hits

juli 2015

Om å våge å skrive personlig

Vår opplevelse av virkeligheten vil alltid være subjektiv.  Når vi deler våre subjektive fortolkninger av virkeligheten med andre, investerer vi i fellesskapet; vi legger til rette for intersubjektivitet*. Men det koster å utlevere seg selv - spørsmålet er om det er verdt det.

Våren 2014 begynte jeg på et bokprosjekt. Jeg hadde så enorm skrivemotivasjon og skrev i vei, av hjertets lyst.  Jeg har alltid skrevet mye - ikke bare faglig og i jobbsammenheng, men også privat; i dagbøker, journaler, notatbøker eller på pc'en.  Jeg skriver først og fremst i form av 'tankeskriving', dvs for å utvikle tankene mine.  Gjennom å skrive ned tanker, innskytelser, erfaringer og opplevelser får jeg et redskap til å utvikle min forståelse og kunnskap om ting, om meg selv og livet mitt, om det som skjer rundt meg.


Tid til refleksjon på jobbtur i Auckland, New Zealand, desember 2013.

Nå er jeg i ferd med å gå til det skrittet å publisere denne tankeskrivingen i form av en bok, slik at den blir tilgjengelig for 'folk flest'.  Men jeg merker at det sitter langt inne.  Hvorfor skal jeg 'utsette' meg for å dele mine personlige refleksjoner med offentligheten?  Foreløpig har jeg en liten (men høyt verdsatt!) 'following', dere som leser dette.  Det føles trygt og greit å kommunisere her på bloggen, fordi jeg antar at dere som leser stort sett består av folk som vil meg vel og som tolker det jeg skriver i beste mening. Man kan bare forestille seg hvordan det kan bli om folk som er fiendtlig innstilt,  skulle begynne å vri og vrenge på ens personlige tanker og tolkninger

"Den som snakker, som våger seg frempå, tar sjansen på at hun blir hørt med hensyn til så vel innhold som tone...enhver form for henvendelse er på den måten et vågestykke" skriver Solveig Botnen Eide i boken Fordi vi er mennesker (s. 70).  Likeledes kan det kjennes risikofylt og skummelt å våge seg frempå med en personlig tekst når man ellers kunne leve forholdsvis greit bak fasaden av fagterminologi og teorier som er blottet for personlige betraktninger.

Men så tenker jeg at jeg må orke å ta en sånn sjanse fordi min stemme sannsynligvis trengs. Min subjektive opplevelse av virkeligheten kan ha relevans for andre, den kan danne utgangspunkt for det vi på fagspråk kan kalle 'intersubjektivitet', eller en delt virkelighetsforståelse. 

For riktig nok er vi alle subjektive fortolkere av virkeligheten, men vi trenger også å være en del av et fellesskap Vi trenger å vite at noen andre der ute har det som oss.  At vi ikke er alene om å oppleve det vi opplever.  Vi trenger å få høre om andres erfaringer, ideer og analyser - som vi kan speile oss i, og som kan hjelpe oss å finne mening og mot til å gå videre, justere de subjektive brillene vi går rundt og fortolker virkeligheten med, eller kanskje til og med bli inspirert til å gjøre noe annerledes, ta et skritt i en annen retning. 

Hvem er der ute og beskriver en virkelighet som jeg kjenner meg igjen i?  Hvor er de?  Hva koster det dem?  Jeg tenker for eksempel på intervjuet med Miuccia Prada, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen - jeg husker det fortsatt tindrende klart, den dagen jeg leste det - det var sommer og jeg var på hytten og jeg ble så inspirert av at hun gadd å by på seg selv, være personlig, fortelle noe mer enn bare overflatisk pjatt, en virkelighetsbeskrivelse jeg kunne speile meg i og bruke til noe på ordentlig.

Der jeg tidligere var opptatt av tall og statistikk, generaliseringer og objektive fakta, er jeg nå mer og mer interessert i det personlige, erfaringsbaserte, subjektive og nære Forstå meg rett, vi trenger også tall og fakta. Men for at jeg skal utvikle min personlige kompetanse og min medmenneskelighet, trenger jeg noe annet.   

Så der har du begrunnelsen for hvorfor jeg egentlig burde være villig til å publisere mine tekster i offentligheten.

Hva du skal kunne bruke denne refleksjonen til, er jeg mer usikker på.  For også dette innlegget har blitt til som en form for 'tankeskriving'.  Men håpet (!) er jo at teksten får deg eller noen andre til å reflektere over noe som gir gjenklang i ditt liv.  I så fall vil den ha hatt en funksjon også bortenfor meg og mitt personlige lille 'problem'. Kanskje bidrar det til at du og jeg er på vei til å utvikle en form for intersubjektivitet; en felles forståelse av virkeligheten.  På et merkelig vis veves våre tanker sammen i en prosess der vi samskaper virkelighetsforståelsene våre.     

Enda mer samskapende hadde det vært å høre fra deg.  Hvilke tanker fikk du da du leste dette?  Hvis du skriver om dem i kommentarfeltet under, kunne vi bygge broer mellom våre tankeverdener. (Jeg vet, travel hverdag - no pressure!) . 

Hvis du trykker på 'liker', om du liker, så føles det som om du hilser tilbake til meg på et vis.  Også det utgjør et form for fellesskap.  Og ikke minst, gjør det at det føles mer verdt det.  Å våge og være personlig.

Ønsker deg uansett en fin dag!

Beste hilsen Irmelin

 

* Sitatet er inspirert av Aasland & Sævareid i boken Fordi vi er menneskerEn bok om samarbeidets etikk. 2.utgave 2013, s. 28 (Eide mfl). Dette innlegget er også i stor grad inspirert av denne boken - som jeg for tiden leser fordi den står på pensum i et fag jeg skal undervise i til høsten - på vår Master i Innovasjon og Ledelse ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. 

 

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier