er derfor viet stemmene og samtalene som har foregtt i hodet mitt nr jeg har kjent p de vanskelige flelsene knyttet til dette temaet.  

Here we go (for ordens skyld, dette er alts Irmelin som 'snakker' med Irmelin):

 

Jeg har en angstklump i brystet.  Det er skikkelig ubehagelig.  Nesten som jeg ikke klarer puste skikkelig.

Meg selv som coach til meg selv (i kursiv videre):

Hva er det som fles s vanskelig?

Vet ikke.  Jeg m prve  sortere.

Jeg fler bare angsten sitte som en knute i brystet.

Hvis s, hva da?

Det er undvendig, jeg burde vre i stand til nyte livet mer. Ikke ta ting s tungt.  Se p dette som en morsom oppgave!

Burde eller ikke burde - det er vel ikke s konstruktivt si til seg selv.  Hva hvis du inviterer angsten inn p kaffe og kaker?  Ser p den som en vennlig (og tilbakevennende) venn. 

Ja da kunne jeg. (God ide, forresten.)

Hei, der er du (igjen) angst i brystet!  Hva vil du hjelpe meg med n?

(Ingenting skjer.  Brystet kjennes like stramt.  Jeg fr ingen svar i hodet mitt  heller.)

Du kan puste dypt inn og ut noen ganger, s gr det kanskje bedre.

(Puster dypt inn og ut flere ganger. Yes, det kjennes ut som litt av trykket slipper tak.)

N kan du sprre deg selv med en vennlig stemme; hva er du redd for?

Hva er jeg redd for?

Hm, svaret p det er jo komplekst. 

Det er s mange slags tanker som strmmer p, det er vanskelig sortere!

Det hjelper kanskje bare begynne med det frste som faller deg inn?

Jeg er redd for rippe opp i gamle vonde minner.   Det bringer frem redsel og frykt i meg.

Men hvis minnene ligger der som redsler, er det ikke lurt ta de frem, ja, lfte de frem i lyset? Kanskje blir det som trollet, de sprekker i solskinnet?

Hm, ja kanskje. 

Men nei, jeg vil helst slippe. Det fles bare s ubehagelig.

Ja, det er jo naturlig. Fordi det var ubehagelig da du opplevde det!

(Jeg kjenner angsten gripe tak i brystet igjen, og tvinger meg til puste dypt ut og inn, ut og inn.  Det hjelper.)

Ja, det var ubehagelig!

Hva er ubehagelige episoder du husker?

Mange!  Her er noen eksempler:

  • Den gangen da jeg holdt foredrag om Kjnn og Ledelse p et lederseminar og NN (som hadde leiet meg inn og som selv var professor) avsluttet med  reise tvil om hvorvidt forskningen jeg hadde vist til gjennom store deler av foredraget holdt ml.  
  • Eller den gangen da en fyr reiste seg opp midt under et foredrag og begynte skjelle meg ut.  Og konferansieren som hev seg p og fulgte opp 'heksejakten', mens ingen av de som hadde leiet meg inn eller noen andre stttet meg. Selv ble jeg s tatt p sengen da det skjedde at jeg helt mistet evnen til svare tilbake. Og etterp fikk jeg s dundrende migrene at jeg mtte stenge meg inne p hotellet i et mrkt rom og sove.  
  • Eller den gangen jeg hadde jobbet meg i hjel for lage en forskningsrapport om kvinner i ledelse (nesten gratis fordi jeg mente det var viktig f dataene ut til 'folk flest') og NN brukte meg og dataene i sitt politiske spill  i mediene, mens kritikken haglet internt og jeg mtte skrive epost til alle de ansatte beklage.
  • Eller det eksempelet jeg skrev om i begynnelsen av denne bloggen, da jeg oppdaget at noen hadde brukt halve innledningstalen sin p et arrangement for  hedre Norges 100 mektigste kvinner til  beskylde meg for  ha drevet med vranglre fordi jeg hadde snakket om glasstaket en gang p en forelesning p NHH p nitti-tallet. 

 

OK, skjnner.  Nok av drlige minner alts.  Sprsmlet er vel hva du skal gjre med dem? Er du ikke eldre og klokere og mer erfaren n?  Trenger du g rundt og bre p de minnene? Husk hva psykologen din sa; det er nesten ingenting som gjr folk s rasende som kjnnsproblematikk.  Du kan ikke ta ansvar for andres raseri. 

Ja, men jeg vet ikke om folks raseri egentlig er det vanskeligste.

Strengest er jeg jo uansett selv. 

Hva mener du?

Jeg klarer liksom ikke gi meg selv eller de andre en break.  Jeg kunne jo kanskje bare godta at det er mye flelser der ute omkring denne tematikken og at det ikke egentlig handlet om meg de gangene.

Hm, ja.  Hvorfor klarer du ikke det da?

Jeg tror jeg mangler selv-kjrlighet.  Jeg er mye mer trenet i kritisere meg selv enn gi meg oppmuntring og trst. 

Kanskje jeg skulle gjre det som Fredrik Eklund anbefaler alle gjre i boken sin (The Sell); inng en ektepakt med meg selv. 

Hva gr det ut p?

(Vent, Jeg kan finne den frem fra dagboken min. Der har jeg skrevet det opp allerede.  Du lover elske og re deg selv slik du gjr med den du gifter deg med.)

Snn:

Jeg, Irmelin Drake, tar deg, Irmelin Drake, som partner i livet.  Jeg vil elske deg i dag, i morgen og for alltid.  Jeg vil ha tillit til deg, behandle deg med respekt og srge for at du har det du trenger for vre sunn, lykkelig og i balanse.  Jeg vil elske deg trofast gjennom gode og drlige tider og vil alltid vre der for deg.  I give you my life to keep.  So help me God. 

Ok, det var jo en kreativ ide!  Hres bra ut.  Hvordan fles det n da?  Hjalp det p angsten i brystet?

Not really.

(Puster, dypt inn og ut gjentatte ganger  Det hjelper.)

Jeg tenker at det med selv-kjrlighet er en lang prosess. Som m jobbes med daglig.  Over mange r.      

Enig.  Egentlig har jeg jo holdt p en stund, litt on and off.  Det var en periode jeg var veldig flink til affirmere om at jeg elsker meg selv og tilgir meg for alt, uansett hva. Det gjorde meg alltid roligere.  Men i det siste ret har jeg kommet  helt ut av det.  S det fles ok gi meg selv litt tid - at jeg skal flytte meg skrittvis fremover mot mer selv-kjrlighet.  Sm skritt vil vre verdt mye. 

OK, s det er en meningsfylt strategi for deg?

Ja, det fles snn. 

Jeg vet jo at det hjelper gjre yoga og reiki og meditere og den slags.  Det er bare vanskelig for meg f prioritert det i hverdagslivet.

Hvorfor det, tror du?

Kanskje fordi jeg da m stoppe opp.  Det er lettest bare g videre, liksom.  Engasjere meg i nye oppgaver og gjreml.  Vre busy. Fle meg viktig. Tro at jeg er noen.  Jeg er helt hpls...!

Forklar mer! (Og nei, du er ikke hpls, bare et helt vanlig uperfekt menneske.)

Jeg m jo tro at noen bryr seg om det jeg har p hjertet siden jeg gidder ytre meg her og der, holde foredrag, skrive, blogge, forelese osv. Det forutsetter p en mte at man m ha en viss flelse av  ha noe by p (for noen andre enn meg selv).  Samtidig er det mitt ego som blir sret nr jeg opplever negative hendelser, eller fler at jeg ikke klarer prestere s godt som jeg kunne nske, f full oppslutning om mine tanker og ideer, eller lignende. 

Mao, idiotisk nok stopper mitt ego meg fra ha en god opplevelse av vre der ute med min stemme og mine perspektiver uavhengig av hvordan reaksjonene blir. Jeg vet jo innerst inne at alle m selv ta ansvar for egen lring, eie sine aha-opplevelser, ta ansvar for sine hersketeknikker eller sine raseriutbrudd.   

Krmt, s hvis jeg skal g litt i meg selv, handler dette kanskje om at jeg m ta et oppgjr med egoet mitt som fler seg sret og liten og som er redd for andres kritikk!

