hits

juni 2012

Vi baler, alle!

Vi satt der, vi damer, rundt det runde bordet, hadde hvitvin i glassene og sommerskoene på - kan tenke meg at vi så ut som en nokså vellykket gjeng med individer på livets "solside", og det var vi vel også,  i objektiv forstand om man hadde gjort en liten statistikk blant oss over gjennomsnittsinntekt, utdannelse, helsetilstand, mm. Likevel var det ikke fritt for at mye av samtalen handlet om utfordringer.  Utfordringer som hver og en av oss opplever på alle mulige livsområder, ift våre barn, familieoppløsninger, jobbproblematikk, egen helsetilstand, selvutvikling osv, osv.  

Vi baler,  alle

Ja, vi baler alle!   Livet går opp og ned for oss alle.  Vi kan selvsagt oppleve svært forskjellige materielle situasjoner og noen ganger kommer enkelte av oss i betydeligere mer trøbbel eller vanskeligere situasjoner eller perioder enn folk flest, men ingen av oss blir fritatt for utfordringer og problemer. 

Uansett hvor vellykket vi kan se ut på overflaten, er det ingen av oss som går gjennom livet uten å måtte håndtere en betydelig dose problemer. 

Burde vi ikke derfor heller ha dette som utgangspunkt - at livet også er problemfylt.  Det er naturlig og noe jeg kan forvente.  Snarere enn å tenke; uff, håper jeg ikke får problemer, kunne man kanskje si; jeg skal ha mine problemer jeg og, lurer på hvilke det blir?  Når barna våre får problemer, kunne vi ha samme innstilling; de kommer til å få sin dose problemer, jeg lurer på hvilke? 

Fordelene med å ha som utgangspunkt at livet (også) er problemfylt, er mange.  Grad av lykkefølelse er for eksempel forbundet med gapet mellom forventninger og virkelighet.  Jo mindre gap mellom det som er forventet og slik det blir/er, jo større grad av tilfredshet.  Mao, ved å innstille seg på at livet vil by på problemer, vil man oppleve mindre frustrasjon over at virkeligheten viser seg å inneholde nettopp det. 

En annen fordel er at man i større grad blir i stand til å komme problemene i møte på en konstruktiv måte.  Istedenfor å bruke energi på å klandre livet for at det påfører oss problemer, bli motløse, selvkritiske eller føle oss spesielt uheldige (hvorfor skjer dette meg??!), kan vi komme raskere i gang med å ta ansvar for egen situasjon og takle problemene på en (konstruktiv) måte. 

Og,  ved å forvente at livet også skal by på problemer, blir vi sannsynligvis litt mindre eplekjekke og arrogante, vi kommer oss ned fra pidestallen og anerkjenner at også vi sannsynligvis er som folk flest; i form av at vi (som alle andre) har både styrker og svakheter, at vi noen ganger har flaks, andre ganger uflaks.  

Men ikke minst; ved å ha som utgangspunkt at det er naturlig å ha problemer, kan man bruke den energien man ellers ville brukt til å stritte imot, til å lære av erfaringene.  Hvordan kan jeg sørge for å lære av problemene mine, sånn at de ikke gjentar og gjentar seg i livet mitt?  For er det ikke slik at de problemer vi ikke tar tak i, synes å dukke opp igjen og igjen i livet vårt?  I så fall er det vel egentlig bare et spørsmål om når vi er klar for å konfrontere problemet, eller om vi skal fortsette å utsette det... til det blir så kritisk at vi bare må.   

Merk, jeg sier IKKE at man skal dyrke problemene, eller først og fremst være problemorientert på sin vei gjennom livet - jeg tror på det motsatte, at man skal dyrke optimismen og tro på mulighetene som bor i problemene.  

Men problemer ER! 

Ja,  vi baler alle, men det er hva vi gjør med problemene som utgjør forskjellen.

Klarer jeg å forsone meg med at jeg er uperfekt og kommer til å skape problemer for meg selv?  Klarer jeg å forsone meg med at de rundt meg er uperfekte og derfor også kommer til å skape problemer for  seg og kanskje for meg også? 

