hits

november 2013

Et dagbokblad om viljen til ville

Dette er et dagbokblad fra en dag, for et rs tid siden. Jeg tror ikke jeg er alene om slite med det jeg beskriver her. Selvledelse er IKKE lett. Og jeg er fortsatt ikke ml med den PhD'en jeg skriver om. Men jeg har heller ikke gitt meg p tap, og har fortsatt viljen til ville.

Det er lrdag formiddag og jeg sitter p gjestekontoret mitt p Fornebu. Solen glitrer som en eneste stor gulltallerken utenfor vinduet der den henger p himmelen og fr meg til trekke for gardinene s jeg skal kunne se hva jeg skriver p pc'en. Ute er det minus 13 og iskaldt.Inne blafrer de orange duftlysene jeg kjpte til Halloween, og som n p en litt vemodig mte fremstr som utdaterte.

Papirer og artikler ligger hulter til bulter i bunker og hauger omkring meg, sammen med bker og notatbker med post-it lapper, penner og tusjer og Starbucks kaffekoppen min med rester av hjemmelaget Amerikano som jeg brygger hver morgen enten jeg skal bort hit p en fridag eller kjre ned p jobben min i Horten.



Jeg har tatt en pause i arbeidet, og tenker p hva som driver meg.

Ja, hva er det egentlig som fr meg til sette meg ned, i alle ledige stunder som jeg har, arbeide p et prosjekt som er s utfordrende, omstendelig og langtekkelig?

Jeg arbeider p en PhD, og det er tredje fullstendige omskriving. Den frste versjonen ble godkjent av veilederne, men underkjent av avhandlingskomiteen. Det var et tilbakeslag som var s 'devastating' at jeg ikke har opplevd maken. Jeg var s emosjonelt uforberedt p det, og det fltes som et s sviende nederlag at det fikk meg til stille sprsml ved alt. Jeg klandret meg for at jeg hadde vrt s hpefull, for at jeg ikke hadde sett det komme, for at jeg ikke hadde brukt enda mer tid og energi p arbeidet, osv, osv. Saken var at jeg hadde vrt borte fra akademia i nesten ti r og ting hadde forandret seg. Fr i tiden var det (nesten) aldri noen som ikke fikk godkjent av komiteen hvis veilederne hadde sagt at det var godt nok. Men snn var det ikke lenger. Snart fant jeg ut at det ikke bare var meg som opplevde f en avhandling tilbake fra komiteen. Det ble en trst. Det er alltid godt vite at man ikke er alene om oppleve vanskelige ting.

Det tok meg lang tid mobilisere opp motivasjon til begynne p nytt, men jeg kom i gang igjen og investerte tid og energi. Det var nesten ikke en helg jeg ikke var her p gjestekontoret mitt og arbeidet, og jeg flte uansett alltid at jeg burde har jobbet enda mer. Det tok et rs tid skrive ferdig et bearbeidet utkast, og det ble en ny og flelsesmessig vanskelig ventetid mens veiledningskomiteen vurderte arbeidet. S ble den forkastet igjen, og denne gangen var konsekvensen at jeg mtte kutte ut halvparten av dataene jeg hadde benyttet. Dette frte til at jeg mtte skrive om hele avhandlingen igjen, noe jeg tenkte skulle ta noen mneder, men som tok nok et r (dette gjres hovedsakelig ved siden av full jobb). N er jeg i gang med nok en bearbeiding, heldigvis ikke like omfattende som sist, men likevel. Det er snakk om mer enn bare redaksjonelt finpuss.

Jeg forklarer s detaljert fordi det er veldig lite informasjon tilgjengelig om hvor utrolig krevende det faktisk kan vre skrive en doktorgrad. Vi hrer mye om hvor hardt idrettsutvere trener og hva som skal til for komme til topps i idretten, men nr det gjelder det prestere p toppniv p det akademiske omrdet, er det nesten ikke noe oppmerksomhet. Dette er bent ut sagt, dumt!Visom begiross ut p et slikt lp, kandermed komme til haaltfor lite informasjon om hva det faktisk innebrer av blood, sweat and tears. N er det heldigvis ikke hverdagskost at det drar ut s til de grader som jeg har opplevd. Og det hjelper arbeide med artikler sammenlignet med et manuskript som skal henge sammen fra begynnelse til slutt og hvor hver eneste setning skal kunne forsvares og gi mening.


Fra kontoret - avhandlingen er om ledelse - krever blant annet lesing av haugevis av vitenskapelige artikler.



Telefonblomst (jeg skribler nr jeg snakker i telefonen)med affirmasjoner; jeg avslutter!

I tillegg til at avhandlingsprosessen i seg selv er svrt krevende, sliter jeg med at det er et prosjekt jeg i realiteten begynte for over tyve r siden, i hvert fall p ambisjonsstadiet. Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle ta en doktorgrad.

Mye vann har rent gjennom elven siden den gangen, men saken er likevel at jeg fortsatt holder p realisere en drm jeg valgte for over tyve r siden.

What is your story spr Maria Rygge i et blogginnlegg; hvilke historier forteller jeg om meg selv, spr hun. Er det at jeg er trtt, sliten og ikke tilstrekkelig oppdatert? Ikke srlig energigivende! S oppfordrer hun seg selv til oppdatere de gamle tankene med noen nye og mer fremtidsrettede historier. Skape noen nye innramminger som gir, ikke tar energi!

Dette har jeg tenkt mye p; hvordan skal jeg ramme inn denne PhD-prosessen p en mte som kan gi meg det drivet, glden og kraften jeg trenger for komme i ml?

Det gir meg IKKE kraft tenke p at jeg har holdt p i 20 r med noe som jeg egentlig burde blitt ferdig med den gangen jeg var stipendiat p NHH i Bergen.

Det gjr meg vel egentlig frst og fremst skamfull.

Er jeg helt idiot, liksom.

Men det er jo ikke en konstruktiv tenkemte, det skjnner jeg jo. Jeg har derfor lett etter alternative innramminger, for eksempel denne; S kult, doktorgrad! Jeg, liksom! Hvem skulle trodd, at jeg skulle ta en doktorgrad p NHH, det er jo tft!

Noen ganger funker den vinklingen bra. Da jeg var p vei opp p fjellet i fjor vinter, jeg husker det veldig godt, jeg satt og kjrte den lille mini cooperen p de skumle, glatte veiene og skulle joine resten av familien som allerede hadde hatt vinterferie i mange dager. Jeg flte meg miserabel og mismodig fordi jeg ikke hadde ftt gjort s mye som jeg hadde beregnet (p avhandlingen), og skal jeg vre rlig, syntes jeg skikkelig synd p meg selv. Stakkers deg, tenkte jeg, stakkers vesen! 20 years down the road and still struggling. Tenk vre s hjelpels!

Joda, jeg kan gi meg selv skikkelig bank hvis jeg frst fr bluss p lampen, som Atle Jordahl sa det i Dden p Oslo S.

Men s, kom jeg p det - skifte innramming, Irmelin! Finn en annen vinkling, en historie som gir deg kraft, og ikke det motsatte! Jeg kom p det min kloke venninne Unni, spurte meg om en kveld vi hadde vrt p tur og hun hadde sett hvor nedstemt jeg var.

- Tenk over om du trenger de tankene, Irmelin, sa hun. - Trenger du de virkelig?

Akkurat det sprsmlet til Unni, kom jeg p, der jeg satt i bilen. Hvorfor trengte jeg dette mismotet? Hvorfor gav det meg en slags masochistisk glede gi meg selv juling, latterliggjre meg selv, gjre meg selv s liten? Trengte jeg egentlig den historien om at det er tyve r down the road og du er fortsatt ikke i ml, din udugelige taper? Det er jo en skikkelig slem vinkling p det hele, nr sant skal sies. En versjon av sannheten, riktig nok. Men bare en versjon.

Og s tenkte jeg p en ting til. Jeg kom p en video jeg hadde sett med Tony Robbins, sjefen over alle sjefer hva angr coaching, om en teknikk han kalte snappe inn - snappe ut (fritt oversatt fra det engelske snap in- snap out). Poenget er at man kan snappe ut av en drlig flelse utrolig raskt. Man kan vre utrolig deprimert, men likevel, innen f minutter, f tak i helt motsatte flelser, de gode flelsene, og s kan man snappe inn i de flelsene i stedet. Jeg trengte ikke bli vrende nede i hullet av mismot lenger, hvis jeg ikke ville.

Noe som hjelper p skifte sinnsstemning raskt, er musikk. S jeg skrudde opp musikken p full guffe, og begynte tenke ut en alternativ historie, en annen versjon av den samme saken. Da kom den til meg, den om at det egentlig var utrolig kult det jeg holdt p med. En doktorgrad, liksom! Who cares om nr den reisen startet, poenget var jo at jeg var p vei. P en utrolig kul vei, faktisk!Jeg, som jeg pleide g forbihandelshyskolen da jeg var liten, fordi jeg bodde i nabolaget, og tenkte at der utdanner de sivilkonomer.(Jeg anteselvsagt ikke den gangenhva sivilkonomervar for noe, menalle snakket om demmed respekt i stemmen, s det mtte jo vre noe.)Og n gikk jeg inn og ut der og flte meg nesten som hjemme.Noe, mtte jeg vre god for!

Det var en alternativ story, en annen vinkling, og jeg trodde p den, det kjente jeg fysisk i kroppen, for den gode flelsen begynte bre seg, og jeg kjente at yezz! Jeg er verdt noe. Jeg er p vei, det er det viktigste. Jeg er en stayer. En som ikke gir seg. Jeg har fortsatt viljen til ville!

S der har du storyen min. Den som er konstruktiv, som gir (og ikke tar) energi. Jeg er og vil fortsette vre en stayer. Jeg gir ikke slipp p drmmen min fr den er realisert. Snn er det bare med den saken. Jeg har en skikkelig stor, hrete drm jeg skal realisere, s fr jeg tle slite og streve og f noen tilbakeslag!

Men jeg glemmer det innimellom. Den konstruktive versjonen; den oppbyggende fortellingen.

ta lederskap er ikke lett, men det m til, ogs p det personlige planet om man skal f til utfordrende ting eller realisere sine drmmer.

PS. Grunnen til at jeg poster dette innlegget, er ikke for f medflelse over mitt litt vanskelige personlige prosjekt. Det er snarere et ledd i gjre det flere enn meg er opptatt av for tiden, vre mer autentisk, og trre vise ens srbare sider. Hun blide og glade Irmelin p bildet der oppe, verst i bloggen, er bare en versjon av meg. Jeg er som et isfjell, jeg som alle andre. Det er mye under overflaten.

Og s hper jeg ogs at jeg kan inspirere noen flere til selvledelse. Husk at det kan vre mulig snappe ut av drlige flelser. Det gjelder 'bare' finne en vinkling p 'problemet' som gir kraft, som gir hp, og som fr deg opp av hullet og i gang igjen med arbeidet, med gjre det som skal til for komme i ml.

, Brum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet p ledelsesfeltet lenge - s lenge at jeg har sluttet gjengi hvor mange r det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og nsker spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til skape en mer positiv og brekraftig fremtid, og til mobilisere andre til gjre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider p Hyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til bidra inn p kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drmmer om inspirere folk til realisere drmmene sine, men uten vre blyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og gr sjelden etter planen. Men det er s viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom vre handlinger i dag. Her p bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! beste hilsen Irmelin

Kategorier