Ok, hvis s - Hvordan kan du la ego fr mindre plass i din psyke og i ditt flelsesliv?  (Hint, kanskje Eckhart Tolle kan gi deg noe inspirasjon?)

Eckhart Tolle!  Elsker ham.  Han fr meg alltid til skjnne at mine nedturer aldri er s viktige som jeg tror.  Kanskje jeg skal finne frem noe av det jeg har notert meg om ego fra han. 

(Jeg gr og finner en annen journal jeg har liggende der jeg har notert en del sitater fra ET.)

The great arises out of small things that are honored and cared for.  Everybodys life really consists of small things.

Greatness is a mental abstraction and a favorite fantasy of ego.

The paradox is that the foundation for greatness is honoring the small things of the present moment instead of pursuing the idea of greatness.

The present moment is always small in the sense that it is always simple, but concealed within it lies the great power.

                                                                                                  E. Tolle (A New Earth, p 266-267)

 

Ok, s budskapet er kanskje at jeg kan slutte ha s store ambisjoner eller ta mine ambisjoner s veldig p alvor. 

Slik jeg tolker E. Tolle er at det ikke er konstruktivt klassifisere nedturer som nedturer (hehe).  Hvis jeg klarer  fokusere p min innsats i form av alle de sm skritt jeg tar (tok) i arbeidet med et foredrag, en forskningsrapport eller en samtale med en journalist, s skal jeg ikke bekymre meg noe srlig over hva resultatet blir.  Om jeg provoserer en deltaker nok til bryte ut i raseri, eller om noen mistolker forskningsrappporten min, s er det strengt tatt bortenfor min kontroll.   gjre mitt beste for hvert skritt jeg tar nr jeg lser en oppgave, er til syvende og sist det eneste jeg virkelig kan kontrollere.  Hvordan andre reagerer p min oppgaveutfrelse, vil jeg aldri ha full kontroll p. 

Og s sier Tolle noe som er en virkelig trst; 

Vi m lre oss bli venn med yeblikket (uansett i hvilken forkledning det viser seg!)

 Ok, godt sagt, og hvordan kan du bruke det?

Da er vi kanskje tilbake til begynnelsen, da.  Om at det er bedre invitere angsten inn p kaker og kaffe og lytte til dens stemme.  Hvis jeg ikke betrakter angsten som en fiende, men som en venn, s kan jeg lre noe av den. 

Og hva har du lrt av akkurat denne kaffestunden??

Jeg har lrt en hel del om meg selv og mine drlige minner fra fr i tiden.  Minner som, nr de aktiveres, har kraft til gjr meg angstfull og fryktsom i dette nuet, enda de tilhrer en fortid langt, langt borte som jeg aldri kan f tilbake og som ikke kan gjres om. 

Derfor, huske p dette:

Jeg kan ikke forandre min fortid, men jeg kan forandre hvordan jeg tenker om og fler omkring min fortid. 

Martin Seligman

 

Mao, du kan sikkert ha utbytte av sette av tid til meditere deg gjennom noen av de drlige opplevelsene og erstatte de med noen mer konstruktive flelser og tanker.  Vre kjrlig overfor bde de som utsatte deg for de vonde stundene, og overfor deg selv.

Men det blir ikke i dag!  N m du tilbake til arbeidet ditt! 

 

Javel, men 1000 takk for samtalen <3 det kjennes faktisk veldig mye bedre n.  Og jeg klarer le litt av meg selv, det m jo vre good news.

Og takk til deg leser, for at du hang med helt hit :) hper du fikk noe tenke p...

Foredraget (som garantert ikke er like introvert som denne selvcoachingen var) skal jeg forvrig publisere p slideshare nr det er avholdt - s sjekk gjerne ut mine publiseringer der ogs. 

God dag!

PS! Foredraget ligger n ute her.

 

 

, Brum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet p ledelsesfeltet lenge - s lenge at jeg har sluttet gjengi hvor mange r det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og nsker spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til skape en mer positiv og brekraftig fremtid, og til mobilisere andre til gjre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider p Hyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til bidra inn p kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drmmer om inspirere folk til realisere drmmene sine, men uten vre blyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og gr sjelden etter planen. Men det er s viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom vre handlinger i dag. Her p bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! beste hilsen Irmelin

Kategorier