Klarer jeg deretter å se MULIGHETEN som bor i det jeg baler med?? Kan jeg lage et morsomt prosjekt ut av det?  Hvis jeg roter med økonomien, kan jeg la det gå sport i å holde meg til et budsjett?  Belønne meg for å ikke shoppe hvis jeg ikke egentlig har penger til overs.  Kan jeg ramme inn problemet mitt på en måte som motiverer meg?   Kan jeg lage en historie rundt problemet mitt, som får meg til å se på det som noe eksotisk, interessant, kult, forsonende?  Javel, jeg klarer ikke å opprettholde itt treningsregime, jeg er jo en livsnyter!  Nå skal jeg, som den livsnyteren jeg er, lage et treningsopplegg som er tilpasset livsnyteren i meg.  Yes! Og neste gang jeg ikke klarer å følge planen min, skal jeg la være å konkludere med at der ser du, der brøt du planen igjen, din håpløse idiot, du kan jo like godt gi opp igjen jo før jo heller - og heller si, klart jeg måtte innvilge meg en pause, jeg er jo en livsnyter, pauser må man ha! Men nå fortsetter jeg der jeg slapp så fort som mulig.   

Sommerkvelden i går var en fin seanse.  Der løftet både den ene og den andre litt på sløret.  Vi aner virkelig ikke hva andre baler med!  Men baler, det gjør vi alle.  

Det, kan være en trøst, tross alt.  Men jobben med å skape forandring, må vi ta ansvar for selv.  Et skritt om gangen. 

 Vennlig hilsen Irmelin

 

Si JA!

Det var min svigerinne Ampy som stakk en bok i hånden min da jeg var i bursdagsselskap til hennes datter, Sophia (5år) forrige søndag.

Boken het "Just one thing", med underteksten "developing a buddha brain one simple practice at a time". 

 

Da jeg først kikket på den, tenkte jeg umiddelbart noe i retning av, er dette noe for meg?  Det så ut som en litt sånn lettvekter flyplasslitteratursak med veldig mange små kapitler uten altfor mye innhold, men samtidig visste jeg at Ampy alltid kommer med spennende innspill, tips og tanker til meg, så klart jeg ville kikke på boken, ved en passende anledning.  

Den passende anledningen kom snart, allerede dagen etter, det var en litt blå mandag og jeg kjente at jeg trengte noe inspirasjon, noe som kunne hjelpe meg å løfte blikket, få et større perspektiv og riste av meg min egen følelse av mismot over ditt og datt som preget min egen mikroverden akkurat denne dagen.  

Jeg slo litt vilkårlig opp på en side her og en side der, streifet over innholdsfortegnelsen og begynte å lese.  Og så skjedde det; jeg ble inspirert!  Jeg hadde stoppet ved kapittel 13 som het, "Say yes".  Det handlet om at det er lett å si ja til alt vi liker og det som er lett her i livet.  Det vanskelige er å si ja til det andre, til det som er vanskelig og utfordrende.  Men ved å trene oss i å si ja til også det som er vanskelig, kommer vi det i møte på en helt annen måte, vi aksepterer livet som det er, og vi prøver ikke å motarbeide realitetene.  


Det betyr ikke at vi skal godta alt, men at ved å godta det som er og har vært, vil kunne forsone oss med der vi er nå, og dermed få et bedre utgangspunkt ift å gå videre. 

"Notice your nos, skriver Hanson, "and then see what happens if you say yes to some of the things you've previously said no to.  Say yes to being alive.  Yes to life.  Yes to your own life.  Yes to each year, each day.  Yes to each minute. Imagine that life is whispering yes.  Yes to all beings, and yes to you".  

Dette var ikke nye tanker, men kanskje nettopp derfor skapte ordene en gjenklang i meg, og jeg tenkte; Ja!  Denne ene tingen skal jeg ta med meg videre i denne dagen.  Jeg skal si ja til det som kommer.   

Senere fant jeg mer ut om Rick Hanson, han har blant annet en hjemmeside der man kan hente frem videosnutter hvor han foredrar eller blir intervjuet om de temaene som han forsker på, inkludert et flere timers interessant utdrag fra en konferanse på Stanford i 2011 med temaet "Happiness within reach"; se http://www.rickhanson.net/media/video (og det er IKKE noe overakademiske greier, anbefales folk flest).  Han har også et nyhetsbrev du kan melde deg på.  Det første jeg fikk handlet om å ta lett på alt vi vil ha (take you wants lightly). 

Tenk, så heldige vi er som har moderne teknologi og som sprer kunnskap på en så fortreffelig måte!  Og tenk så heldige at folk som Rick Hanson vier sitt liv og energi til å opplyse oss andre med sin kunnskap og innsikt. 

Og tenk så heldig at Ampy kom på å stikke den boken i hånden min akkurat den dagen!  (Thanx Ampy <3)

Her er Ampy og Sophia for et års tid siden. 
 

Hvem har du blitt inspirert av denne uken?  Hvem har du inspirert?? 

Noen ganger må vi bli minnet på de samme temaene gang på gang for at de virkelig skal synke inn. 

Som at det er mye lurere å akseptere virkeligheten som den er, enn å stritte imot. Som at det å si ja, også til det vi ikke liker, kan gjøre livet mer interessant, morsomt eller produktivt.

 

Forresten, takk for at du er tilbake som leser av bloggen min - det har jo vært en litt lang pause, men nå regner meg med å blogge en gang i uken fremover, fortrinnsvis lørdag/søndag.

Hvis du liker, kan du dele innlegget med andre ved å klikke på liker.

Yezz! til deg fra meg

 

 

 

 

 



 



 

Hva slags innramming velger du?


Hørt om ideen om "the social construction of reality"?  Den går (enkelt forklart) ut på at virkeligheten kan tolkes på uendelig mange måter, og at hver og en av oss fortolker virkeligheten ut fra vårt subjektive ståsted. Den måten vi fortolker en situasjon på, vil derfor være et resultat av valg.  Våre valgmuligheter er blant annet hvordan vi rammer inn et problem, om vi velger å se på en situasjon som et problem, eller som en mulighet (er glasset halvtomt eller halvfullt, for eksempel).


Jeg er blitt mer og mer interessert i hvilke innramminger jeg selv velger, og hvilke folk rundt meg velger.  Spørsmålet jeg stiller meg, for å finne ut om det er en klok innramming, er hvor konstruktiv den er.  Hvis jeg mister motivasjonen av å tenke på at glasset er halvtomt, (i overført betydning), jeg har drukket opp nesten alt, det er ikke mye igjen, da er ikke dette et konstruktivt perspektiv for meg.  Ved å snu perspektivet og tenke på at glasset tross alt (også) kan tolkes som halvfullt, gir det meg andre tanker og assosiasjoner.  Da kan jeg tenke på alt vannet som er igjen i glasset, det er jo ikke verst at jeg har et halvt glass vann igjen!  Hva kan jeg gjøre med det?  Innrammingen "glasset er jo halvfullt" blir dermed et mer konstruktivt perspektiv og derfor et bedre perspektiv for meg.   

Ofte skjer innrammingene vi gjør automatisk og kan henge sammen med om vi er mer eller mindre optimistiske personligheter, mer eller mindre kritiske som typer osv. 

Jeg glemmer aldri en gang jeg var ute på en kjøretur med en av mine to søstre.  Vi kjørte på en svingete vei og møtte på en stor trailer som tutet på oss. 

 - Uff, tenkte jeg, der kjørte vi sikkert for langt inn mot midten av kjørebanen.  - Hey!! sa min søster, begeistret, - hørte du det?  De tutet på oss!  Snakk om å tolke samme situasjon på forskjellig måte!  Fordi jeg er naturlig mer pessimistisk og kritisk, må jeg være særlig oppmerksom på mine automatiske (ubevisste) reaksjoner og ofte jobbe i etterkant av en situasjon, med å finne konstruktive vinklinger og innramminger.   Folk som er naturlige optimister og lite kritiske, kan på tilsvarende måte ha nytte av å reflektere mer nøkternt over sine ambisjoner, målsettinger og tolkninger for å finne et mer balansert perspektiv.

Einar Aadland har i boken "Den truverdige leiaren" (Samlaget), gjort seg til talsmann for den gyldne middelvei som perspektiv.  Han skriver; "Den gylne middelvegen handlar om å finne den rette balansen mellom å overdrive og å gjere for lite, mellom å vere for offensiv og for forsiktig, mellom å vere for idealistisk eller for realistisk" (s. 130). 

Den gyldne middelveien er etter min mening undervurdert som tillnærming for både fantasten og erkerealisten.  Men for den som naturlig har en tendens til å holde seg sånn cirka midt-i, vil det være nyttig å komme seg ut av komfortsonen og prøve noen mer spissete innfallsvinkler den ene eller andre veien.     

Det viktigste er likevel å huske på at det er vi selv som har valget. Hvordan vi velger å tolke en kommentar, et utsagn eller hva vi velger å reagere på, alt dette kan vi i realiteten velge selv! Det er ofte mange mulige innfallsvinkler og perspektiver på det samme fenomen eller situasjon.

Hva slags innramminger velger du?  Er de stort sett konstruktive for deg og dine medmennesker? 

I så fall, good for you!
 

Selv jobber jeg jevnt og trutt med saken!  

Beste hilsen Irmelin

 

 
 

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier