hits

mars 2015

Professor og professor, fru Blom

- Hva jobber du egentlig med, mamma? Når folk spør meg hva du jobber med, vet jeg ikke hva jeg skal si.  Og når jeg prøver å forklare, for eksempel ved å si at  du har en doktorgrad i ledelse, sier de at det ikke går an.  Jeg har gitt opp å prøve og forklare. 

Det var min datter på 15 som kom med dette lille hjertesukket der vi satt ved frokostbordet med hver vår smoothie en morgen for en tid tilbake.  Jeg husker at jeg sukket litt selv, for det var vanskelig å forklare.  Hva jeg egentlig jobber med. 


Her er jeg på jobb! Det var 2013, siste dagen på kurset Coaching og Ledelse som jeg underviste i og er fagansvarlig for. Jeg fikk champagne av studentene. En av mange lykkelige dager på jobb i akadademia!  Foto: Jan Rune Johannesen

I USA har man et navn for det å være 'lærer' på et universitet eller en høyskole.  Da er man professor.  Og det innbefatter undervisning, men ikke bare det. Yrket mitt er å være en som både underviser, forsker og driver med formidling.   Det hadde vært nyttig å kunne si til min datter at jeg er en sånn professor som de har i USA, og som du ser på filmer fra amerikanske universiteter.  Men i Norge og mange andre land er professor-tittelen beskyttet, og kan bare benyttes av de som har den mest avanserte formen for kompetanse på den akademiske rangstigen.  Det er vel omtrent 10% av alle de vitenskapelig ansatte.   Vi andre blir kalt andre ting, som høyskolelektor, førstelektor, førsteamanuensis, eller lignende.  Men det vi egentlig er, er professorer slik ordet brukes i det amerikanske språket.  Vi driver med kunnskapsproduksjon og formidling, og vi gjør det på alle mulige fagområder, inklusiv på ledelsesfeltet, der jeg altså befinner meg.  Men merk, selv om det hadde forenklet formidlingen om hva yrket mitt går ut på, er det ikke verken lov eller formålstjenlig for meg å bruke begrepet professor, før jeg faktisk er blitt kvalifisert som det.  På amerikansk snakker man i slike tilfeller om å være ikke bare en professor, men en 'full professor'. 

I det siste har jeg blitt særlig interessert i dette siste, både hva en full (hehe) professor egentlig er, hva som kvalifiserer for å bli en, og hva som forventes av dem når de først er kommet i den stillingen/rollen. Og det bringer meg tilbake til spørsmålet fra min 15 år gamle datter; hva jobber du egentlig med, mamma?  For den lille forskningen som er gjort omkring professor-rollen viser at det er ganske uklart hva professorer faktisk driver på med, hva som forventes av dem, og hvilke forventninger de har til seg selv og sine omgivelser.  Mao, det er ikke bare meg, som altså har kvalifisert meg til å kunne benytte den utrolig usexy og lite beskrivende tittelen, førsteamanuensis (!), som opplever uklare forestillinger og forventninger omkring mitt yrkesinnhold.  Også det tilsynelatende entydige professorale begrepet, skaper forvirring.  For å understreke dette poenget, tar jeg med et sitat fra en av forskningsartiklene jeg har funnet om dette:

What it means to be a professor - and more importantly what others think it means -  is magnificently opaque. (...) There's no global job description, no template, no handbook, only the example of those who have gone before (Mroz, 2011)

Hva det er å være professor, handler derfor først og fremst om hva de som er professorer legger i rollen sin, hva folk rundt dem forventer, og hvordan arbeidsgivere tilrettelegger for de muligheter og forutsetninger som knyttes til rollen. 

Selv om veien til å bli professor kan synes ganske trang og kronglete, er selve rollen, når man har kommet dit, langt mer åpen og formbar.  Dette kan vel ha sine fordeler og ulemper, når sant skal sies.  Professorer får ingen ledertrening, men har likevel mange lederoppgaver, og utøver et intellektuelt lederskap med vidtrekkende konsekvenser på mange plan.  Professorene innehar de faglige toppstillingene i det akademiske hierarki, og akkurat det, er ikke til å kimse av. 

Hvis man ser på hva høyere utdanning skal bidra med fra et institusjonsperspektiv, er det tre hovedområder som peker seg ut; i) utdanning av morgendagens arbeidskraft; ii) forskning, utvikling og innovasjon og iii) formidling og samfunnskontakt (jfr. Visjon og mål for HBV, Høgskolen i Buskerud og Vestfold, som er min arbeidsgiver).   I tillegg skal vi sørge for å utvikle en fleksibel organisasjon som gjør oss i stand til å ivareta det samlede samfunnsoppdraget.

Professorene er de viktigste aktørene på alle disse oppgaveområdene.   Men vi andre, som befinner oss nedover i hierarkiet, har også et stort ansvar og store påvirkningsmuligheter.  Alle studenter som har lidd seg gjennom en forelesning med en foreleser som ikke egner å formidle kunnskap på en måte som gjør den forståelig, og helst interessant, vet hva jeg snakker om.  Det er opp til oss å sørge for at vi skal "gi utdanning som skaper myndige samfunnsborgere og yrkesutøvere med faglig entusiasme, læringslyst og etisk bevissthet" (som det heter i det omtalte visjonsdokumentet for HBV).  Men vi skal også "utvikle forskning, utvikling og innovasjon av høy kvalitet", såvel som å "stimulere og bidra til samfunnsdebatten". 

Jeg og mine kolleger er viktige for samfunnet - enda samfunnet ikke har oppdaget det enda. 

"Justert for kjøpekraft har bare russiske akademikere lavere lønn" (enn norske), kunne vi lese i Aftenpostens leder i uken som var.

FLAUT! I et såkalt 'kunnskapssamfunn' i verdens rikeste land. 

Men jeg skjønner jo at vi har en formidlingsjobb å gjøre - derfor dette blogginnlegget, blant annet.  

For å oppsummere; selv om tittelen min er førsteamanuensis forventer jeg ikke at du skal huske den eller vite hva den innebærer.  Jeg er en vitenskapelig ansatt medarbeider på en høyere utdanningsinstitusjon som liker å se på meg selv som en akademiker (synonymt med  det amerikanske professor begrepet).  Jeg har en rolle som omhandler både å drive med utdanning, forskning, utvikling, innovasjon, formidling og samfunnskontakt.     

Der!  Ble det klarere nå?! 

Cheerio - til neste gang! 

Beste hilsen Irmelin

PS! Jeg skal forske videre på toppstillinger i akademia og veien til å bli professor i tiden fremover med særlig fokus på å få flere kvinnelige professorer  og dosenter.  Garantert mer om det på bloggen etter hvert. 

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier