hits

september 2013

Om å brøle seg til gjennomslag

Her om dagen, ropte jeg til min bedre halvdel.   Jeg brukte stemmen på en måte som jeg sjeldent gjør, ja, jeg brølte.   - Nå setter jeg foten ned, brølte jeg, du får ikke ta den turen på rulleski nå! Du må gjøre deg i stand, så vi rekker det selskapet! 

Å rope dette ut, skulle vise seg å utgjøre en kraftanstrengelse jeg overhode ikke hadde forventet.  Det raspet og sved i halsen, jeg måtte hoste og harke og stemmebåndet mitt ynket seg skikkelig etter å ha blitt overanstrengt på denne måten.  Dessuten hamret hjertet mitt hardt og det kjentes som jeg kokte i hodet. 

Jeg hadde imidlertid heller ikke forventet det resultatet som ropingen skapte.  Han la seg straks flat og kom seg i dusjen.   Og for første gang på mange år klarte vi å komme sammen til et selskap innenfor det akademiske kvarteret som tilsier at man holder seg innenfor god skikk og bruk.  

Men å brøle seg til gjennomslag, er ikke det et nederlag?  Og hvorfor fikk jeg så vondt i halsen av det?



Stemmeproblemer

I årevis har jeg vært opptatt av halsen og stemmen min, ikke fordi jeg har betraktet den som et viktig instrument for å få gjennomslag i parforholdet, men fordi jeg har hatt en del fysiske plager på det området.  Jeg har kremtet mye, både morgen og kveld, og da barna var små klarte jeg ikke å lese for dem fordi jeg fikk så vondt i stemmebåndet av det.  

Merkelig nok klarte jeg likevel å holde foredrag eller bruke stemmen min i timevis på heldags forelesninger uten å få problemer.  Riktig nok har stemmen blitt sliten, men den har aldri gitt meg problemer mens jeg har holdt på.  Dette har jeg også undret meg over. 

 

Halschakra

Uavhengig av problemene med halsen, begynte jeg for noen år siden å gå til behandling hos en energibehandler [1].  Da fikk jeg masse reaksjoner i halsen.  Jeg hostet og harket mens jeg lå på behandlingsbenken og skjønte at det var noe med halsen som var alvorlig forstyrret. 

Det fikk meg til å gå hjem og lese om halschakra, dvs energisenteret som er sentrert i halsregionen, og gjennom denne litteraturen fikk jeg noen ideer om hva som kunne være problemet.  

Innen spirituell tenking er halschakraet forbundet med kommunikasjon.  Sier vi det vi tenker, eller sier vi det andre ønsker å høre?   Kommer ting ut på en feil måte?  Eller kommer ikke ting ut i det hele tatt?   Hvorvidt halschakra er balansert eller ikke, kan være et signal om at man har et problem- og mulighetsområde innen kommunikasjon. 

Mister munn og mæle

Etter å ha lest meg litt opp på halschakra, begynte jeg å analysere mitt eget forhold til kommunikasjon for å finne mulige forklaringer på ubalanse.  For eksempel liker jeg ikke direkte konfrontasjoner og hater å komme i situasjoner hvor noen begynner å heve stemmen, skjeller meg ut eller krangler høylytt med meg.  Da mister jeg munn og mæle og klarer stort sett ikke å reagere på noen annen måte enn å bli taus eller å begynne å gråte.  Siden dette er tilstander som er lite egnet i konfliktsituasjoner, er det kanskje ikke så rart at jeg skyr direkte konfrontasjoner eller folk som er konfliktivrige.  Problemet med det er at jeg dermed heller ikke får tatt konfrontasjoner som kan være nødvendige for å få satt meg i respekt og hevdet mine rettigheter.    

Jeg har også for vane å miste stemmen, når jeg har blitt sterkt følelsesmessig berørt av noe.  En gang jeg følte meg sviktet av en venninne, klarte jeg ikke å snakke om det på flere år.  Jeg mistet fullstendig ordene og evnen til å kommunisere om saken, verken til henne eller til andre. 



Skarp i tonen?

En annen utfordring er når jeg selv blir for direkte i min kommunikasjon med andre.  Jeg snakker Bergensk, og dette er en dialekt som kan fremstå som skarpere og mer offensiv enn det jeg som Bergenser selv oppfatter.  Samtidig har jeg arvet (genetisk eller sosialt eller begge deler) en tilbøyelighet til å høres mye sikrere og mer arrogant ut i stemmen, enn det jeg selv kan høre (at jeg er).  Dermed kommer jeg noen ganger i skade for å fremstå som mer direkte i kommunikasjon med andre enn det jeg har til hensikt å være.  Når jeg i neste omgang forstår at jeg har såret eller provosert folk med det jeg har sagt, blir jeg alltid veldig ulykkelig.  Dette kan få meg til å gå helt over på andre siden igjen, i form av å bli taus og anonym i redsel for å såre andre med meningene mine. 

 

I mitt rette element

Når jeg foreleser, derimot, er jeg i mitt rette element.  Da er det naturlig at jeg har en viss autoritet hva angår stemmebruk, og det oppstår sjeldent situasjoner der direkte konfrontasjoner eller aggressive mellommenneskelige konflikter er aktuelle.  I slike situasjoner føler jeg at stemmen fungerer passelig sterkt og balansert og gir meg et naturlig lederskap, samtidig som jeg ikke får fysisk vondt av å bruke den mye.  


Fant ingen bilder av meg i en forelesningssituasjon, men her er jeg ihvertfall i en faglig setting - det er der jeg er tryggest og derfor kommuniserer best.
 

Kvinner, lederskap og stemmebruk

Når jeg går til forskning om kvinner og stemmebruk, finner jeg at dette er et omtalt tema særlig innenfor kvinner og ledelsesfeltet.   I artikkelen "Singing for Leadership: Fostering the Development of Female Leaders Through Voice"[2], drøfter Dr. Kay Kleinerman  hvordan "stemme"  kan være en egnet metafor for å belyse utvikling av lederskap hos kvinner i særdeleshet.   Lederskapet kan knyttes til forbindelsen mellom ens egen identitet og ens stemme.  Dersom det er en god forbindelse mellom den man føler at man er, og den man klarer å uttrykke seg som, er det gode forutsetninger for utøvelse av lederskap.   Dersom man derimot ikke klarer å uttrykke seg og den man er, kan dette gi magre forutsetninger for å identifisere seg med lederrollen og i neste omgang også redusere andres opplevelse av ens lederpotensial. 

I artikkelen til Kleinerman kan jeg også lese  om forskning som bekrefter at det ikke bare er meg som trekker meg tilbake når jeg blir konfrontert med konfliktivrige motstandere, men at det å plassere seg selv i bakgrunnen er en vanlig strategi som mange kvinner tyr til i slike situasjoner.  På den annen side, kan de samme kvinnene komme til å bli vel krass i tonen,  når de først finner det for godt å ytre seg.

 

Trene seg!

Fra et samfunnsperspektiv er det definitivt et problem at kvinners stemmer er fraværende på en rekke områder, og fortsetter å være det.  Hvis kvinner skal ta lederskap på linje med menn, må de være villige til å la sine stemmer høres.  Dette gjelder også på hjemmebanen. 

Som en løsning kan det hjelpe å trene seg opp i stemmebruk.  Det kan gjøres med og uten et publikum, for eksempel  mens man sitter i bilen, står i dusjen, eller går på tur i skogen.  Å synge, rope, nynne, chante, el.l. vil trene opp stemmebåndet generelt,  eller man kan øve seg på å snakke ut en konkret konflikt eller en problemstilling som en forberedelse til en senere samtale. 

Andre muligheter er å foreta behandlinger som reiki eller healing for å løse opp energiblokkeringer og få slappet av i halschakra.  Dette vil kunne gi slipp på spenninger og i neste omgang øke sannsynligheten for å oppnå et større samsvar mellom hvordan man ytrer seg og den man er. 

Og da er jeg tilbake til utgangspunktet,  episoden der jeg brølte for å få gjennomslag.   Selv om det var en kraftanstrengelse, og selv om brøling ikke er en kommunikasjonsform jeg vil anbefale til dagligdags bruk, gav det bra resultater denne dagen.  Selv barna mine så på meg med respekt etter at jeg hadde gitt fra meg mitt brøl.  Men ikke minst, fikk det meg til å tenke over sammenhengen mellom min fysiske stemme og halsen som et energisenter, og  mulighetsområder  hva angår kommunikasjon i mellommenneskelige relasjoner. 

 

Jeg mener at stemmebruk er et tema som flere av oss burde ta på alvor!  Noen brøler altfor mye.   Andre burde ta seg et brøl litt oftere.  Og de fleste ville ha utbytte av å analysere nærmere hvilke problem- og mulighetsområder de har hva angår kommunikasjon, identitet og samhandling.  For deretter å trene seg opp på utvalgte mulighetsområder. 

Hva tenker du?  Hører gjerne dine synspunkter på sammenhengen mellom stemme, identitet og lederskap. 



 Og om du liker at jeg skriver innlegg som dette, er det fint om du trykker liker - så sender du meg et signal om at det  spiller en rolle at jeg bruker stemmen min på denne måten.  Takk, på forhånd!

 

 

[2] Advancing Women In Leadership Journal, Volume 30, 2010

 

Sjefen for det gode selskap

Dette innlegget skrev jeg til LW Magazine 3. september i år og jeg har aldri fått så mange likes eller shares på noe jeg har skrevet før! Det gjør meg stolt og glad og derfor vil jeg gjerne dele det med dere som er mine (mer eller mindre faste) lesere her på bloggen.   Det er et innlegg i et prosjekt jeg jobber med i det stille, som går ut på å synlig- og fagliggjøre betydningen av kvinners lederskap på andre områder enn på toppen av store organisasjoner.  At kvinner blir toppledere er også viktig og derfor får temaet mye oppmerksomhet, men jeg synes vi også skal bli flinkere til å få frem alt det andre lederskapet som kvinner allerede bidrar med på andre områder - for eksempel i familien AS. 

Her kommer innlegget, denne gangen illustrert med noen private bilder fra det arrangementet som inpirerte meg til å skrive. God lesning!  

Den kunsten som legges ned i å skape sosiale sammenkomster og settinger som fungerer som lim i familien, vennekretsen eller lokalsamfunnet, løftes sjelden frem som et stykke arbeid, eller et reelt bidrag til verdiskapingen i vår moderne tid.   Men forskjellen på en velregissert fest der folk får energi av hverandres selskap, og en dårlig planlagt samling av folk som ikke ser poenget i å by på sitt beste, kan være to be eller not to be for å opprettholde sosiale relasjoner i familien eller den nære omgangskrets.  

Forrige helg var jeg i en 75-årsdag.   Bortsett fra at 75-åringer definitivt ikke er hva de engang var (de er mye sprekere!), ble selskapet nok et bevis på av min svigermor er utrolig dyktig på å arrangere sosiale sammenkomster.  Nå i ettertid sitter jeg igjen med mange fine bilder i hodet; lyktene som blafret i augustnatten, de to musikerne som spilte trekkspill og klarinett og trillet frem toner som fra en svunnen tid, eller den nydelige maten, og alle barna, fra minste oldebarn på nesten 3 til største barnebarn på 35, som dannet barnekor og sang bursdagssangen i kjærlighet til jubilanten.  Bilder som er fine å ta med seg videre, og som er kilder til et spekter av følelser, ikke minst takknemlighet over å være en del av en storfamilie som bryr seg om hverandre, og som vil hverandre vel. 


Tomine (3) og Sophia (6) koste seg og fikk MASSE oppmerksomhet blant familien og familiens venner

Men hvordan skapes egentlig gode forutsetninger for å få frem det beste i oss i sosiale settinger?  Og hvorfor fortsetter dette å være et underkommunisert og usynlig bidrag som særlig kvinner tar ansvar for i samfunnet vårt?

Initiativ trengs

Hva man legger i hva som er en vellykket sosial setting, vil sannsynligvis variere fra person til person.  Noen liker å mingle rundt i lett passiar fra en person til en annen, mens andre storkoser seg hvis de kan komme inn i en dypere dialog med en eller flere, om livet og all den mening som livet visstnok skal ha, eller kanskje om et faglig eller samfunnsrelatert tema.  Det aller viktigste er likevel at man faktisk har en arena å samles på, og derfor at noen åpner dørene og inviterer folk inn og sammen.  Akkurat det å ta slike initiativ krever både planleggingsevner og selvtillit.  Ja, for man skal faktisk ha litt selvtillit for å invitere til «fest».  (I hvert fall hvis det en utenom de obligatoriske merkedagene, som bursdag for barna, konfirmasjon, julaften med familien osv.)  Man må våge å tro at folk synes det er hyggelig å bli invitert til akkurat deg for å bli litt bedre kjent, eller å omgås ammen med utvalgte andre i en setting du har regissert.  Samtidig må man håpe at de vil finne at det er verdt tiden og energien og at de vil prioritere akkurat din sammenkomst blant alle valgmulighetene i en travel hverdag. 

Når det kommer til selve gjennomføringen av en sosial sammenkomst, er det mange muligheter og elementer som kan tas høyde for.Det viktige er kanskje at det er et plan bak og at det gjøres innenfor en ramme som er tilpasset både den som skal ha sammenkomsten og de som skal komme. Som et minimum bør man ha tenkt gjennom begge deler (hva passer for oss, hva passer for gjestene) før man gjør sine valg, og dernest er det viktig at man som vertskap står med rak rygg og er entusiastisk omkring den settingen man har valgt.Dette handler også om økonomi, det er jo synd om man må unnlate å invitere folk til seg, fordi man ikke har råd til det, eller skal ta imot gjester med bøyet hode fordi man føler at man burde bydd på så mye mer enn det man har anledning til.

Min egen erfaring er det er mulig å få til både i pose og sekk, for eksempel smaker hjemmelaget tomatsuppe nydelig og ser lekkert ut, samtidig som ingrediensene er billige, noe som gjør at det passer ypperlig til en søndags brunch eller et ettermiddagstreff med venninner.Eller som min venninne rådet meg til en gang jeg sukket over at det var pinlig å komme på overnattingsfest uten å ha råd til å ta med oss tre, fire flasker dyr vin; - hvis du tar med deg et brett med hjemmelagete brownies, er det ingen som legger merke til hvilke flasker vin dere har med.

 

Hvordan man føler seg

Uansett om man gjør det slik eller sånn, er ikke de ytre og materielle rammene det viktigste for om en sosial sammenkomst blir vellykket eller ikke, men hvordan folk føler seg innenfor disse rammene. Man kan ha det vakreste hjem, men hvis du som gjest føler at du må sitte på kanten av stolen for ikke å risikere at det kommer en flekk på den, gir det ingen god følelse.Eller hvis den som har laget maten, er mer opptatt av å få skryt for sine egne kokkeleringer enn å gi deg muligheten til oppriktig å smake etter, er det heller ingen god opplevelse.Mao, en vellykket sosial sammenkomst preges sannsynligvis først og fremst av hvordan folkene der føler seg. Er stemningen hjertelig og raus, eller mistenksom og konkurransepreget? En sosial sammenkomst kan like godt bli en katastrofe, hvis folk ikke gidder å engasjere seg i å samtale med hverandre, eller hvis noen fullstendig kupper konversasjonen rundt et bord.

 

Lim i samfunnet

Og da er vi tilbake til funksjonen som slike sammenkomster har som lim i et samfunn.Vi trenger de mer intime, sosiale arenaene som gjør at vi føler oss hjemme andre steder enn i vår egen lille kjernefamilie eller vårt enslige husrom. Vi trenger å vite at vi er den del av en større sammenheng, blant folk som setter pris på oss, og som vi setter pris på.Vi trenger at noen tar initiativ til å invitere nettopp oss et sted, og skaper noen rammer for å få løst opp stemningen, eller oppmuntrer til at vi som gjester eller deltakere får lyst til å by på oss selv, og er imøtekommende overfor andre vi kanskje ikke kjenner så godt enda.

 

En kunst!

Dette er ikke noe som bare skjer av seg selv, eller som man bare plutselig mestrer, som troll ut av eske!  Det å skape minnerike, sosiale sammenkomster blant familie, venner og bekjente, er en kunst som krever sine ferdigheter, erfaringer og nettverk av medhjelpere. 

Og selv om det en økende andel menn som tar initiativ til og ansvar for sosiale sammenkomster i familien og den nære omkretsen (hurra for dem!), er dette oppgaver som først og fremst forbindes med den tradisjonelle kvinnerollen i vårt moderne samfunn.Derfor har jeg lyst til særlig å berømme de mange kvinner som utøver denne kunsten, inklusiv min kjære svigermor, og som gjør et betydningsfullt og underkommunisert bidrag til det grunnfjellet som et sunt samfunn hviler på, nemlig å legge til rette for utviklingen av sosiale bånd mellom folk som vil hverandre vel.

 


Svigermor Svanhild sammen med oldebarn og barnebarn!

 

 

 

 

Og jeg som skulle være som en pil!

Hvorfor har denne setningen fulgt meg siden jeg var tretti og fått meg til å holde foredrag (i Oslo Konserthus for tusen damer, intet mindre!), skrive spalter og til og med bokmanus om den?   

  - Hva mener du egentlig, spurte en god venninne. - Hva er det med den setningen, hva er det egentlig du prøver du å formidle?

Godt spørsmål, for jeg er ikke sikker selv.  Det er bare en setning som gir en utrolig gjenklang hos meg.  Litt som den setningen om at 'alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet' , 'veien blir til mens vi går' eller 'this too shall pass'. 

Setningen om å skulle være som en pil kommer fra et dikt skrevet av Jens Bjørneboe og  tilgjengeliggjort i vakre toner av Anne Grete Preus (diktet gjengitt nederst).  

Drømmer som går i vasken

Det er som sagt lenge siden jeg hørte sangen for første gang, og allerede lenge før det hadde jeg følt på at jeg var en fiasko fordi jeg ikke hadde fått til alt jeg hadde hatt ambisjoner om.   Ja, for jeg er en sånn som har turt å ha høye ambisjoner og hårete mål helt fra jeg var ganske ung.   Jeg husker det godt, at jeg tenkte at sky is the limit, og jeg vil bli Norgesmester i svømming, selvsagt skal jeg bli det.  At jeg ikke ble det, hadde jeg i etterkant veldig vanskelig for å tilgi meg selv for.  Jeg klandret meg for at jeg hadde trent hardt nok, godt nok, og for at jeg gav opp for tidlig.  (Enda jeg i flere år trente opp til ti ganger i uken og jeg var en del av en svømmegruppe som trente mest i landet.) 

Senere var det andre drømmer og mål jeg ikke nådde og som gikk i vasken; jeg foretrekker egentlig å holde de for meg selv, for hvem ønsker vel å fortelle historiene om da man kom til kort? Det er ikke så greit å dele historiene om drømmer som gikk i vasken.  Hvorfor skal vi utsette oss selv for det og er det egentlig til noen nytte?  Sånn tenker vi.  Derfor får vi ikke høre om hvordan du og jeg har det eller tar det når vi kommer til kort.  





Skjev virkelighetsbeskrivelse

Selv om det er forståelig fra et individperspektiv, fører det til en veldig skjev virkelighetsbeskrivelse.  Vi får bare se og høre om den glansete siden av saken.  Vi får lese om suksesshistoriene, eller vi får lese om den som snudde nederlaget til seier.  Men hvordan ser det ut når man ligger nede og er full av selvmedlidenhet og skam?  Det er ikke et pent syn, og derfor heller ikke noe vi ønsker å dele med andre.  Så får vi heller ikke innblikk i det som et allment fenomen.  Nederlagene og motgangen stenges inne på kammerset - i den innerste sfæren, i familien eller inne i ens eget innerste.  Og det kan bli ganske tungt å bære for en stakkars.   

Kanskje det er derfor jeg liker det utsagnet; og jeg som skulle være som en pil.  For det er noe ærlig i det.  Det er mer ærlig , og litt deprimerende, jeg innrømmer det.  Det er et utsagn fra en som har gitt opp.  Eller som er på vei til å gi opp.  Eller i hvert fall en som er skuffet over at ting ikke ble som de ble.  




Hmmm, kan man jo også tenke om det utsagnet:   Det er interessant!  En pil, ble jeg ikke.  Hvorfor? Og hva ble jeg i stedet? 

Så er man på vei inn i analysen, og kan begynne å forsone seg med virkeligheten - ikke som den var planlagt eller som jeg drømte om, men som den ble.

Etter at jeg har blitt mer voksen, har jeg blitt mer og mer overbevist om tankenes kraft og derfor også mer oppmerksom på hvilke formuleringer og setninger jeg bruker eller tenker i hodet mitt.  Jeg tror vi kan styre tankene våre.    Vi kan visualisere opplevelser og lure hjernen til å tro at vi opplever det vi tenker (at vi opplever).  Vi kan motargumentere mot våre egne tanker -  snakke til oss selv på en konstruktiv måte; " Jeg vet at du sier du ikke klarer det, men det tror jeg ikke på.  Derimot tror jeg du klarer det fordi..." osv. 

Det gjelder å tenke mest mulig konstruktive tanker og stoppe den destruktive tenkingen som stjeler energien vår og gjør oss motløse.  Derfor lurer jeg; er det egentlig en konstruktiv setning; og jeg som skulle være som en pil? 

Det kan være konstruktivt å anerkjenne og  kjenne på det vanskelige.  Livet blir ikke alltid som vi hadde trodd.   Det går ikke etter planen.  Noen drømmer blir aldri oppfylt, uansett hvor mye vi ønsket at det skulle skje.  Når er det fornuftig å gi opp?   Eller når er det særlig viktig å holde ut?  Det er ikke alltid lett å vite. Hvorfor ble det som det ble?  Det kan være lurt å analysere så vi kan lære til neste gang.  Og ikke minst, forsone oss med det uperfekte livet.  

Hva synes du om den setningen?  Er den oppmuntrende, eller deprimerende?  Er den interessant?  Jeg hører gjerne hva du tenker om saken! 

Her kommer diktet av Jens Bjørneboe:

 

YNGLINGEN

 

Og jeg som skulle være som en pil!

 På vei mot målets høye helligdom

 Som bare skyttens stille jegersmil

 Allvitende og nådeløst vet om!

 

Og jeg som skulle være som en pil!

 Som søkte vei til tidens offersted,

Jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!

De som vet veien, ofrer ikke med.

 

Nei, de som vet, de ofrer ikke med

Og skyttens smil var mange netter dødt.

Men ennu kold av bitter nattesved

 Så jeg i morgenlyset purpurrødt,

 

(og det ble taust i meg, da jeg fikk se det):

 

At selve tvilen er jo offerstedet.

 

Ekspert og ekspert, fru Blom

Det er ikke tvil om at internett har revolusjonert vår tilgang til informasjon og kunnskap, noe som er bra fordi det gjør kunnskap allment tilgjengelig.  Samtidig har vi fått en overload av unøyaktig og ukorrekt informasjon.  Folk kan skrive det de vil om hva de vil, og de kan fremstille seg som eksperter uten at det er lett å vite om det faktisk er sant.  Hvordan skal vi kunne stole på den informasjonen vi får tilgang til, og hvordan skal vi kunne skille mellom egendefinerte eksperter og eksperter som er eksperter, fra et mer objektivt ståsted?

Disse spørsmålene ledet meg inn på (ja, selvsagt) internett, og jeg fant et par bidrag som har hjulpet meg å komme videre i min undring.   Bruce Weinstein har for eksempel skrevet en vitenskapelig artikkel som heter «What is an expert»[i].  Her gjør han to viktige skiller.  Han skiller mellom kunnskap i eller om et område, og ferdigheter innen området.  Dersom man har såkalt epistemologisk kunnskap (dvs kunnskap i eller om noe), bør man som ekspert kunne varte opp med «sterke begrunnelser for en rekke sammenhenger innen det området».    Dette er det samme som teoretisk kunnskap, eller såkalt «knowing that».  Kunnskapen som er ferdighetsbasert omtales som «performative expertise», og er av praktisk karakter, som i «knowing how».  Det er eksempelvis forskjell på å kunne noe om beslutningsteori og hva som er egnete modeller for beslutningstaking i ulike situasjoner, og det å være en dyktig beslutningstaker.  

De som er eksperter i teoretisk kunnskap, trenger ikke være de samme som er eksperter i praktisk utøvelse

Ofte vil man anta at de to formene for kunnskap henger sammen, men ikke alltid.  Man kan være god i noe, uten at man nødvendigvis kan forklare veldig mye teoretisk om hvorfor eller hvordan man gjør som man gjør.  Idrettsutøvere som trener på noe, har sannsynligvis ikke like inngående kunnskap om de fysiologiske forklaringene på hva som er effektiv trening, som det en trener har.  Det hadde heller ikke hjulpet å plassere treneren i utøverens sted og forvente at hun/han skal kunne prestere like godt som utøveren bare fordi hun/han har slik (teoretisk) kunnskap.

Med andre ord, når vi snakker om ekspertise, kan det være nyttig å skille mellom det jeg vil omtale som kunnskaper versus ferdigheter, eller teoretisk og praktisk kunnskap. 

 

Målrettet praktisering

Så er det Malcolm Gladwell[ii] med flere som påstår at det er kvantiteten som teller.  Det heter seg at man må trene 10 000 timer på et felt for å bli en ekspert på det området.  Ideen om at det er mengden av tid som har blitt brukt på noe, som bestemmer hva slags kvalitative kunnskap man besitter på det samme området, er mangelfull.  At jeg er på jobb et visst antall timer, betyr ikke at jeg gjør noe av verdi alle disse timene.  Gladwell baserte sin ide om 10 000 timers regelen på forskning av Ericsson, som selv mener at Gladwell har gjort en misforstått tolkning av forskningen hans [iii].  Hvor mye trening som trengs innenfor gitte områder for å oppnå ekspertnivå, kan variere stort, påpeker Ericsson og understreker at han og hans kolleger aldri selv har tatt til orde for 10 000 timers regelen. Når det gjelder de verdensberømte musikerne han har studert, hadde enkelte øvet mer enn 25 000 timer da de var på sin høyde, mens noen college studenter klarte å oppnå verdensklasse nivå i hukommelsesbaserte prestasjoner (huske tall) etter å ha trent i bare 500 til 1000 timer.  Men viktigere enn noe, sier Ericsson, er at forskningen aldri har handlet om å telle timer, men å undersøke de timene som ble benyttet til såkalt «deliberate practice».   Det vil si å øve seg mens man er konsentrert, fokusert og målrettet.  Dette krever blant annet hvile og restitusjon, for det er grenser for hvor mange timer man kan være konsentrert før ytelsesnivået går ned og vinningen går opp i spinningen, som vi kan si det på litt folkelig vis. 

 

Trenger ikke være i verdensklasse for å bli en ekspert

Dessuten har Ericsson et annet viktig poeng, nemlig behovet for å nyansere mellom topp prestasjoner på verdensklassenivå, og det å være en ekspert på et område, eller oppnå suksess.  På internett og i mediene blandes disse sammen, men de er ikke det samme, og man kan derfor heller ikke generalisere oppskrifter fra det ene feltet til det andre.     

Og da er vi tilbake til mitt opprinnelige utgangspunkt, som ikke var å finne ut hvordan man kan utvikle folk til å komme på verdensklassenivå innenfor en disiplin, men hvordan man kan skille mellom ordentlige eksperter og påberopte eksperter.  Ja, hva skal egentlig til for å kalle seg en ekspert på et område?   Gir det i det hele tatt mening å komme frem til et tall, en mengde kunnskap, eller et mål som folk flest vil være enige om?  Eller er det først og fremst hvordan man har brukt tiden som avgjør? 

 

8 års ansiennitet gir ikke automatisk 8 års erfaring

Organisasjonspsykologen Paul Moxnes har illustrert poenget med at erfaring og kunnskap ikke bare kan betraktes fra et kvantitativt perspektiv på følgende måte.  Tenk deg at to forskjellige personer har hatt samme stilling i 8 år.  Den ene sluttet å lære noe etter ett år og har stort sett gjentatt de samme metoder og rutiner hvert år, mens den andre har vært læringsorientert, og har i årene etterpå prøvet og feilet og eksperimentert og skaffet seg nye erfaringer og kunnskaper underveis.  Har de da like mye kunnskap selv om de har den samme antall års erfaring? Åpenbart ikke.  Kvantitative mål kommer til kort når man skal fange opp kvalitative dimensjoner ved kunnskap, også hva angår ferdighetsbasert kunnskap (eller erfaringer). 

Ok, så kan vi kanskje være enige om at kvantitet ikke er noe godt mål uten at man inkluderer noen kvalitative dimensjoner.  Når det gjelder ferdighetstrening, kan man for eksempel legge til begrepet «deliberate» eller fokusert.  Altså, man tar utgangspunkt i den tiden som har gått med til fokusert trening eller praktisering. 

 

Hva med evner og talenter?

På den annen siden, kommer man også til kort med dette perspektivet, fordi det ikke tar inn over seg at folk har forskjellige naturlige forutsetninger.  At noen trenger kortere tid på å oppnå et visst ferdighetsnivå, kan ikke bety at de er mindre kvalifisert enn det som har brukt lengre tid?   Nei, det må jo bli feil.  Dersom det er mulig å definere, må det være det kvalitative nivået på ens kunnskap eller ferdighet som bestemmer om man er en ekspert eller ikke. 

På en skala fra en til ti, hva er ditt ferdighets- eller kunnskapsnivå?  

Akk ja, hadde det bare vært så enkelt.  Å vurdere folks kunnskaper og ferdigheter på denne måten, kan være like lett som å veie drømmer på en kjøkkenvekt.   I noen sammenhenger vet vi for eksempel at vurderingen av prestasjoner og kunnskaper i større grad reflekterer de kriteriene bedømmerne legger til grunn, enn at de reflekterer faktiske forskjeller mellom kandidater og prestasjoner.  

Når det gjelder vurdering av teoretisk kunnskap, har vi i akademia noen verktøy som kan være til hjelp.  Vi graderer og evaluerer kunnskap i henhold til et karaktersystem.  Retningslinjer for bruk av bokstavkarakterer A, B, C osv i universitet- og høyskolesektoren er gjengitt under.[iv] 

A  fremragende; Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet.

B meget god; Meget god prestasjon. Kandidaten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet.

C god; Jevnt god prestasjon som er tilfredsstillende på de fleste områder. Kandidaten viser god vurderingsevne og selvstendighet på de viktigste områdene.

D nokså god; En akseptabel prestasjon med noen vesentlige mangler. Kandidaten viser en viss grad av vurderingsevne og selvstendighet.

E tilstrekkelig; Prestasjonen tilfredsstiller minimumskravene, men heller ikke mer. Kandidaten viser liten vurderingsevne og selvstendighet.

F ikke bestått; Prestasjon som ikke tilfredsstiller de faglige minimumskravene. Kandidaten viser både manglende vurderingsevne og selvstendighet.

To ord går igjen her; vurderingsevne og selvstendighet.   Det betyr at studenter forventes å ha et selvstendig forhold til fagstoffet og at de har evne til å vurdere den teoretiske kunnskapen som de har blitt eksponert for.  Overført til en mulig ekspertklassifisering, kan man si at man i hvert fall ikke er noen ekspert om man ikke er i stand til å selvstendig begrunne og vurdere faglige spørsmål og problemstillinger innenfor et spesifikt område. 

Det betyr samtidig at det ikke er tilstrekkelig å kunne gjengi ordrett teoretisk kunnskap eller faktakunnskap, for så å fremstå som en fremragende student.  En fremragende student er en som både har oversikt over den teoretiske kunnskapen på et område, som kan vise at man har et selvstendig forhold til kunnskapen, og at man evner å vurdere hva som har faglig substans og hva som ikke har det. 

Mao, dette er det motsatte av å være enten skråsikker på at det finnes et enkelt svar og en sannhet innenfor et område, og at man selv sitter på denne sannheten. 

Ergo, personer som fremstiller et fagfelt eller saksområde som uomtvistelig slik eller sånn, oppfører seg ikke som en reell ekspert på et område, men som det motsatte. 

 Hvorfor er det da likevel slik at vi berømmer de som kan gi klare og enkle svar, og tilskriver dem ekspertkompetanse, snarere enn de som nyanserer, problematiserer og viser at de ser mange sammenhenger og forklaringsmodeller på bestemte saksområder? 

Akk ja, det er vel fordi vi ikke har tid til å lytte til de kompliserte og nyanserte analysene.  

Sånn får vi de ekspertene vi fortjener, og sånn skaper vi keisere uten klær.  Kanskje.  Eller kan du se noe jeg har oversett i min analyse som gir større grunn til optimisme? 

Og siden jeg sverger ved å være mulighetsorientert; hva er oppsiden ved dette?  

Flere fagfolk kunne ta eierskap til sin ekspertise og få hjelp til å kommunisere på en måte som gjør det mulig for folk flest å forstå og lære!  Flere medier kunne åpne opp for mer refleksjon og analyse! Kanskje vi sammen kunne gjøre fagkunnskapen mer interessant og relevant!  

Mulighetene er der!

 

 


[i] Weinstein, Bruce D. (1993): What is an expert?  Theoretical Medicine 14: 57-93.

[ii] Gladwell, Malcolm (2008). Outliers: The story of success.  New York: Little Brown and Company.

[iii] Ericsson, K. Anders (2013).  Training history, deliberate practice and elite sports performance: an analysis in reponse to Tucker and Collins review ? what makes champions? Sports Med, June, Vol. 47, No 9, 533-535

[iv] Hentet fra Universitets- og høgskolerådet;  http://www.uhr.no/utdanning/karakterpanel_1

Noen ganger er det all right

Life is fantastic - står det med litt ustø skrift på et banner som henger på Oslo S.  

 

Det er jo sant! Kan likevel kanskje føles som et litt svulmende utsagn for en jordnær nordmann, men at det noen ganger er all right, det kan vi vel alle være enige om.   

For min del er det i hvert fall blitt et slags nytt liv!  

For livet er annerledes nå etter at barna er blitt så store at de ikke skal «aktiviseres» eller følges opp om helgene lenger.   Det er nytt på den måten at jeg kan fokusere på det jeg vil, ikke det som er fornuftig eller bra for barna eller tilrettelagt etter deres agenda, som å dra på håndballkamp, eller tilbringe helgen i en svømmehall på et svømmestevne.  Misforstå meg rett, jeg elsker svømmehaller med den litt klamme klorlukten som minner meg om da jeg selv var ung og aktiv svømmer. Og jeg har utrolig mange gode minner fra tiden i Larvik svømmeklubb da alle tre barna var aktive svømmere og jeg selv trente masters og var leder i klubben i tillegg.

Senere, da hun midterste bestemte seg for å satse på håndball, flyttet engasjementet seg dit.  Håndballkamper var noe annet, det var oftere kamper, men de var fortere ferdig, og det var mye mer action.  Jeg frydet meg over at jentene fikk tøffet seg opp utpå banen mens vi voksne småpratet med de andre foreldrene og spiste en bolle eller kjøpte et glass saft og gledet oss over at det ikke var vår tur til å ta dugnadsvakten akkurat denne dagen.  Alle disse timene i idrettshallene og i bilen på vei til og fra, det ble naturlige og selvfølgelige aktiviteter i våre liv, og det var all right.  

Og så en dag, når den ene hadde lagt håndballen på hyllen, den andre parkert svømmeføttene samme sted, og den tredje for lengst er blitt så stor at han ligger og drar seg halve søndagen fordi han har vært på fest kvelden før, ja da oppdager man plutselig at man kan (og må) skaffe seg sitt eget liv igjen.  O' glede, kall meg gjerne naiv og med kort planleggingshorisont, men denne nye situasjonen har liksom kommet dalende ned i fanget mitt som en gave jeg overhode ikke var forberedt på.   

Så kan man faktisk begynne å henge sammen med kjæresten eller livspartneren sin på en helt ny måte, og oppdage at verden har gått fremover i mellomtiden.  Mens vi tilbragte  lørdager og søndager i idrettshallene, har det faktisk skjedd ting.  I byen, for eksempel.  Har du utforsket byen i din omegn i det siste?

Det var nemlig det vi gjorde forrige søndag.  Da klokken begynte å nærme seg to, etter en lang morgen med avislesing, dagbokskriving, samtaler om forretningsideer med venninner på chat, og diverse visitter innom forskjellige sosiale medier, foreslo han som jeg bor sammen med, at vi skulle dra på sykkeltur Oslo rundt.  Jeg lurte selv, jeg.  Oslo rundt?   - Vi sykler innover (fra Lysaker i vest), og så tar vi runden rundt Skøyen via Tjuvholmen til Grønland, så skal du få se alt det mangfoldet Oslo har å by på, foreslo han.  (Har skrytt av han før, jeg vet det, men er bare så takknemlig for at han bruker kreativiteten sin og kommer opp med gøye prosjekter vi kan begi oss ut på.)

Så gjorde vi det, vi tok vår helt egen Tour de Oslo på hver vår sykkel.

Under ser du en liten fotomontasje av noe av det vi fikk med oss på veien fra Fornebu/Lysaker via Tjuvholmen og Aker Brygge, til Operaen, Grønland, Karl Johan og Skøyen. 



Operaen er bare vakker - no doubt about it.  Legger du merke til foto på glassfronten? 

 


Akkurat nå er det en fotoutstilling der i forbindelse med 5 års jubileet.  Husfotograf Erik Berg har fanget 32 "magiske øyeblikk" som er stilt ut på flotte plakater utenfor.  Absolutt verdt et besøk!  

 


Bevis på at jeg var der! 


John skal alltid fotografere måker, uansett hvor han finner de.  Her på Tjuvholmen/Aker Brygge - fy søren, det er stilig der.  Astrup Fearnley museet mm - wow!


Og så over til noe helt annet - en grønnsaksstand på Grønland.  Morsomt å bare stå der litt og se og lytte - veldig multikulturelt og mye mer lyder der enn på Tjuvholmen, for å si det slik.  Mange som roper når de snakker med hverandre!  



Noen bruker søndagen til å drive valgkamp på Karl Johan.  Legg merke til alt arbeidet som er lagt ned i å lage pappfigurene på bakken!



Denne matsalen på Skøyen er bare verdt et besøk - for et lekkert syn!

 

Som bildene viser; Oslo, altså!  Man trenger ikke dra ut i verden for å få med seg kule og kulturelle opplevelser når de befinner seg, som i mitt tilfelle, bare en sykkeltur unna.    

Har du brukt kreativiteten din til å fylle weekenden med noe nytt i det siste?  Eller, er helgen fylt opp av aktiviteter for og med barn eller andre 'plikter'?  Uansett, håper jeg du griper dagen og virkelig SER på det som er rundt deg.  

God helg!

  

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier