hits

september 2011

Litt på skakke

I et tidligere innlegg skrev jeg om sanselige øyeblikk og etterspurte innspill fra dere om hva slags estetiske gleder dere unner dere på jobben.  En leser skrev at hun går forbi en kunstutstilling når hun skal hente seg kaffe, og at den er til inspirasjon.  Heldig, hun, som jobber et sted hvor de verdsetter kunst!  Det fikk meg til å se meg rundt hjemme hos meg selv.  Hva slags kunst omgir jeg meg med på hjemmebanen? 


Dette er et av mange bilder som John (mannen min) har malt.  Det heter "When the moon is gone" og er inspirert av en sang han har skrevet og som er spilt inn på cd av Karen Jo Fields.  Jeg lurer på hvor han mannen med dressen skal.  Flytter han ut?  Og kvinnene... hm?!  Det bildet rommer mange mulige historier. 



Denne figuren har min datter Famme på 12 år laget.  Jeg liker fargen og at den er litt på skakke.  Det minner meg om at det er sånn menneskene og livet er, ikke perfekt, men litt på skakke. 


Dette maleriet er fottrykkene til Tobias og Tomine, som er barnebarna til John.  Det får meg til å smile!

Disse fotografiene ble tatt av Fanny som nå er 14 da hun var 10-11 år.  På bildet nede til venstre har hun skrevet i sanden; "I love my friens".  Det sier mye om hva som er viktig i livet til alle de tre barna mine.  At det er stavfeil i friends, gjør det ekstra sjarmerende.   



Denne puten er også laget av Fanny.  Bildet oppe til høyre er en kopi av et annet bilde vi har på veggen som hun fikk printet ut på stoff.  Fannys store drøm er å reise til New York.  Det er det hun ønsker seg aller mest til konfirmasjonen til neste høst.  I mellomtiden ligger puten der og minner oss alle om drømmen hennes.

 

Dette er noe av den "hjemmelagete" kunsten jeg omgir meg med på hjemmebanen.  Kanskje du la merke til at ingenting var laget av meg?  Jeg er nok ingen kunstner.  Men jeg er heldig å være omgitt av mange hverdagskunstnere!

Hva slags kunst omgir du deg med på hjemmebanen? Hva gir den deg?   Kunst trenger ikke være dyr og signert kjente kunstnere for at den skal være meningsfylt eller gi en estetisk opplevelse.  Jeg har følelsen av at folk flest er blitt mye flinkere til å være kunstnere selv, og at vi lager plass til den hjemmelagete kunsten i livene våre.  

Det er hverdagsinspirasjon, det!

Om klær som inspirerer


I går hadde jeg en eventyrlig opplevelse.  Da kom nemlig min svigerinne Trine innom med flere Ralph Lauren skjorter som hun lurte på om vi (jeg og jentene mine) ville overta. Jeg måtte nesten klype meg selv i armen - for en heldiggris jeg er og for en snill svigerinne!  Og så Ralph Lauren, da!  Han, og klærne hans, er absolutt en inspirasjonskilde.   (Blazeren på bildet er ikke Ralph Lauren, men passet godt til skjorten, synes jeg.)

Jeg elsker nemlig klær.  Da jeg var ferdig med min bachelor i business administration ved Caliifornia State University Hayward (utenfor San Francisco), vurderte jeg å bli en "buyer".  Å være innkjøper for et av de store motemagasinene fremstod som drømmejobben for den jeg var da jeg var 24.  Jeg ble istedet business manager trainee i Colgate Palmolive. Hvorfor jeg gikk bort fra det å jobbe i motebransjen, kan jeg rett og slett ikke huske.

Men klær har fortsatt å oppta meg.  Jeg tror det er lurt å finne sin stil, kle seg etter humør og dagsform og gjøre det beste ut av seg selv.  Derfor ble jeg utrolig irritert da Elin Ørjaseter gikk ut og anbefalte jenter å kle seg så nøytralt at ingen vil legge merke til dem - og helst som en 7'er på en eller annen skala.  Hvordan vil verden bli, hvis vi skal innordne oss etter normer som kun har et formål; å tjene mest penger og være maksimalt effektiv, og som ikke forholder seg til HVORDAN vi lever og har det.  Skal vi ikke ta hensyn til trivsel og estetikk, til eget og andres velvære, og ja til....klær???

I britisk Vogue i fjor (Mars 2010 finner ikke lenke, sorry) stod artikkelen "Power and glamour" om kvinner som bryter grenser ift å kle seg feminint på tross av at de har stillinger som tilsier at det ville vært "lettere" for dem å kle seg nøytralt og/eller "mannish" som journalisten skriver.  Det krever faktisk selvtillit og mot å være feminin i en maskulin verden.   Mye lettere å kjøre det nøytrale kortet som vi ble opplært til da jeg gikk på det ovennevnte California State University og deltok på "dress for success" seminarer der vi lærte å ikle oss dressjakker med skulderputer for å fremstå som mer robuste og ja, maskuline. 


Men dette var på åtti-tallet, og alt er annerledes nå.  Kvinner i den vestlige verden, og ikke minst i Norge og Skandinavia "have come along way, baby" noe som tilsier at vi kan omfavne en feminin estetikk og fremstå som seriøse og profesjonelle likevel. 

Selv må jeg innrømme at jeg også liker maskuline klær, dvs at jeg liker rene linjer mer enn myke linjer, og at jeg liker blått og sort i tillegg til off white og peach/orange.  Jeg tenker på minst to ting når jeg kler meg; 1. Hvordan føler jeg meg i dag - og hvilke farger og materialer passer til den følelsen ift hvilke oppgaver jeg står foran?  Farger er en veldig følelsesbasert ting for meg, rødt klarer jeg bare å ha på meg hvis jeg har veldig MYE selvtillit (ikke ofte), mens off white gir meg ro og en følelse av trygghet som kan være fin å ha med i mange sammenhenger.   2. Hensyn til omgivelsene - jeg prøver å tenke på hva som passer eller ikke passer.  Jeg er ikke en type som ønsker å få oppmerksomhet pga mine klær, jeg vil heller ha oppmerksomhet for noe jeg sier eller gjør, men samtidig vet jeg at hvordan jeg kler meg, påvirker hvordan jeg blir oppfattet. Så jeg tilpasser egne preferanser til situasjonen.

Dette antrekket hadde jeg på meg for noen uker siden da jeg skulle på konfirmasjonsfest på Bølgen og Moi på Briskeby i Oslo en fredag kveld.  I sommer kjøpte jeg bare to nye ting; skoene på bildet og skjørtet.  Skoene var et kjempekupp, fordi de gjør antrekket spesielt nesten uansett hva du har på deg.  De er til og med behagelige å ha på seg selv om det er høye hæler. Skjørtet er i lin, føles behagelig og myker opp antrekket. Toppen er fra gamle dager, den er gjennomsiktig bak, noe som gjør den litt mer selskapelig.  Den kvelden fikk jeg mange komplimenter, til og med fra jenter i tyveårene! Det var gøy, og så følte jeg meg fin, da.


Hva er ditt forhold til klær??  Vil du helst gjemme deg bort i klærne dine, og i så fall, er det et (konstruktivt) ståsted å holde fast ved?  Jeg tror alle kan finne sin stil, enten man er stor eller liten, tykk eller tynn, ung eller gammel. Noen vil slippe å tenke på det fordi det ikke interesserer dem.  Men da går man absolutt glipp av noe. 

Kanskje du har planer om å bruke lørdagen til å oppdatere garderoben din?  På Hundsund grendsenter ved Snarøya har de bruktklessalg i dag og i morgen.  Der kan man finne skikkelige kupp.  I fjor kjøpte jeg en helt ubrukt Ralph Lauren strikkejakke til 400 kroner. Når sant skal sies, er Ralph Lauren klær langt bortenfor min liga. Likevel har jeg nå noen eksemplarer i klesskapet mitt.  Takket være en snill svigerinne og andre som har skjønt at klær kan gå i arv.


Beste hilsen Irmelin

 

Lilleslem og storeslem

Hei,

når dette skrives er klokken 06:38 og jeg sitter i sengen og drikker te.  Det begynner å bli kaldt om morgenen her i Oslo...det er høst!  

Et fint bilde kan være inspirerende.  Hvilke andre ting inspirerer oss og får oss til å holde motet oppe, få pågangsmot, eller rett og slett til å se humoren i noe eller få trøst? Sanger, sitater, utsagn og ord er noe av det jeg bruker til inspirasjon.  Utsagnet, This too shall pass, bruker jeg ofte som mantra for å komme meg gjennom vanskelige situasjoner.  Det ble formulert av en fyr som heter Og Mandino. Her er en lenke til å morsom musikkvideo om at This too shall pass. 

Min far sa også alltid det; hvis du ikke dør av det, Irmelin, så klarer du det.  Det er ord som gir meg mot til å holde ut og mobilisere styrke selv om det butter på.  Dessuten er det er hyggelig å minnes min far og huske på at han var ganske klok av og til.  

Dikt er en annen inspirasjonskilde.  Min favorittdikter, Andre Bjerke, har skrevet mange utrolige bra dikt om "livet og all den mening som livet visstnok skal ha". 

I hans samlede verker, har både John (mannen min) og jeg skrevet en liste over dikt som er spesielt fine.  De tar vi frem ved passende anledninger, eller det er vel først og fremst meg, som liker å "deklamere" dikt - det har jeg gjort på firmafester, i bursdagsselskaper, ved høytidsstunder sammen med familien eller i selskaper. Før i tiden, var vi så begeistret for Andre Bjerke at da vi fikk vårt første barn, døpte vi han Andre til mellomnavn.  Etter hvert har jeg fått sansen for andre diktere også.

Et par dikt har jeg lært meg utenat.  Det er skikkelig gøy!  Lett å imponere andre hvis du plutselig drar et dikt om for eksempel; Lille Adams store hode som kneiser på hans tynne hals.  Det går slik;

LILLE ADAM  (Arnulf Øverland)

Lille Adams store hode
kneiser på hans tynne hals.
Man har rost ham; ikke dårlig!
Adam danser en alvorlig,
melankolsk og stivbent vals,
og er ikke vel tilmode.

Damene skal engagere,
Adam danser ikke mere.
Fra den tomme rad av stole
ser han sine venner danse.
Lange Leif har fått Constance,
fire stykker sloss om Ole!

Adam går alene hjem.
Slik er livets danseskole.
En får fire, en får fem,
en får èn, og en får ingen,
-lilleslem og storeslem.

Alle livets lunefulle
stjerner små gikk ham forbi.
Nu vil han gå hjem og dikte
sig sin første poesi.

Kult dikt, er det ikke?  Slik er livets danseskole, lilleslem og storeslem!  Tolk det som du vil.  Min tolkning er at vi baler alle, og hver av oss må bare komme oss gjennom det.  Men det kan saktens komme noe godt ut av det. 

Hva bruker du for å holde motet oppe, eller la deg inspirere?  Tar gjerne imot dine tips eller erfaringer i kommentarfeltet!  Kanskje bruker du noe av helgen til å bli inspirert?  Det har jeg tenkt til.  God helg!

BH Irmelin

 

Hjernen er IKKE alene

Jeg tenker - altså er jeg!  (Cogito, ergo sum - Renè Descartes). 

I mange år identifiserte jeg meg med dette utsagnet.  Jeg definerte meg selv gjennom min evne til å tenke lure tanker, og til å være analytisk.  Jeg ble også interessert i å lære om hva som skjer i hodene våre når vi tenker. Neuroscience er en vitenskap som har utviklet seg vanvittig mye ettersom teknologien gjør det mulig å studere hjernen mens den arbeider (før i tiden kunne de bare studere døde hjerner...akk o ve, ikke rart det oppstod en del misforståelser).

En vakker dag oppdaget jeg noe som ble en aha-opplevelse for meg (les mer om aha-opplevelser i dette innlegget hvis du har lyst).  Jeg ER ikke mine tanker.  Tankene er bare en bestanddel av meg, den er bare ett av instrumentene jeg har å spille på.  Riktignok styrer hjernen mye av det andre som skjer med oss, men på langt nær alt av det styres gjennom - tanker. 

Hvis du har anledning, vil jeg virkelig anbefale et foredrag av en hjerneforsker, Jill Bolte Taylor, som illustrerer dette vanvittig bra. 

Hun opplevde selv å få hjerneblødning og kunne derfor studere first hand hva som skjer hvis venstre hjernehalvdel kobler ut (den logiske og analytiske delen av hjernen) og du bare har høyre hjernehalvdel (styrer følelser og sanser) å klare deg med.  Kanskje kom hun det nærmeste et menneske kan kommer Nirvana, men hun holdt på å ikke overleve av nettopp samme grunn.  I foredraget kan du høre hvordan det,  og samtidig få en vitenskapelig forklaring på hvorfor følelser og energi er like viktig som tankene våre.

Jeg liker fortsatt å innbille meg at jeg har lure tanker, men er blitt mye mer oppmerksom på at tankene mine ikke ER meg. Hjernen er så absolutt IKKE alene.

 

Sanselige øyeblikk

En måte å bli mer tilfreds på, er å gjøre det beste ut av små og store øyeblikk. Mange har lest og hørt om filosofen Eckhart Tolle som ble verdensberømt da Oprah Windfrey ble hans største fan, gjennom bøkene "The Power of Now"  og "A New Earth".  Bøkene hans er også oversatt til norsk.

Tolle skriver at det ikke er smart å bruke nåtiden til å fundere over fortiden eller fremtiden, for da går man glipp av livet. Livet leves jo i nuet. Hvis vi alltid enten ser bakover eller fremover, er vi aldri egentlig til stede i vårt eget liv der det leves.  

Jo mer vi klarer å være til stede i øyeblikkene, jo mer får vi ut av det.  Hører vi virkelig etter når folk snakker til oss, eller er tankene våre et annet sted?  Smaker vi på maten vi spiser, eller glemmer vi å kjenne etter fordi vi skal forte oss videre til neste stopp?  Ser vi på det rundt oss, på fargen på himmelen og naturen, så vakkert det er? Kjenner vi virkelig etter når vi klapper kattepusen, på den bløte og myke pelsen? 

Vi er blitt ganske flinke til å leve mer estetiske liv i Norge.  Vi tilbringer mye tid i husene våre, og derfor bruker vi energi på å skape omgivelser vi trives i.  Det tror jeg er lurt.  Men husker du å nyyyyyyyte øyeblikkene der hjemme? 


Her er bilde av min kosekrok - med skinnfellen, tekoppen, dagboken og Ipaden. Hvis jeg i tillegg har tent et duftlys og det er tidlig morgen og ingen andre i huset er våken, har jeg det maksimalt bra. 

På kontoret mitt, derimot, er det kjemisk fritt for god lukt og bløte puter.  Hvorfor det er slik, er jeg usikker på.  Da jeg tok med et duftlys på min forrige jobb i Nordea, fikk jeg ikke lov å tenne det pga brannmessige forskrifter. Sånt skjønner man jo.  Men jeg tror det sitter i veggene på mange arbeidsplasser at jobben ikke skal romme for mye estetisk glede.  Kanskje er det noe sannhet i at det er lettere å leve seg inn i jobben og glemme alt annet når man ikke kan bli distrahert av sanselige gleder...?  

Når har du dine beste øyeblikk?  Og klarer du å maksimere de gode stundene?  Hva med de gode sanseopplevelsene på jobben - jeg unner meg veldig god espressokaffe, noen andre gode ideer, anyone??   

Ha en sanselig ettermiddag, hvis du vil unne deg den gleden.  BH Irmelin

PS.  Har fått mange fine tilbakemeldinger den siste tiden fra folk som setter pris på bloggen min.  Det er så kjekt å høre og det inspirerer til å skrive oftere!  Hvis du trykker liker, når du liker innlegget, hjelper det meg også til å få informasjon om hva som treffer, plusss at det er motiverende for skrivingen.  Takk igjen!

 

 

Meg og Woody

jeg har en ting til felles med Woody Allen - jeg er pessimist av natur.  Da jeg var liten, var jeg skikkelig hypokonder og lå ofte om natten og var redd for at alle vondtene i kroppen (sannsynligvis voksesmerter) var kreft og det som verre var.  Jeg har dessuten alltid bekymret meg mye, og min intuitive reaksjon hvis jeg ser et halvfullt glass, er at det er halvtomt.  

Men i motsetning til Woody Allen som dyrker pessimismen og melankolien (på en veldig morsom måte, det skal han ha), vil jeg aller helst være en optimist. 

Jeg har derfor brukt mye energi på å jobbe med min egen tankegang, kvitte meg med bekymringsfokusering, ta vare på lykkelige øyeblikk og trene meg i å være takknemlig for små og store ting i stedet.

 

 

Hva er du - en født optimist?  I så fall er du heldig.  Vi andre må trene på saken!

Ha en optimistisk søndag,

BH Irmelin

 

 

Ord....!



.....er viktige.  Hvilke ord omgir du deg med?  Sønnen min på 15 bruker ordet dritt i annenhver setning.  Det gjør meg frustrert og irritert.  Ord som løfter meg opp, derimot, er sånne som dette;

* Glad

* Håpefull

* Vital

* Snill

* Sporty

* Takknemlig

* Lett

* Muligheter

* Styrke

* Troverdig

* Kreativ

* Utfordring

....bare for å nevne noen.  Ord brukes til å beskrive ting, mennesker, opplevelser, problemer, løsninger, situasjoner, erfaringer.  De rammer inn tingene våre, gir oss bilder i hodet og skaper følelser i oss.  Vi bruker ord når vi snakker til andre, og vi bruker ord når vi snakker til oss selv.    . 

Tenkte bare jeg ville minne deg på det.



Ha en glad dag!

I Oslo skinner solen - HERLIG!   

BH Irm

Tenke mine beste tanker



Hei!  Håper du har en bra dag!  

Tenkte jeg skulle skrive litt mer om det jeg begynte å skrive om i går.  Hva er det som gjør at vi ikke når målene våre?  Judymay sier at den nest viktigste grunnen er;

2. We show up broken

Dette er kanskje litt mindre åpenbart enn det første punktet hennes som var; 1. We do other things instead.

Med  punkt nr 2 mener Judymay at vi kommer til prosjektet vårt eller til oppgavene vi skal gjøre (for å nå målet eller realisere drømmen) med en oppfatning av oss selv som om vi "i stykker".  Vi har med oss "historier" om oss selv, eller oppfatninger og teorier om oss selv, som ikke er konstruktive og bidrar til vår måloppnåelse, men som tvertimot virker demotiverende.  Det kan være ting som at;

- Jeg fikk jo ikke til å trene mer enn 14 dager forrige gang jeg bestemte meg for å begynne å trene igjen, så hvor realistisk er det å tro at jeg skal klare det denne gangen??

- Jeg er jo ingen prosjektledertype - hvordan skal jeg klare å drive dette fremover?

- Uff jeg kommer sikkert ikke til å klare å holde oversikten, jeg liker meg jo best når jeg kan dykke ned i ting og gå i dybden 

Osv, osv. 

Det viktige å huske på, sier Judymay, er at vi ikke er i stykker, vi bare føler oss sånn. Og følelser går det an å forandre, blant annet ved å endre hvordan vi tenker om oss selv.

Derfor er det viktig å bli bevisst hvilke tanker vi har om oss selv og det vi har satt oss som mål, og sørge for å innta et konstruktivt perspektiv på våre egne forutsetninger.  Deretter kan vi jobbe med affirmasjoner som hjelper oss å  bekrefte og bygge oss selv opp;

- Jeg ser på tilbakefall som naturlig, og reiser meg og går videre hver gang jeg har tatt en pause eller mistet driven

- Jeg driver prosjektet fremover, i mitt tempo og enda bedre enn jeg har gjort før 

- Jeg gjør det beste ut av den kunnskapen jeg har, og leser meg opp hvis det føles nødvendig over tid

For eksempel. 

Det er om å gjøre å ikke lage dommedagsprofetier over hindringer eller dårlige erfaringer eller overvurdere betydningen av det som har skjedd før (hvis det er negativt).

Enig?? Det høres enkelt ut, og for noen er det kanskje opplagt.  Men for de av oss som er litt mer pessimistisk anlagt, kan dette være en stor utfordring. 

På tavlen på kjøkkenet har jeg skrevet med lilla tusj; jeg tenker mine beste tanker.  Dette for å minne meg på at jeg skal gjøre nettopp det. 



Yoga hjelper meg å tenke målrettede, konstruktive og lette tanker.

Hvordan klarer du å tenke dine beste tanker?  Bare nysgjerrig! 

 BH Irmelin

Det som gjør at vi IKKE når målene våre

Hei igjen,

I går var det mange som var innom bloggen min.  Det er morsomt med mange lesere!  Kanskje ikke rart siden jeg skrev om Anne Grethe Solberg.  Hun er en dame som virkelig inspirerer. 

Temaet var egentlig om viljen til å sette seg mål - viljen til å ville.  Jeg tenkte derfor at jeg ville skrive litt mer om mål.  Hva er det som gjør at vi ikke når målene våre?  Det er mange teorier om dette, men jeg vil dele noe jeg lærte av en dame som heter Judymay Murphy som var på Oslo leadership event i juni. 

Hun kom opp med noen gode forklaringer på hvorfor folk ikke når målene sine.  Det første er egentlig åpenbart, men likevel tror jeg det forklarer det meste:

1. We do other things instead

Ikke sant?!  Hvis vi skal nå målene våre, må vi være villige til å gjøre det som skal til, legge inn innsatsen, gjennomføre tiltakene eller handlingsplanen vi har laget oss.  Dersom vi bruker tiden på andre ting istedet, er det ikke så sannsynlig at vi får til det vi hadde satt oss som mål.  Eller, det tar ihvertfall mye lengre tid.

Ikke at det nødvendigvis er noe negativt i å gjøre andre ting i stedenfor.  Da barna var små, opplevde jeg gang på gang at planene mine gikk, excuse my language, i dass.  Fordi jeg måtte gjøre noe annet i stedet.  Da var det nesten umulig å ha en plan - og konkrete mål, fordi det alltid skjedde noe som krevde meg og min oppmerksomhet et annet sted.  Men det er klart at det også var en prioritering.  Jeg kunne sikkert bortprioriteret mange av tingene jeg brukte tid på den gangen.  Men jeg ønsket å være der for barna mine - og gjøre hyggelige ting sammen med dem og familien. 



Bilde av Famme og Franciscus på stranden i Danmark et sted for mange år siden.

Jeg trodde jeg skulle klare alt, og derfor hadde jeg samtidig mange andre mål.  

Det gjelder å forsone seg med det som ikke ble, og se fremover.  Noen ganger handler det bare om å gi seg selv litt mer tid og ikke gi opp.  Mitt mål om å bli individuell Norgesmester i svømming nådde jeg da jeg ble 45, og ikke da jeg var 18.  Det var likevel en herlig følelse!! (Masters NM)

En annen dag skal jeg skrive om de andre forklaringene Judymay kom opp med.  Nå må jeg imidlertid gjøre det jeg trenger for å nå målene mine - haha ;)

 

 

Viljen til å ville

I dag har jeg funnet ut at jeg skal lage et nytt prosjekt.  Jeg har kalt prosjektet wiserbetterandhealthier. 

Det å lage et prosjekt akkurat nå er inspirert av Anne Grethe Solberg.  De som abonnerer på Aftenposten, kunne lese om henne i A-magasinet på fredag (2. september).  Hun har mistet en arm på en veldig dramatisk måte (hun ble forsøkt drept av sin x-mann) og fortalte historien om hvordan hun har klart å snu denne forferdelige tragedien som rammet henne til noe positivt i livet.  Hun laget blant annet sin egen profil på twitter; lessismore, og har brukt sine erfaringer til å hjelpe de som ble rammet på Utøya og av bomben i regjeringskvartalet.  Men ikke minst, etter at hun ble skutt og mistet armen, laget hun seg den ene hårete målet etter det andre, blant annet å løpe NY maraton, og at hun skulle bli Norges kuleste dame med en arm.  Det siste målet er nå justert opp; hun skal bli verdens kuleste dame!


Jeg kjenner Anne Grethe godt.  Vi skrev en bok sammen om kvinner og ledelse for ca 15 år siden.  

 Dette bildet av oss to er fra 2002.



Etter at jeg leste artikkelen i A-magasinet, ble jeg kjempeinspirert og begynte å fundere over dette med mål.  Anne Grethe er jo ekstremt målrettet og jeg kan ikke påberope meg å være i hennes liga i det hele tatt når det gjelder det å sette seg mål og gjøre ALT som skal til for å nå dem.  Men jeg har hatt gleden av å være mer enn gjennomsnittlig målrettet i livet selv, og vet hvor viktig det er å ha mål for å drive seg selv fremover.  Jeg har hatt diverse mål opp gjennom årene og noen har jeg nådd, mens andre har jeg ikke nådd.  Og jeg har fundert mye på hvor lenge man skal holde på et mål før man slipper det fra seg.  Det er sjelden veien til målet blir helt som man hadde tenkt.  Ofte er det mye tøffere å nå mål enn det man forestilte seg da man satte seg målet.  Uansett har det vært nyttig med mål fordi det har hjulpet meg til å holde fokus og til å vite hva jeg skulle prioritere når jeg ble i tvil.  Det har også hjulpet meg til å ta valg, og til å skjønne hvorfor jeg har valgt som jeg har.  

Nå kjenner jeg at jeg trenger noen nye mål.  Derfor har jeg i dag bestemt meg for å begynne prosjektet wiserbetterandhealthier.  Jeg vil lage meg noen mål som hjelper meg til å leve klokere, bedre og sunnere. 

Hva jeg mener med det?  Det må jeg komme tilbake til.  Men jeg tror wiser handler om å gjøre klokere beslutninger, prioriteringer og vurderinger, better handler om å bli bedre gjennom å være mer fokusert, autentisk, mulighetsorienteret og kjærlig og healthier handler om å ivareta min mentale, fysiske, spirituelle og økonomiske helse. 

Anne Grethes historie er en sterk historie og heldigvis er det de færreste av oss som har blitt utsatt for noe så dramatisk.  Vi andre som lever under mer alminnelige forutsetninger kan likevel lære noe av hennes fantastiske pågangsmot og uredde holdning til livet.  Og av viljen til å ville. 

Har du kjent på at viljen til å ville har gått i bølgedaler?  Hva skal til for å tore å sette seg et hårete mål?  Hvordan håndterer du skuffelsen hvis du må innse at det ble for hårete?

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier