hits

oktober 2014

Snart disputas!

I sommer fikk jeg en veldig god nyhet.  Avhandlingen* min ble vurdert som "verdig til forsvar for doktorgraden ved Norges Handelshøyskole".  



Nå er tiden snart kommet til at den skal forsvares i form av en prøveforelesning over et oppgitt emne og en disputas.  

I går fikk jeg oppgitt temaet for prøveforelesningen; Gi en innføring i utviklingen av ledelsesfaget og -forskningen. Drøft hvordan stakeholder teori kan bidra inn i ledelsesfaget. Kommenter særlig hvilke fordeler og utfordringer stakeholder teori skaper for ledelsesfaget.

Det syntes jeg var en spennende oppgave og utfordring, som jeg nå skal dykke ned i de neste to ukene.  


Her er bilder fra rommet hvor jeg sitter og arbeider nå.  

Det er fint å ha en hyggelig atmosfære nå når jeg skal arbeide så intenst fremover - også med å forberede forsvaret av avhandlingen.  

 



De av dere som har fulgt bloggen min fra før, har kanskje fått med dere at doktorgradsprosessen begynte for veldig mange år siden, og har vært en ganske så omstendelig prosess.  Det var mange år hvor avhandlingen lå der i permer og bokser og jeg til stadighet bestemte meg for at nå! Nå var tiden kommet til å ta den frem igjen og skrive den ferdig.  

Den var min dårlige samvittighet i veldig mange år da barna var små og jeg hadde så lyst å jobbe mer, men gang på gang, måtte jeg likevel innse at det ikke gikk og at jeg ikke hadde tilstrekkelig tid og/eller energi.  Snakk om å gi sin indre kritiker 'vann på mølla'!  Den indre stemmen minnet meg stadig på at jeg var en virkelighetsfjern drømmer som ikke hadde den disiplinen som trengtes for å lykkes med mine mål og ambisjoner. Og gang på gang beviste jeg gjennom handling at min indre kritiker hadde rett.   

Men altså.  Etter hvert bestemte jeg meg for at jeg VILLE gjøre det.  Fullføre det prosjektet jeg allerede hadde investert så mye i. Som jeg hadde hatt så store håp og drømmer for.  

Nothing happens unless first we dream.   Carl Sandburg

Men ingenting ble som jeg hadde tenkt.  

En gang skal jeg skrive mer om det med å sette seg veldig ambisiøse mål.   

Sikt ikkje så høgt at du får pilen i nasen når han kjem ned att, skrev Olav Duun.  Haha, et godt bilde, ikke sant?!

Men fordelen med høye ambisjoner er at man får gjort ting man ellers kanskje ikke ville gjort. Den gangen jeg satte meg som et mål å ta en doktorgrad, hadde jeg virkelig ikke peiling på hva det gikk ut på.  

Virkelig ikke!  

Om jeg hadde visst mer, ville jeg sannsynligvis aldri satt i gang den gangen, og i så fall ville jeg ha gjort veldig mye veldig annerledes og manøvrert mye smartere. Men sånn er jo ikke livet.  Det nytter ikke å være etterpåklok.  Vi må gjøre valg og ta sjanser her og nå selv om vi ikke vet hva det vil innebære i fremtiden.  Så gjør vi valg etter beste evne, forflytter oss fremover og lærer like mye av det vi gjør feil, som av det vi gjør rett.    

Akkurat nå føles det derfor sinnsykt deilig å erkjenne at jeg klarte å holde drømmen om å komme i mål så levende at den fikk meg til å ta et og et skritt videre selv om jeg innerst inne tenkte at det eneste fornuftige var å legge prosjektet ned og gi det opp.  

Du kan jo kanskje forestille deg hvor glad jeg er nå for at jeg IKKE! hørte på min egen fornuft. Og for at jeg har vært så heldig å ha så mange flotte støttespillere som ikke gav opp troen på at jeg skulle klare det, selv om jeg selv tvilte eller ikke leverte etter forventning.  

Jeg er også stolt av dataene mine som forteller viktige historier om hvordan ledelse oppleves i den praktiske virkeligheten, fortellinger som illustrerer hvordan ledelse oppleves av de som påvirker og påvirkes i det daglige.  Nå publiseres dette i avhandlingen min, og blir en del av den offentlig tilgjengelige historien.  Det er jo noe, eller hva!  

Men først blir det nå to intense uker med forberedelser frem til siste etappe,  og til jeg forhåpentligvis kan lande en drøm som skulle vise seg å bli det mest utfordrende prosjektet jeg har begitt meg ut på i hele mitt liv.  Godt man ikke er klarsynt!  

Til slutt har jeg lyst å ta med et sitat fra Danielle LaPorte som sier dette om å arbeide hardt for noe (Desire map, s.86);

Feeling good along the way doesn't mean you don't work your ass off to get what you want.  It means you joyously work your ass off.  (....)

When you're connected to the greater purpose of an intention - honoring tha call of your heart, not just proving yourself - and there's pleasure in the process, you can pull off some amazing feasts.

Chiao så lenge :) 

 

* Tittel på avhandlingen er; Mylder av stemmer eller flerstemt kor? En studie av subjektive oppfatninger om ledelse og ledelsesomgivelsene blant stakeholdere innad i et konsern  

 

Hverdagsrapp for superkvinner

Jeg holder som nevnt på med innspurt på en bok om moderne kvinner, og i den har jeg med noen dikt som jeg nå har fått godkjent (hurra!) fra rettighetshaverne (bl.a. et Jens Bjørneboe dikt og et Andre Bjerke dikt).  Jeg har også fått lov å ta med diktet 'Hverdagsrapp for superkvinner' som jeg oppdaget i en bok på slutten av åtti-tallet. (Og nei, det er absolutt ikke utdatert, men tvertimot svært tidsriktig akkurat nå for tiden.) Det er skrevet av Marit Hjorthol Eidem og hun har fortalt meg via epost at den opprinnelige teksten ble laget til en cabaret  "Bedre førr enn aldri", som ble fremført av Cabaret-gruppen i Oslo i 1989. Ok, det er lenge siden nå, men diktet er fortsatt utrolig relevant - gitt diverse dagsaktuelle debatter om flinke piker osv.  Det er skrevet med rikelig humor, og det er jo noe vi godt kunne løfte mer frem i dagens samtale, eller hva?


Her er bilde av Marit som jeg har lastet ned fra FB. Hun skal forøvrig ha diktlesning i Eldorado Bokhandel (i Torggata, Oslo), 18. oktober. 

Håper du liker! Beste hilsen Irmelin og takk til Marit som lar meg få bruke diktet hennes. 

 

HVERDAGSRAPP FOR SUPERKVINNER

Jeg spretter opp av dyna og rer opp alle sengene,

mens jeg rusher gjennom dusjen med frokost mellom tennene,

Jeg  hurtigtørrer håret mens jeg knytter mine lisser,

og vasker opp og støvsuger og mater fugl i bur; -

Og mens jeg smører ørten store matpakker med tærne,

og sender barn på barnehave- skole- speider- tur,

så  sykler jeg til jobben og tar klesvasken på styret

med den siste kaffekoppen, mens jeg leser til eksamen

i psykologisk-filosofisk-korrespondansekurs i fransk.

Voila!

 

Jeg skriver hundre brev i timen og avisinlegg i VG

mens jeg tar et kurs i yoga og i selvtillitsteknikk.

Og i lunsjpausen besøker jeg min mor på pleiehjemmet,..

og tar trikken til klinikken hvor jeg føder meg et barn -

Og med sykkelen på ryggen jogger jeg omsider hjem.

Og mens jeg koker næringsriktig mat til alle fem,

vasker vinduer og turner i trapes og rydder stue,

pusser sølvtøy, hører lekser, løser kryssord, står på hue,

går jeg rett ned i spagaten

mens jeg snitter opp salaten,

lakkerer negler og parterer opp en nitti-kilos gris

mens jeg elsker med min fremgangsrike mann - naturligvis!

Jeg holder fest for mine viktige og vellykkede venner,

og gjør allting som en superkvinne "må" og "skal" og "bør",

 

og plutselig en vakker dag så er jeg over førr!

 

Marit Hjorthol Eidem

Et gedigent innovasjonsprosjekt?

Debatten om tidsklemme og krysspress, nå også omtalt som trippelbyrde, er ikke ny, og preges etter min mening av det samme problemet som den gjorde også for ti år siden; en altfor fordømmende og negativ retorikk. For egentlig burde vi være sykt imponert over dagens familieorganisering.  Der bedrives også innovasjon på høyt plan.

Det er mye debatt om det moderne hverdagslivet i mediene om dagen, om hvordan det egentlig er å være små- og storbarnsforeldre, om hvorfor kvinner er mer sykemeldt enn menn, om alle de urealistiske idealene som svirrer rundt både ungdommene og oss voksne, og om hva som er sunne og usunne idealer.  Dette er bra! Det har vært unaturlig taust om denne tematikken i det offentlige rom i de senere år.  

Helt på bærtur?  

Man får anta at det kan virke motiverende på noen å bli påminnet om at vi er helt på bærtur hva angår foreldrerollen (jfr. artikkelen jeg leste i går kveld om en 'råtten ungdomskultur' og foreldre som er godtroende idioter), at ungdommen lever og oppfører seg som om de er på en eneste lang catwalk (slik en trendforsker snakket om i et foredrag på den høgskolen jeg jobber på for to uker siden), eller at vi som moderne mødre etterstreber altfor mange idealer som at vi både skal kunne trene og ha et hyggelig hjem samtidig som vi skal jobbe og gjøre karriere (slik jeg kan lese i flere oppslag i Aftenposten og Dagbladet nylig).   


Franciscus og jeg har et fint øyeblikk på en strand i Danmark, en del år tilbake.
 

Konstruktiv skremselspropaganda?

Som trebarnsmor med en rimelig krevende fulltidsjobb og som samtidig har ambisjoner om å kunne holde meg i form, ha et hyggelig hjem og leve et godt liv her og nå, passer jeg perfekt inn i det 'skremselsbilde' som mange tegner av moderne kvinner av i dag.  Jeg har til og med vært delvis sykemeldt i en perioden for noen år tilbake da livet ble for mye, også for meg.  Men er mine ambisjoner og valg så på bærtur som jeg kan få inntrykk av når jeg følger debatten i media?   Og ikke minst, er den skremselspropagandaen som påpeker hvor problematisk det er med alle 'problemene' i det moderne hverdagslivet, egentlig konstruktiv? 

We've come a long way, baby

Hvis vi snur litt på retorikken og i stedet spør; hva har vi fått til, vi som er moderne kvinner og menn i dag?  Lever vi ikke egentlig i en fantastisk spennende tid der både kvinner og menn har frihet til å velge det gode livet?  Kunne vi ikke heller omtale dette som både-og-livet, snarere enn det forklemte og misforståtte livet fylt av byrder?  Dagens moderne menn snakker jo for det meste varmt om at de kan leve mer helhetlige liv enn sine fedre fordi det er mulig å engasjere seg i gledene ved både jobb- og familielivet. Og moderne kvinner ser på det som en selvfølge at de skal kunne ha en spennende jobb og samtidig engasjere seg i foreldrerollen og i moderskapet.  Er ikke dette egentlig fantastisk flotte ambisjoner å ha?  Og er det ikke sant at vi som nasjon har fått til noe som andre nasjoner bare kan se langt etter?  Vi, som omtales som "kvinnelandet" med fete overskrifter i The Times (19.jan 2012), og som har politikere som skryter av at kvinners bidrag til samfunnsøkonomien er mer verdt enn oljen? 

Ærlig talt, når alt kommer til alt, kan jeg ikke skjønne annet enn at  'we`ve come a long way, baby'!? 

Er det egentlig så negativt å ha problemer?

Å bli utbrent eller sykemeldt på grunn av overbelastning eller et liv som i sin totalitet ikke er mulig å mestre, er selvsagt uheldig og problematisk, både på individnivå og på samfunnsnivå.  Men må vi gjøre det til noe så negativt å ha problemer? Kan vi ikke heller godta at livet også er problematisk, og byr på perioder der man ikke kan være like produktiv og mestrende?   Som Kristianne Ervik skrev i innlegget Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor;  "Kan jeg være den eneste som ikke får det til? Hva om vi heller kunne si at det er normalt å oppleve sykdom og død, selv i verdens rikeste land? Noen perioder i livet er tunge. Det tar tid å bli frisk."

"Noen perioder i livet er tunge", ja, sånn er det for de fleste av oss. Så flott at vi har et system som gjør det mulig å komme seg gjennom disse uten å 'gå i hundene', miste jobben, eller gjøre livet til et helvete for de rundt seg!   Ok, så var jeg, som nevnt, delvis sykemeldt en periode.  Det forhindret meg fra å gå helt i bakken, og gjorde det mulig å bidra i en vanskelig periode for familien.  I det totale livsbildet mitt, er jo den perioden likevel bare et komma. So what, jeg hadde det vanskelig en stund.  Også dette gikk over.  Samtidig vet jeg at det sannsynligvis kommer nye vanskeligheter.  Problemer er!  Og heldigvis lever jeg i et sosialdemokrati som har utviklet systemer og en kultur for en mer helhetlig forståelse for mennesket og våre bidrag som samfunnsborgere i den store sammenhengen.      

Ingen har gjort det før oss

Skandinavia er blant de mest moderne samfunn i verden hva angår likestilling mellom kvinner og menn og kvinners bidrag i arbeids- og samfunnsliv.  Vi er moderne foreldre som deler vårt ansvar og våre roller overfor barna, noe som samtidig krever at vi må koordinere ideer, praksiser og erfaringer oss imellom.  Samtidig lever vi en tid hvor endringer er mer naturlig enn stabilitet, og hvor livene våre påvirkes daglig av nye innovasjoner og muligheter. Bare ta alt som skjer i sosiale medier som et eksempel, hvordan skal vi forholde oss og ta stilling til hva vi trenger å følge med på, hva kan vi overse, vite hvor mye som er for mye og hvor lite som er for lite?  Alt skal vi lære og alt skal vi erfare før vi kan vite om det er bra eller dårlig eller hvordan vi skal gjøre det sånn at det passer for akkurat oss i våre individuelle liv.  Det er utrolig komplisert!

På tross av alle endringene og alt dette nye, oppfører vi oss samtidig som om vi burde mestre alt og ikke oppleve utfordringer eller problemer.  Men saken er jo den at vi i bunn og grunn står midt oppi et gedigent innovasjonsprosjekt.  Vi er på vei mot noe nytt og revolusjonerende, ikke rart vi må prøve og feile litt!  Alle som har vært en del av et innovasjonsprosjekt vet at det sjelden blir perfekt ved første forsøk.   

Veien blir til mens vi går 

Jeg tenker at det kunne være nyttig å se på oss selv som endringsagenter som skaper våre egne liv på en vei som blir til mens vi går.  Vi kan minne oss selv og hverandre på at vi på mange måter lever midt i et sosialt eksperiment der veldig mye er i forandring, og vi likeså.  Derfor kan vi ikke forvente at alle løsninger er tenkt ut allerede, at alt skal fungere knirkefritt og uten omveier og bakveier.  I stedet kunne vi innstille oss på å stoppe opp innimellom og ta en tenkepause, være villige til å si at hei, her gikk jeg meg visst vill, eller nå må jeg kanskje gjøre noen nye valg, men uten å rette pekefingeren strengt og fordømmende mot oss selv eller hverandre fordi vi ikke fikk det til perfekt fra begynnelsen av.  Tenk om vi kunne si, wow, vi foreldre, alt vi får til, det er jo så mye!  La oss se nærmere på det som er bra, hva er det egentlig som funker, hvordan kan vi gjøre mer av det som er bra og dele løsninger med hverandre.  Og når problemene dukker opp, og det gjør de like sikkert som årstidene, kan vi kanskje heller klare å se på de som muligheter, muligheter til å komme enda et skritt videre, til å få det til å fungere enda bedre (merk, når vi etter hvert klarer å se lyset i det mørke). 

Jeg ønsker meg en mer konstruktiv samtale om hvordan hverdagslivet fortoner seg i praksis for moderne kvinner og menn, mindre pekerfingermentalitet og skremselspropaganda, og større vektlegging på at veien blir til mens vi går og at det faktisk er vi selv som bygger veien. 

Der!  Nå fikk jeg sagt det!

Ønsker deg forøvrig en fortsatt fin dag!   

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier