hits

juli 2013

Hva har Miuccia Prada med meg å gjøre?

D2, et glanset magasinbilag som følger med den rosa avisen, den som forteller om alle de mer eller mindre vellykkede forretningsfolkene og lederne og investorene her til lands.   Denne fredagen er det Miuccia Prada som pryder forsiden på magasinet.  Hun som står bak klesmerket Prada, i tillegg til et konglomerat av andre merker som Helmut Lang, Jill Sander, Fendi og Miu Miu i et motekonsern som i 2012 omsatte for 30 milliarder kroner.  Man blir jo ikke så rent lite imponert. 


Prada fotografert av Mario Sorrenti/Art Partner på forsiden av D2, 26.07.2013¹

Intervjuet treffer meg på en løft-aktig² måte, ja, det er som om jeg løftes opp og ut av min lille hverdag og  kjenner en umiddelbar vind av inspirasjon.  Takk, tenker jeg og sender både fotograf, journalist, redaksjon og Miuccia selv en vennlig tanke som har snekret dette sammen og gjort det tilgjengelig for sånne som meg.  Jeg finner resolutt frem PC'en, sjenker meg et glass smoothie og setter meg ned for å fange opp hva det var som inspirerte og løftet.   

Notatbøkene mine følger med meg nesten over alt.  Her skribler jeg ideer, sitater, kildehenvisninger eller andre ting jeg kommer på i løpet av en dag.


Akkurat nå befinner jeg meg på hytten vår på Kastet, ved Larvik.  Her bodde vi fast i nesten ti år. og levde ut drømmen om livet på landet.  Men det er en annen historie...

I intervjuet sier Miuccia Prada flere ting som treffer meg midt i solar plexus.  Først og fremst har Prada kommet til at hun vil være mer åpen, hun som er 64 år og kunne levd lykkelig bak fasaden.  Kanskje hun har skjønt at arroganse ikke er noen dyd.   At det å ha kontroll er det enkleste, og at det er mye mer interessant når man slipper litt mer opp. Vi mennesker er jo så mye mer enn det som er på overflaten - vi er så mye mer enn det andre ser av oss, det vi velger å vise frem, det glansete bilde, det som er ferdigtygd, bearbeidet og fit for fight. Vi baler alle, sånn er det jo, men vi liker ikke å innrømme det verken ovenfor oss selv eller enda mindre, vise usikkerheten eller våre svake sider frem for andre.  Det som er stygt er egentlig mer interessant, mener Miuccia Prada.  - Det stygge er menneskelig, sier hun. 

Tidligere hadde jeg en aversjon mot det stygge og mørke.   Jeg husker et maleri som en venninne hadde på veggen i leiligheten sin.  Det var av en avkuttet fot.  Det var alt; en avkuttet fot som liksom hang der, i løse luften.  Hver gang jeg så maleriet av den avkuttede foten lurte jeg på hvorfor hun ville ha det på veggen. Hvem ville omgi seg med noe så grotesk, sånn i hverdagslivet?  Den gangen skjønte jeg ikke hennes hang til å dyrke det heslige, det stygge og nevrotiske.  I dag kan jeg i større grad se verdien av det - fordi det ikke skremmer meg på samme måte.

Miuccia Pradas heslighet er unektelig av det mer estetiske slaget.  Kanskje er det en løsning.  Å gjøre det stygge vakkert. Ved å ha en kjærlig innstilling, kan alt bli vakkert. Ved å omfavne det stygge med kjærlighetens blikk, blir det ikke stygt lenger.  En ekkel frosk, blir fin hvis du ser på den, på ordentlig - som et levende vesen, med et pulserende liv.  Ved å slutte å fordømme, og i stedet betrakte og utforske med et kjærlig blikk, vil det vakre komme til syne.  Sånn er det jo!

For jeg vet at hun har rett.  Det stygge er også en del av livet, det er i oss, det også.  Og det som er glanset og velpolert og vakkert, er på mange måter mindre interessant.  Jeg tenker ofte på det når jeg har trakket i salaten, gjort noe dumt, eller kommet til kort på et eller annet vis.  Jaja, Irm, tenker jeg da,  det gjør deg i det minste mer interessant.  Du oppførte deg ikke perfekt, ikke denne gangen heller.  Og takk og pris, ikke sant?  Hvem vil være en perfekt person?  Eller henge rundt en?? Hvis man tenker etter, er det perfekte menneske snarere et skremselbilde, enn motsatt.  Nei, takke meg til at vi alle er uperfekte i større eller mindre grad. 

Mot slutten av intervjuet sier Prada noe annet viktig.  - En gang i begynnelsen av min karriere prøvde jeg å høre på andre, og det ble helt galt. Jeg må gjøre det jeg mener er riktig, og nå er alle glade for at det er sånn det er.   

(For en heldiggris!  Hvordan klarer hun det?)  En ting er å ha en ide om å stå på sitt.  Men hva med forholdet til alle som fungerer som gatekeepers?  Tilhørerne, synserne, bedømmerne. Hvordan får hun dem med på laget, hver gang? Hun er kanskje blant den sjeldne sorten som har opplevd å bli anerkjent, beundret og elsket for alt hun har gjort, alltid!   (Sannsynligvis ikke.)  Kanskje hun har lært seg å takle kritikk på en konstruktiv måte, bruke den til å bli enda bedre, men uten å la seg dupere.  Det hadde jo vært noe, når sant skal sies. 

I yrket mitt er kritikk helt sentralt.  Det er min oppgave å bedømme og evaluere studenters arbeid,  og mine mer meritterte kollegers oppgave å bedømme og evaluere mine faglige arbeider.  Og jeg kan si det rett ut, det er mye lettere å bedømme andres arbeid enn å ta imot andres bedømmelse av arbeidet sitt.  De siste årene har det vært mange nederlag, rejections, og krav om omskriving og bearbeiding for min del.  Noen ganger har nederlagene vært så sjokkerende at de har handlingslammet meg fullstendig. Det har gått månedsvis før jeg har kunnet ta tak igjen i arbeidet og gått videre   Det kan på sin side skyldes en plagsom tendens til å overidentifisere meg med mitt arbeid.  Hvordan klare å ikke bli personlig når arbeidet er så, ja, personlig?

Også på dette området kan jeg finne trøst i intervjuet med Miuccia Prada.  Hun bekrefter nemlig at arbeidet hennes er som et selvportrett.  - Det kommer fra meg. Det er min sjel.  Det er mitt liv, og jeg ser aldri på arbeidet som noe annet.  Jobben, stiftelsen, privatlivet mitt, alt henger sammen, sier hun. 

Jepp, just like me (det er altså ikke noe i veien med å være personlig i jobben)!  Jeg er ikke en person som finner mening i hva som helst hvis det ikke gir resonans i livet mitt.  Jeg tar meg selv med inn i arbeidet, enten det handler om å forberede en best mulig forelesning for studentene mine eller skrive en faglig rapport.  Person og arbeid, same thing.   Kanskje finnes det noen egnete metoder for å takle kritikk eller nederlag for oss som har et svært personlig forhold til arbeidet vårt?  Intervjuet sier ingenting om dette.  (Har du noen tips, tar jeg gjerne imot i kommentarfeltet! Og jeg vet at det er effektivt å ha et læringsperspektiv, men nå snakker jeg om de følelsesmessige reaksjonene - altså, hvordan klare å kjenne følelsesmessig styrke av å få kritikk eller oppleve nederlag?) 

Senere i intervjuet uttaler Prada; - I blant føler jeg at kvinner ikke verdsetter vår posisjon i samfunnet.  At vi ikke er sterke nok til å presse gjennom vår tenkemåte.  (Tell me about it!) Vi liker ikke forretningskvinner. Vi er imot kvinner som minner om menn.  (Hm, ja.  Jeg tror hun kan ha rett.) Og jeg har alltid ønsket å ha personlighetstrekk allesteds fra, og ikke bare være på en måte. (Jeg, og!)  Jeg hadde venner som sa; ingen menn, ingen barn - full uavhengighet.  Jeg valgte et kompromiss, et komplett kompromiss.  Jeg valgte litt avantgarde, og litt mote, og det fungerer for meg.  Jeg vil ikke slå vrak på min fortid, for jeg har den så dypt inni meg selv.  Jeg synes ikke det er så ille å være hyggelig mot en mann.  

Hehe, man må jo humre litt i skjegget.  Særlig over den siste setningen.  «Jeg synes ikke det er så ille å være hyggelig mot en mann».  Men man skjønner jo hva hun sikter til.   Jeg var heller aldri en som tok engasjementet mitt helt ut; jeg også har valgt en livsvei som på mange måter er et komplett kompromiss.  Jeg arbeidet for likestilling og kvinner i ledelse, men jeg har også underkastet meg menn, som min far, veiledere, og kjærester.  Jeg er konservativ og liberal på en og samme tid; opptatt av tradisjoner, men også av nytenkning.  Jeg er akademiker, men mer opptatt av praktisk enn teoretisk nytte.   Fagidiot som elsker å gå i dybden, men samtidig opptatt av estetikk og form og det som er "på overflaten".  Ufokusert eller vinglete kunne man kalt en sånn personlighetstype.  Men Miuccia tenker på det å kompromisse eller å være eklektisk som en styrke.  En styrke som har vært en vesentlig forklaring på hennes egen suksess.  

Kanskje det var derfor dette intervjuet ble så inspirerende.  I et øyeblikk har Miuccia Prada vært som et speil for meg.  Hun speiler noen av mine mest grunnleggende ideer og karaktertrekk, og hun gjør det på en måte som gir håp og motivasjon.  Kan hun, kan jeg!  (Ikke at jeg har ambisjoner om å skape et milliardkonsern, men noe mer enn det jeg har fått til så langt, ville vært fint.) 

Det viktigste budskapet jeg tar med videre er likevel å stå i det med rak rygg.  Være den jeg er, og gjøre mest mulig ut av det på den veien som blir til mens jeg går.





Ha en god dag og takk for at du stakk innom bloggen min igjen! 

Beste hilsen Irmelin

PS!Blir fortsatt glad om du trykker liker, hvis du liker og sprer hvis du har lyst å dele videre

¹Intervjuet er ført i pennen av Andrew O`Hagan.

²Løft er forkortelse for løsningsfokusert tilnærming på problemer  og utfordringer som har hatt betydelig gjennomslag både i familieterapi og i arbeidslivet i Norge.  Gro Johnsrud Langslet har bl.a. skrevet bok om Løft for ledere.  



, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier