hits

november 2013

Et dagbokblad om viljen til å ville

Dette er et dagbokblad fra en dag, for et års tid siden.  Jeg tror ikke jeg er alene om å slite med det jeg beskriver her.  Selvledelse er IKKE lett.  Og jeg er fortsatt ikke mål med den PhD'en jeg skriver om. Men jeg har heller ikke gitt meg på tap, og har fortsatt viljen til å ville.   

Det er lørdag formiddag og jeg sitter på gjestekontoret mitt på Fornebu.  Solen glitrer som en eneste stor gulltallerken utenfor vinduet der den henger på himmelen og får meg til å trekke for gardinene så jeg skal kunne se hva jeg skriver på pc'en.  Ute er det minus 13 og iskaldt.  Inne blafrer de orange duftlysene jeg kjøpte til Halloween, og som nå på en litt vemodig måte fremstår som utdaterte. 

Papirer og artikler ligger hulter til bulter i bunker og hauger omkring meg, sammen med bøker og notatbøker med post-it lapper, penner og tusjer og Starbucks kaffekoppen min med rester av hjemmelaget Amerikano som jeg brygger hver morgen enten jeg skal bort hit på en fridag eller kjøre ned på jobben min i Horten. 



Jeg har tatt en pause i arbeidet, og tenker på hva som driver meg. 

Ja, hva er det egentlig som får meg til å sette meg ned,  i alle ledige stunder som jeg har, å arbeide på et prosjekt som er så utfordrende, omstendelig og langtekkelig?  

Jeg arbeider på en PhD, og det er tredje fullstendige omskriving.    Den første versjonen ble godkjent av veilederne, men underkjent av avhandlingskomiteen.  Det var et tilbakeslag som var så 'devastating' at jeg ikke har opplevd maken.  Jeg var så emosjonelt uforberedt på det, og det føltes som et så sviende nederlag at det fikk meg til å stille spørsmål ved alt.  Jeg klandret meg for at jeg hadde vært så håpefull, for at jeg ikke hadde sett det komme, for at jeg ikke hadde brukt enda mer tid og energi på arbeidet, osv, osv.  Saken var at jeg  hadde vært borte fra akademia i nesten ti år og ting hadde forandret seg.  Før i tiden var det (nesten) aldri noen som ikke fikk godkjent av komiteen hvis veilederne hadde sagt at det var godt nok.  Men sånn var det ikke lenger. Snart fant jeg ut at det ikke bare var meg som opplevde å få en avhandling tilbake fra komiteen.  Det ble en trøst.  Det er alltid godt å vite at man ikke er alene om å oppleve vanskelige ting.

Det tok meg lang tid å mobilisere opp motivasjon til å begynne på nytt, men jeg kom i gang igjen og investerte tid og energi.  Det var nesten ikke en helg jeg ikke var her på gjestekontoret mitt og arbeidet, og jeg følte uansett alltid at jeg burde har jobbet enda mer.  Det tok et års tid å skrive ferdig et bearbeidet utkast, og det ble en ny og følelsesmessig vanskelig ventetid mens veiledningskomiteen vurderte arbeidet.  Så ble den forkastet igjen, og denne gangen  var konsekvensen at jeg måtte kutte ut halvparten av dataene jeg hadde benyttet.  Dette førte til at jeg måtte skrive om hele avhandlingen igjen, noe jeg tenkte skulle ta noen måneder, men som tok nok et år (dette gjøres hovedsakelig ved siden av full jobb).  Nå er jeg i gang med nok en bearbeiding, heldigvis ikke like omfattende som sist, men likevel.  Det er snakk om mer enn bare redaksjonelt finpuss.  

Jeg forklarer så detaljert fordi det er veldig lite informasjon tilgjengelig om hvor utrolig krevende det faktisk kan være å skrive en doktorgrad. Vi hører mye om hvor hardt idrettsutøvere trener og hva som skal til for å komme til topps i idretten, men når det gjelder det å prestere på toppnivå på det akademiske området, er det nesten ikke noe oppmerksomhet.  Dette er bent ut sagt, dumt!  Vi som begir oss ut på et slikt løp, kan dermed komme til å ha altfor lite informasjon om hva det faktisk innebærer av blood, sweat and tears.  Nå er det heldigvis ikke hverdagskost at det drar ut så til de grader som jeg har opplevd.  Og det hjelper å arbeide med artikler sammenlignet med et manuskript som skal henge sammen fra begynnelse til slutt og hvor hver eneste setning skal kunne forsvares og gi mening. 


Fra kontoret - avhandlingen er om ledelse -  krever blant annet lesing av haugevis av vitenskapelige artikler.



Telefonblomst (jeg skribler når jeg snakker i telefonen) med affirmasjoner; jeg avslutter!  

I tillegg til at avhandlingsprosessen i seg selv er svært krevende, sliter jeg med at det er et prosjekt jeg i realiteten begynte for over tyve år siden, i hvert fall på ambisjonsstadiet.  Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle ta en doktorgrad. 

Mye vann har rent gjennom elven siden den gangen, men saken er likevel at jeg fortsatt holder på å realisere en drøm jeg valgte for over tyve år siden

 «What is your story» spør Maria Rygge i et blogginnlegg; hvilke historier forteller jeg om meg selv, spør hun.  Er det at jeg er trøtt, sliten og ikke tilstrekkelig oppdatert?  Ikke særlig energigivende!  Så oppfordrer hun seg selv til å oppdatere de gamle tankene med noen nye og mer fremtidsrettede  historier. Skape noen nye innramminger som gir, ikke tar energi!  

Dette har jeg tenkt mye på;  hvordan skal jeg ramme inn denne PhD-prosessen på en måte som kan gi meg det drivet, gløden og kraften jeg trenger for å komme i mål?    

Det gir meg IKKE kraft å tenke på at jeg har holdt på i 20 år med noe som jeg egentlig burde blitt ferdig med den gangen jeg var stipendiat på NHH i Bergen.  

Det gjør meg vel egentlig først og fremst skamfull.  

Er jeg helt idiot, liksom. 

Men det er jo ikke en konstruktiv tenkemåte, det skjønner jeg jo.  Jeg har derfor lett etter alternative innramminger, for eksempel denne; Så kult, doktorgrad!  Jeg,  liksom!  Hvem skulle trodd, at jeg skulle ta en doktorgrad på NHH, det er jo tøft!  

Noen ganger funker den vinklingen bra.  Da jeg var på vei opp på fjellet i fjor vinter, jeg husker det veldig godt, jeg satt og kjørte den lille mini cooperen på de skumle, glatte veiene og skulle joine resten av familien som allerede hadde hatt vinterferie i mange dager.  Jeg følte meg miserabel og mismodig fordi jeg ikke hadde fått gjort så mye som jeg hadde beregnet  (på avhandlingen), og skal jeg være ærlig, syntes jeg skikkelig synd på meg selv.  Stakkers deg, tenkte jeg, stakkers vesen!  20 years down the road and still struggling.  Tenk å være så hjelpeløs! 

Joda, jeg kan gi meg selv skikkelig bank hvis jeg først får «bluss på lampen», som Atle Jordahl sa det i Døden på Oslo S

Men så, kom jeg på det - skifte innramming, Irmelin!  Finn en annen vinkling, en historie som gir deg kraft, og ikke det motsatte!  Jeg kom på det min kloke venninne Unni, spurte meg om en kveld vi hadde vært på tur og hun hadde sett hvor nedstemt jeg var.

 - Tenk over om du trenger de tankene, Irmelin, sa hun. - Trenger du de virkelig?

Akkurat det spørsmålet til Unni, kom jeg på, der jeg satt i bilen.  Hvorfor trengte jeg dette mismotet?  Hvorfor gav det meg en slags masochistisk glede å gi meg selv juling, latterliggjøre meg selv, gjøre meg selv så liten?  Trengte jeg egentlig den historien om at det er tyve år down the road og du er fortsatt ikke i mål, din udugelige taper?  Det er jo en skikkelig slem vinkling på det hele, når sant skal sies. En versjon av sannheten, riktig nok.  Men bare en versjon. 

Og så tenkte jeg på en ting til.  Jeg kom på en video jeg hadde sett med Tony Robbins, sjefen over alle sjefer hva angår coaching, om en teknikk han kalte snappe inn - snappe ut (fritt oversatt fra det engelske snap in- snap out).  Poenget er at man kan snappe ut av en dårlig følelse utrolig raskt.  Man kan være utrolig deprimert, men likevel, innen få minutter, få tak i helt motsatte følelser, de gode følelsene, og så kan man snappe inn i de følelsene i stedet.  Jeg trengte ikke bli værende nede i hullet av mismot lenger, hvis jeg ikke ville. 

Noe som hjelper på å skifte sinnsstemning raskt, er musikk.  Så jeg skrudde opp musikken på full guffe, og begynte å tenke ut en alternativ historie, en annen versjon av den samme saken.  Da kom den til meg, den om at det egentlig var utrolig kult det jeg holdt på med.  En doktorgrad, liksom!  Who cares om når den reisen startet, poenget var jo at jeg var på vei.  På en utrolig kul vei, faktisk!  Jeg, som jeg pleide å gå forbi handelshøyskolen da jeg var liten, fordi jeg bodde i nabolaget, og tenkte at der utdanner de siviløkonomer. (Jeg ante selvsagt ikke den gangen hva siviløkonomer var for noe, men alle snakket om dem med respekt i stemmen, så det måtte jo være noe.)  Og nå gikk jeg inn og ut der og følte meg nesten som hjemme. Noe, måtte jeg være god for!

Det var en alternativ story, en annen vinkling,  og jeg trodde på den, det kjente jeg fysisk i kroppen, for den gode følelsen begynte å bre seg, og jeg kjente at yezz!  Jeg er verdt noe.  Jeg er på vei, det er det viktigste.  Jeg er en stayer.  En som ikke gir seg.  Jeg har fortsatt viljen til å ville! 

Så der har du storyen min.  Den som er konstruktiv, som gir (og ikke tar) energi.  Jeg er og vil fortsette å være en stayer.  Jeg gir ikke slipp på drømmen min før den er realisert.  Sånn er det bare med den saken.  Jeg har en skikkelig stor, hårete drøm jeg skal realisere, så får jeg tåle å slite og streve og få noen tilbakeslag! 

Men jeg glemmer det innimellom.  Den konstruktive versjonen; den oppbyggende fortellingen.    

Å ta lederskap er ikke lett, men det må til, også på det personlige planet om man skal få til utfordrende ting eller realisere sine drømmer.    

 

PS.  Grunnen til at jeg poster dette innlegget, er ikke for å få medfølelse over mitt litt vanskelige personlige prosjekt.  Det er snarere et ledd i å gjøre det flere enn meg er opptatt av for tiden, å være mer autentisk, og tørre å vise ens sårbare sider.  Hun blide og glade Irmelin på bildet der oppe, øverst i bloggen, er bare en versjon av meg.  Jeg er som et isfjell, jeg som alle andre.  Det er mye under overflaten. 

Og så håper jeg også at jeg kan inspirere noen flere til selvledelse.  Husk at det kan være mulig å snappe ut av dårlige følelser.  Det gjelder 'bare' å finne en vinkling på 'problemet' som gir kraft, som gir håp, og som får deg opp av hullet og i gang igjen med arbeidet, med å gjøre det som skal til for å komme i mål.      

 

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier