hits

mars 2011

Om leger som ikke gidder å forske på gamle damer

Hei,

siden forrige innlegg (om hverdagslig ledelse se under Mars hvis du ikke fikk det med deg), har jeg tenkt en del på Thereses kommentar om at mangelen på fokus rundt hverdagsledelse kan sammenlignes med leger som ikke gidder å forske på gamle damers sykdommmer - det gir ikke verken prestige eller status.

Dette siste er forresten helt korrekt observert -  kvinners helse og helseproblemer oppfattes som langt mindre prestigefylte blant medisinsk helsepersonnel,  og derfor forskes det mye mindre på kvinners sykdommer enn på menns sykdommer.  Dette er en del av virkeligheten i vårt "likestilte samfunn" som vi sjelden tenker over eller hører om, og som derfor opprettholdes i all sin urettferdighet.   

Heldigvis finnes engasjerte mennesker som ikke godtar urettferdigheter og urimeligheter i samfunnet, og som bruker sin tid og energi på å skape forandring.  I tilfellet kvinnehelse, ble det 1. februar i år etablert en norsk avdeling av 1,6 millioner klubben - en forening opprinnelig etablert i Sverige i 1988, hvis navn viste til at det var 1,6 millioner kvinner i Sverige over 45 år, og som hadde til hensikt å rette fokus på og bidra til mer informasjon og forskning om kvinners helse.  Fra den norske hjemmesiden (se www.1.6millionerklubben.no) har jeg kopiert inn følgende;

Å være kvinner er farligere enn du tror!
 
Medisinsk forskning er i overveiende grad gjennomført på menn, til tross for at vi vet at det finnes biologiske, fysiologiske og farmakologiske ulikheter mellom kjønn.

Menn har vært normen også innen medisinsk utdanning.

Kvinner har andre symptomer enn menn på for eksempel hjerte-kar sykdom.

Nærmere 40 % av kvinner dør av hjerte-kar sykdom, ofte fordi symptomene blir feiltolket.

Det bevilges mindre penger til forskning på lidelser som rammer kvinner mer enn menn.

Mye nyttig arbeid har blitt gjort i Sverige hvor foreningen har vært virksom i flere tiår. Men hvordan får de oppmerksomhet og gjennomslag?  Jo, de gjør det blant annet "prestigefylt" å være opptatt av kvinnehelse ved å inkludere medisinske eksperter som har tung faglig bakgrunn på sine spesialfelt.  I tillegg har de har fått med seg en rekke kjendiser som ambassadører for foreningen, og som sammen gjennomfører morsomme stunts som skaper oppmerksomhet i media.   
                                                               
Mannen min, John-John,  har vært engasjert i denne oppstarten - fordi han er oppriktig opprørt over den forskjellsbehandlingen kvinner utsettes for hva angår helse. Og sant nok; dette er en sak som burde oppta alle menn like mye som kvinner, fordi alle menn har kvinner de bryr seg om, enten i form av en mor, en datter, en kjæreste eller lignende hvis'  helse er like mye verdt som menns. 
 
Men nå har jeg visst skrevet meg helt bort fra 'hverdagsledelelse'.  Eller ser du fortsatt sammenhengen?
 
BH Irmelin
 

Ledelse - mer hverdagslig enn man liker å tro?

I DN for en ukes tid siden (18/3) kunne vi lese at åtte av ti handelshøyskolestudenter vil sjefe.  Artikkelen inneholder intervjuer med studenter som uttaler seg om sine fremtidige ambisjoner og hva de tenker seg at ledelse innebærer.  De vil gjerne bli sjefer, men tror ikke på medvirkning og mener at den skandinaviske lederstilen er lite effektiv.  Hm, tenker jeg da; hva slags lederjobber ser disse studentene egentlig for seg?  Det kan virke som om de har litt urealistiske forestillinger om hva ledelse egentlig innebærer.  

Selv har jeg mange studenter som tar ledelsesfag ved siden av lederjobbene de har.  De jobber med case basert på egen arbeidshverdag og problemstillinger knyttet til ledelse i praksis.  Da er imidlertid medvirkning og involvering av medarbeidere helt sentrale virkemidler.   

La meg gi noen eksempler på type problemstillinger som mine lederstudenter forholder seg til, og som preger den lederhverdagen de fungerer i.  I et case er det Kari som er i fokus.  Hun er en attraktiv og kompetent medarbeider på vei inn i en sykemeldingssituasjon.  Lederen ønsker å komme i dialog med henne for å se om det er noe hun eller organisasjonen kan gjøre for å begrense sykefraværet og hjelpe Kari raskere tilbake.  Gjennom coachingteknikker lykkes leder å finne frem til noen arbeidsoppgaver Kari kan mestre på tross av helsetilstanden.  Sammen lager de et opplegg som sikrer at Kari bidrar inn til virksomheten på tross av redusert helsetilstand og samtidig bygger opp motivasjon og energi til å jobbe mer aktivt med egen helse og komme raskere tilbake på jobb.

I et annet case har det blitt full skjæring mellom to ledere, Bjørn og Hans, som begge er under Svein på organisasjonskartet.  Selv om Bjørn rapporterer til Hans, er det nesten umulig for Hans å komme i dialog med Bjørn fordi Bjørn blir "syk" hver gang det er lagt opp til møter der de skal drøfte situasjonen.  Situasjonen ser helt fastlåst ut og Svein innser at han må gå inn og ta tak i situasjonen.  Her kreves mer kreative løsninger enn bare å innkalle til et møte.  Hva gjør han, og hvordan kan han tilrettelegge for en konstruktiv dialog mellom lederne som ikke selv klarer å finne frem til en løsning?

I det tredje caset er det en vanskelig pasient i hjemmesykepleien som er utgangspunktet for problemstillingen.  Fru L er så krevende at det skaper store frustrasjoner på avdelingen som har ansvaret for henne.  Leder tar ikke tak i problemet og det hele utvikler seg fra å være en frustrasjon over pasienten fru L, til å bli en frustrasjon over leder som oppleves å fraskrive seg ansvar.  Her angriper studentene problemstillingen ift å drive ledelse nedenfra, hvor medarbeidere tar ansvar for å komme i dialog med leder om sine ledelsesbehov, og med konkrete forslag til løsninger som medarbeiderne i fellesskap kan slutte opp om.

Eksemplene kan virke trivielle, men er likevel betydningsfulle nok for dem de angår, og beskrivende for noen av de utfordringer det innebærer å drive med hverdagsledelse på norske arbeidsplasser.   Og da er jeg tilbake til utgangspunktet for artikkelen;  hva ser man egentlig for seg når man vurderer å bli leder?  Ledelse kan i sannhet være så mangt; men for veldig mange ledere handler ledelse mer om å løse hverdagslige utfordringer enn å utvikle strategiske planer og overordnete visjoner på virksomhetsnivå.  

Denne siden av "ledelseshistorien" synes jeg at jeg ser mye mindre av i medier og blant opinionsdannere som uttaler seg om hva som trengs av ledere eller hvem som bør bli det.  Kan det være at noen har en interesse i å presentere ledelse som "vanskeligere" eller mer "eksotisk" enn det faktisk er?  Hva tror du?

BH Irmelin

Lille My - min indre kritiker

Som de fleste av oss, har jeg satt noen merkelapper på meg selv.  De består stort sett av dårlige egenskaper eller trekk.  For eksempel tenker jeg om meg selv at jeg er "uorganisert".  Når jeg oppfører meg uorganisert, får min indre kritiker vann på mølla.  Min indre kritiker er stemmen som snakker i hodet mitt - og som er mye mer kritisk til meg enn jeg noen sinne ville finne på å være overfor noen andre.   

Et typisk eksempel skjedde i går da min mellomste datter hadde time hos tannlegen.  Jeg hadde fått et kort i posten med innkalling, og jeg hadde vært "flink" å skrive på tavlen på kjøkkenet "17. mars: Fanny tannlege kl 14".  I tillegg hadde jeg skrevet avtalen inn i planleggeren min.  Likevel hadde jeg altså klart å glemme den helt frem til kl ti samme dag. Jeg hadde kommet på avtalen, ikke fordi jeg så i planleggeren min, for den finner jeg ikke om dagen, men fordi jeg hadde sett på tavlen på kjøkkenet.  Da jeg innså at oops, det er 17. mars i dag, og at Fanny altså skulle til tannlegen kl 14,  inså jeg at jeg hadde et problem ettersom Fanny allerede var på skolen og tannlegetimen var i skoletiden hennes. 

- Din dompapp, sa min indre stemme til meg - du burde jo ha avklart dette med henne noen dager i forveien, nå er det allerede for sent!  Der ser du, du er så uorganisert.  Hver gang skjer det samme.  Aldri klarer du å sørge for at planleggingssystemene dine virker. 

Tilbake i virkelighetens verden kjente jeg at jeg ble handlingsorientert,  på tross av min indre stemme som bare kjeftet på meg.  Hvordan skulle jeg løse dette?  Det måtte finnes en løsning - klokken var fortsatt bare ti. Joda, en grei løsning ville være å kjøre bort på skolen når klokken nærmet seg to, finne klasserommer hennes og ta henne med til tannlegen. 

 - Dette løser seg, likevel, din uorganiserte dust, tenkte jeg til meg selv.  Min indre kritiker godtet seg skikkelig nå.   - Der ser du hvor mye problemer du skaper for deg selv ved å være så uorganisert.  Du er helt håpløs!  Og med disse lite hyggelige tankene til meg selv, satt jeg med ned for å jobbe - fast bestemt på å gjennomføre min nye plan. 

Men så begynte jeg å jobbe og glemte hele greien til plutselig telefonen ringte og det var fra tannlegen. Hvor Fanny var?  Jeg ble umiddlebart stum.  Min første tanke var; - OMG, hvor dum går det an å bli?????  Nå klarte du å glemme det likevel.  HERREGUD, er du helt imbesil??  (Merk deg, jeg ville ALDRI tenke slike tanker om min mann eller andre som har glemt en avtale - det skjer hele tiden og jeg lever helt fint med det.)  Jeg ble skikkelig skamfull.  Der stod tannlegen uten pasient!  Bare fordi jeg var så utrolig rotete.   

Det er ikke ubegrunnet at jeg har satt merkelappen uorganisert på meg selv.  Men er det en hjelpsom merkelapp?  Er den konstruktiv?  Hvordan bidrar den til å gjøre meg blind for mine styrker og se hva jeg faktisk får til?  For eksempel at systemet med å skrive på tavlen faktisk funker.  Hvordan bidrar den til å gjøre meg ekstra skamfull når jeg beviser hvor dårlig jeg er på det området, og hvordan bidrar merkelappen til å gi næring til min indre kritiker? 

Det er IKKE konstruktivt å beholde den merkelappen på meg selv, det er helt klart.  Kan jeg finne noen andre merkelapper som er mer konstruktive?   Kanskje de skal være konsentrert om det jeg får til - det som funker for meg?  Det må jeg bruke mer tid på å tenke over! 

Og hva med å begynne å le mer av min indre kritiker - jeg tenker ofte på henne som "Lille MY" (hun i Mummitrollet) og hun er jo egentlig litt morsom  med sin lille sinte personlighet!   

Hva ville jeg sagt om en person som var så kritisk som det min indre stemme av og til er?  Jeg ville ikke hatt mye respekt for vedkommende. Slapp litt av da, ville jeg nok tenkt.  - Lille My, relax, kunne jeg kanskje si til meg selv.  - Du er helt ok.  Lever deg inn i arbeidet og glemmer tiden, javel, men helt ok likevel. Og neste gang kan du sette på en alarm.  Så mobilen gir deg beskjed om at du har en avtale. 

God og dårlig ledelse - avhengig av øynene som ser?

Jeg underviser et fag som heter "Ledelse i en skandinavisk kontekst".  Den viktigste grunnen til at jeg gjør det, er at jeg interesserer meg for ledelse fra et kulturperspektiv. Det er nemlig ikke sant at det er en universell oppfatning eller sannhet om hva som er god og dårlig ledelse.  Spørsmålet om god og dårlig ledelse avhenger først og fremst av hvilken kulturell kontekst man står i, når man stiller det spørsmålet.  

En gang for veldig lenge siden (ca tyve år), var det to forskere (Bente Rasmussen og Elin Kvande) som hadde funnet ut at en del kvinnelige ledertalenter ikke var motivert til å bli ledere fordi de ikke hadde lyst til å være ledere på den måten man forventet at de skulle være leder på.  De kvinnelige ledertalentene hadde såkalte "utradisjonelle"  ideer om hva ledelse burde være, og ønsket ikke å gå inn å være leder på helt andre premisser.  I en annen interessant studie, fant en forsker (Hege Myhre) at jenter på ungdomsskolen utøvde ledelse i praksis, men ville ikke identifisere seg med lederrollen, fordi de oppfattet ledelse som å innebære å sjefe over noen, og det ønsket de ikke å gjøre.  Disse funnene fikk meg til å bli interessert i å utforske ulikheter i synspunkter på god og dårlig ledelse, og ikke minst å få frem at slike ulikheter kan være helt legitime og rasjonelle. (Kanskje jenter derfor likevel bør bli ledere og heller lede på egne premisser?)

Når jeg nå underviser i Skandinaviske perspektiver på ledelse og har mange utenlandske studenter, blir jeg veldig bevisst på akkurat dette.  Hva er det som er kulturelt bestemt i de oppfatningene jeg har med meg som medarbeider og som påvirker hvilke forventninger jeg har til min leder - og til ledelsen på min arbeidsplass? Det er helt klart at Sverige, Danmark og Norge deler en del felles synspunkter og oppfatninger om hva som er god og dårlig ledelse.  Men noe er kanskje kjønnsbestemt også?  Og hva er aldersbestemt?  Har unge medarbeidere andre forestillinger om hva ledelse bør være enn eldre? 

Jeg tror oppfatninger om god og dårlig ledelse er kulturelt bestemt. Jeg tror mine oppfatninger preges av at jeg er fra Skandinavia, at jeg er kvinne, at jeg har høyere utdannelse og at jeg har et selvstendig yrke med klare mål og oppgavekrav. Samlet, her jeg står akkurat nå, betyr det at jeg ønsker meg entusiastiske ledere som støtter meg ift å nå mine individuelle mål, instituttet i å nå sine,  og en toppledelse som staker ut en ambisiøs retning for organisasjonen  og tilrettelegger for at vi som medarbeidere skal drive utviklingen i riktig retning. 

Hva slags ledelse ønsker du deg?  Er du enig eller uenig i at ledelse er kulturelt bestemt?  Har det betydning for deg i ditt jobbliv? Skulle du ønske at flere kvinner eller andre som har utradisjonelle synspunkter på  ledelse, hadde tatt ansvar og skapt forandring ved å bli ledere likevel? Jeg skjønner de lederne som ikke vil jobbe i motvind.  Men vi trenger også forandring!

BH Irmelin

 

 

 

Mislykket?

I dag skrev en tidligere student av meg et blogginnlegg om å takle nederlag (se unnibeth.blogg.no).  Hun ønsker å "kose seg med å mislykkes", men finner det vanskelig i praksis.  Det skjønner jeg godt! 

Derfor skrev jeg en kommentar til henne - hvor jeg prøvde å sette det litt i perspektiv.   Hva skjer egentlig når vi mislykkes og opplever at vi mister mot og motivasjon, og hva kan vi gjøre for å snu situasjonen?  Her er en bearbeidet versjon av kommentaren min. 

 

 

Det er lett å tenke i hodet sitt at det er bra å feile og at alle andre som er blitt  "store" (forfattere, kunstnere, akademikere, entreprenører  eller en annen kategori du identifiserer deg med) har feilet før de kom til topps og at det er nettopp fordi de har taklet nederlag så bra, at de er kommet seg dit de har.  Mao;  vi skjønner intellektuelt sett at det å feile er bra. (Forresten tror jeg de som har vært på toppen fortsetter å feile, det er ikke noe man er ferdig med en gang for alle..).

 

Men likevel kan følelsen vi får når det skjer, være så langt i fra behagelig.  Kanskje oppdager du en feil du har gjort i forhold til en oppgave på jobben, og kjenner at skamfølelsen brer seg i hele kroppen din.  Eller noen kommer med en kritisk kommentar til noe du har levert eller gjort,  og du kjenner det som som du vil synke i jorden fordi det føles så flaut.   Eller du har sendt inn et manusutkast til en bok og får ikke en gang en konsulentuttalelse, men bare et ordinært brev om at det ble avslag.  Hvis du da overveldes av dårlige følelser og ikke klarer å møte nederlaget med godt humør og en umiddelbar følelse av at bare vent, jeg skal jammen vise dere neste gang, så gjelder det å stoppe opp og  spørre seg:  Hvor kommer de dårlige følelsene fra?  Hva er det jeg nå tenker om meg selv som gir meg den ekle og ubehagelige følelsen av å milsykkes (enten den sitter i magen eller brystet eller et annet sted).    

 

For å finne ut av det, kan du for eksempel bruke en fremgangsmåte som er inspirert av den såkalte pil-ned metoden (Neenan og Dryden, 2005).  Målsettingen er å finne frem til grunnantakelsen, den egentlige grunnen til at man føler seg elendig.    Man kjører en dialog med seg selv (eller med en annen som trer inn i rollen som coach) og leter etter følelsen bak et utsagn.  

 

Jeg skal eksemplifisere hvordan en slik dialog kan foregår ved å bruke meg selv som utgangspunkt.  Jeg forestiller meg at jeg har fått avslag på en artikkel som var et ledd i en plan om å etablere meg som skribent;

 

Mine tanker:  Det var noe dritt at jeg ble refusert fordi det betyr at jeg ikke er god nok. 

(Ok, og hva betyr det for meg?)

Mine tanker: Det betyr at jeg kanskje ikke egner meg til å gjøre det jeg brenner for.

(OK, og hva betyr det for meg?)

Mine tanker: Det betyr at jeg har gjort en gedigen overvurdering av meg selv og at jeg ikke burde begitt meg ut på å satse på det jeg brenner for.

(OK, og hva betyr det for meg?)

Det betyr at jeg har risikert altfor mye på noe uten å ha tilstrekkelige forutsetninger.

(OK, og hva betyr det for meg?)

At jeg er idiot som har satt min egen karriere og min families trygghet på spill.

(OK og hva betyr det for meg?)

At jeg pga av mine egoistiske behov kan komme til å mislykkes ift mitt forsørgeransvar og ift min fremtidige karriere.

(OK og hva betyr det for meg?)

At jeg er mislykket både som skribent og mor.

 

Dette er kanskje grunnantakelsen min? Den egentlige grunnen til min dårlige følelse er at jeg er redd for å mislykkes på begge områdene (både profesjonelt og som forsørger).  Og hvis så er tilfellet, så er det kanskje ikke så rart at det kommer frem noen dårlige følelser når jeg får "bevis" for det jeg frykter som mest? 

 

For å komme videre, kan jeg se nærmere på grunnantakelsen.  Hvordan skal jeg kunne definere meg selv som mor og skribent på denne veien jeg har lagt ut på?  Hvilke krav skal jeg ha til meg selv? Hva er fornuftige og konstruktive krav og hva er urealistiske krav som henger igjen fra gamle dager da jeg hadde andre ambisjoner og forutsetninger?  Ved å få et mer gjennomtenkt forhold til hva det vil si for meg å lykkes som skribent og mor (eller hva jeg virkelig mener med å mislykkes), så vil jeg kanskje ikke få den altoppslukende følelsen av nederlag når mine drømmer om å kunne jobbe med det jeg brenner for, ikke går helt som jeg hadde håpet.

 

Tenker jeg!

Mao, de dårlige følelsene man får når man opplever nederlag, bunner som oftest i mye mer enn selve avslaget eller feilen i seg selv. 

 

Enig?  Eller hva tenker du? 

 

Var dette et nyttig innlegg?  Jeg lurer litt på hva slags format jeg skal ha på disse innleggene -  hvor faglige vil dere at de skal være?  Foreløpig har de jo vært rimelig trivielle, men det er fordi det tar for lang tid for meg å skrive faglig.  Men dersom mange nok etterspør faglige innlegg, kan jeg jo prioritere det.   Skriv gjerne din mening! 

 BH Irmelin

 

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier