hits

desember 2011

Veien blir virkelig til mens vi gr

N om dagen, nr det nrmer seg slutten av et r, dukker alle listene opp.  De spres via facebook, aviser, magasiner, og i andre medier og det er lister med rd for  bli mer fokusert, effektiv, sprek, konomisk, osv. 

Noen ganger kan snne .lister gi noen gode ideer.  Problemet er mer innholdet i dem. Som oftest blir det for ensidig fokusert p hvordan vi skal bli mer effektive eller f bedre helse eller bedre konomi, noe som er lurt nok isolert sett, men oppskriftene tar sjelden inn over seg at livet er mer enn et res mot et mer disiplinert selv. 

 For min egen del fler jeg at livet ofte er best nr det er litt p skakke, og jeg kan gi slipp p hangen til perfeksjonisme. Med det mener jeg at jeg har det best nr jeg husker p at verken jeg eller mine medmennesker er perfekte utgaver av menneskerasen og nr jeg godtar tingene som de er.  Det er ffengt nske at alt var annerledes enn det er.  Det som er, er.  

Det betyr ikke at jeg mener vi skal gi oss p tap, og parkere i en grt av middelmdighet.  Men det betyr at jeg tror det er  et bedre utgangspunkt for forandring anerkjenne at vi er ufullkomne, og derfor menneskelige. 

Det er dessuten mye bedre henge rundt folk som har et snev selvironi, som kan le av seg selv og hverandre, men p en godlynt mte, som ikke fler seg hyt hevet over folk flest og ser ned p dem som ikke har full kontroll over livet, men som har medflelse med og forstelse for at livet nettopp er en vei som blir til mens vi gr, og at den veien gr opp og ned, ja, at det kommer magre r og gode r, at vi noen ganger er i godslag, og andre ganger kanskje litt p villspor, eller p vei inn en blindgate, for ikke snakke om en  skitten bakgate, der er det vel flere av oss som har hatt en tur ogs, enten vi liker innrmme det eller ei.  

Anne, en venninne som jeg var sammen med p en middag n i romjulen, brukte metaforen isfjell for beskrive oss mennesker - det vi ser, det som er p overflaten og det vi viser frem,  er bare 10% av den vi er.  Resten av isfjellet er under vann, usynlig ovenfra, men like fullt overveldende tilstede.  Vi kan godt late som om vi er like helstpte som vi ser ut p overflaten, men snn er det jo ikke.  


bli karakterisert som et "helstpt menneske" er de frreste forunt.  P den annen side er vi alle p vei.  Eller -kanskje jeg br omformulere; mange av oss er p vei.   Med unntak av de som har bestemt seg for at de allerede har tenkt de tankene de har tenkt tenke (fritt sitert etter Else Michelet), jobber vi andre med  utvikle oss, vi arbeider for bli en bedre  versjon av oss selv. 

Dette er jo en vei vandre som tar tid.  Det handler om bygge sten p sten, ta et skritt om gangen og finne noen overbevisninger som leder til nye eller justerte handlinger og valg, som bidrar til noen andre og bedre vaner, som m opprettholdes og praktiseres for  fles naturlige og uanstrengte. Veien blir virkelig til mens vi gr.

Husker dere boken til Ferdinand Finne?  Den glemmer jeg aldri. Det var den frste "coffee table boken" jeg hadde sett, og jeg elsket den.  En inspirerende kombinasjon av tekst, bilder, foto og farge.   Men mest av alt var det tittelen; Veien blir til mens du gr. 

Det er s fint vite akkurat det.  Veien  blir til mens vi gr, og det er veien som utgjr livet.  Det er ikke mlet som er livet, men veien mot mlet.  Jeg er for ha ml.  Hvis vi ikke har noen ml for hvor vi skal, er det ikke godt si hvor vi ender opp.  ha ml gjr oss i stand til prioritere og fokusere p det vi opplever som viktig og relevant og nyttig og spennende. Det gjr oss i stand til  kanalisere talentene og styrkene vre i riktig retning.  Men enda viktigere er det hvilke veier vi velger mot mlet.  Det er hvordan vi kommer oss dit som teller aller mest. 

S jeg lar meg gjerne inspirere av innspill fra andre om hvordan jeg kan bli mer effektiv, sunn og smart - men jeg vil ikke adoptere oppskrifter som bygger p urealistiske forutsetninger om hvordan vi mennesker er, eller som ikke lar seg implementere i et helhetlig liv hvor mange ting er like viktige; bde helsen, konomien, familien, karrieren og samfunnsansvaret.   

Oppskrifter som hjelper meg til f et mer balansert liv, og samtidig bli en litt bedre versjon av meg selv, de tar jeg derimot imot med pent hjerte!

Og med disse ordene vil jeg benytte anledningen til nske deg et godt nytt r, kjre leser - takk for at du har lest bloggen min i ret som har gtt, takk til dere som har "likt" og dermed bidratt til spre innleggene ut til nye lesere, og takk til de av dere som har tatt dere bryet med kommentere. 

Med de beste nsker om et 2012 der vi sammen byr p mer av vrt beste,

Beste hilsen Irmelin

 

 

Ja er ja, nei er nei. Og jeg elsker meg!

Kjre dere,

nr dette skrives, befinner jeg meg i min barndomsby Bergen i forbindelse med jobb. Jeg har en sster som bor her, og som jeg pleier bo hos nr jeg er her.  Vi er bestevenner og har stor glede av vre sammen.  Men i kveld er vi begge slitne.  S slitne at vi bestemmer oss for gjre kvelden veldig kort,  og tusler til hvert vrt soverom allerede klokken ni.  

Det er en travel tid, med mange oppgaver som skal lses og ting som skal gjres fr jul.  Mye hyggelig, heldigvis, egentlig elsker jeg desember - etter den traurige november med mrket som bare omslutter oss fr vi vet ordet av det og korter ned dagene til det ugjenkjennelige, fremstr desember som en eneste lysfest, med forventningsfull spenning, sosialt samvr og estetikken i hysetet. 


Julekuler, julenisser, julelys, det er jo s koselig og fint - barna gleder seg til lage konfekt, marsipan og julekaker, de lager nskelister over kalendergaver og julegaver, de forbereder juleavslutninger og har tentamen som de trenger hjelp til pugge til, vi voksne ver med dem og hjelper til med presentasjonen i engelsk, samfunnsfag eller norsk, gjerne klokken halv elleve om kvelden, for vi har ikke tid fr,  ettermiddagen har vi nemlig brukt til  kjre til og fra treninger som holder det gende helt til avslutningene og s mtes vi der, p danseopptredener, julesvm, eller i hndballhallen, der vi foreldre stiller lag og prver  sl vre egne barn i vennskapelighetens nd. Gy, ikke sant! (Ikke ironi, det ER gy!) Men klarer jeg handle et par julegaver p veien..? Hva med vaske hus, brette klr, lage middag, handle osv... Uff, det fr bli noe lettvint i dag ogs, men uff, det er jo ikke bra, har vi hatt fisk denne uken, og har barna ftt i seg nok grnnsaker og frukt, nei, uff, det har de sikkert ikke, de har sikkert spist for mye kaker, kaker herfra og derfra, det kan vel ikke vre bra, nei uff! 

For en person som meg, som har en fulltidsjobb, en morsom og meningsfylt jobb, heldigvis, men krevende mentalt, jeg tenker mye i jobben min og jeg jobber med tunge faglige formuleringer og skriverier - s kommer alt det som jeg har beskrevet over, det som er bde viktig, hyggelig og ja, det som egentlig utgjr selve livet, det kommer p toppen av jobben, etter at jeg har tatt ut det optimale jeg har by p ogs der.   

Kanskje ikke rart jeg fr migrene.  

Jeg skjnner det, jeg m ta grep. Jeg kjenner det p kroppen.  Den har ikke kapasitet til alt dette.  Den protesterer og gir meg vondter bde her og der.  Den roper ut til meg; ta det litt med ro - bruk meg til noe annet, gi meg svn, trening, pfyll, tyning og byning.  Gi meg litt fred og ro.   

S dette er det jeg tenker her jeg ligger helt utmattet p sengen og venter p at migrenetabletten skal begynne virke. Jeg kan ikke bare la meg drive med av strmmen - strmmen av forventninger og hyggelige initiativ, jeg m faktisk gjre mer bevisste valg.  Jeg m sette meg selv i frersetet i mitt eget liv og tenke over hva jeg skal si ja til og hva jeg m si nei til.  

Jeg kan begynne med  stoppe opp, puste ut, senke skuldrene.  Puste igjen. Dypt.  Sakte. 

S kan jeg godta at jeg bare er et menneske og at jeg ikke er et supermenneske uansett hvor mye jeg skulle nske jeg var det, og innimellom prver vre det.  Jeg kan ikke stille opp overalt og f gjort alt.  Det er for mye, og den kabalen kan uansett ikke g opp. Snn er det bare.

Jeg kan huske p at jeg er FRI. Fri til tenke, fle og forvente det jeg vil.  Jeg kan styre tankene mine og nr jeg styrer tankene pvirker jeg flelsene. 

Jeg kan ta tilbake tiden min og bestemme meg for prioritere det aller viktigste frst, helsen min.  Jeg kan jobbe med fysiske velser, pusteteknikker, reiki, yoga, svmme eller bare g en liten tur. 

Jeg kan si JA! Til meg selv og mine egne vurderinger og verdier.

Jeg kan begynne p nytt hver gang jeg mislykkes med ta meg selv p alvor. 

Hvis jeg er trygg p kjrligheten til meg selv, vet jeg at jeg ikke gr over egne grenser for tilfredsstille andre, heller ikke barna mine.  Jeg tar hensynet til meg selv s alvorlig at jeg str sttt i det og sier nei.  Jeg sier ikke nei av ondskap, men av kjrlighet.

Kjrligheten til meg selv er viktigere enn gi dem det de vil ha.  Det de vil ha, er ikke ndvendigvis det de trenger.  De trenger en mor som elsker seg selv.  Som sier ja nr hun mener ja og nei nr hun mener nei.  Uten hisse seg opp, overforklare eller klandre dem fordi de spurte. 

Ja er ja, nei er nei.

Og jeg elsker meg!

God frjulstid nskes dere alle,

med kjrlig hilsen Irmelin

, Brum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet p ledelsesfeltet lenge - s lenge at jeg har sluttet gjengi hvor mange r det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og nsker spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til skape en mer positiv og brekraftig fremtid, og til mobilisere andre til gjre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider p Hyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til bidra inn p kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drmmer om inspirere folk til realisere drmmene sine, men uten vre blyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og gr sjelden etter planen. Men det er s viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom vre handlinger i dag. Her p bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! beste hilsen Irmelin

Kategorier