hits

desember 2011

Veien blir virkelig til mens vi går

Nå om dagen, når det nærmer seg slutten av et år, dukker alle listene opp.  De spres via facebook, aviser, magasiner, og i andre medier og det er lister med råd for å bli mer fokusert, effektiv, sprek, økonomisk, osv. 

Noen ganger kan sånne .lister gi noen gode ideer.  Problemet er mer innholdet i dem. Som oftest blir det for ensidig fokusert på hvordan vi skal bli mer effektive eller få bedre helse eller bedre økonomi, noe som er lurt nok isolert sett, men oppskriftene tar sjelden inn over seg at livet er mer enn et res mot et mer disiplinert selv. 

 For min egen del føler jeg at livet ofte er best når det er litt på skakke, og jeg kan gi slipp på hangen til perfeksjonisme. Med det mener jeg at jeg har det best når jeg husker på at verken jeg eller mine medmennesker er perfekte utgaver av menneskerasen og når jeg godtar tingene som de er.  Det er fåfengt å ønske at alt var annerledes enn det er.  Det som er, er.  

Det betyr ikke at jeg mener vi skal gi oss på tap, og parkere i en grøt av middelmådighet.  Men det betyr at jeg tror det er  et bedre utgangspunkt for forandring å anerkjenne at vi er ufullkomne, og derfor menneskelige. 

Det er dessuten mye bedre å henge rundt folk som har et snev selvironi, som kan le av seg selv og hverandre, men på en godlynt måte, som ikke føler seg høyt hevet over folk flest og ser ned på dem som ikke har full kontroll over livet, men som har medfølelse med og forståelse for at livet nettopp er en vei som blir til mens vi går, og at den veien går opp og ned, ja, at det kommer magre år og gode år, at vi noen ganger er i godslag, og andre ganger kanskje litt på villspor, eller på vei inn en blindgate, for ikke å snakke om en  skitten bakgate, der er det vel flere av oss som har hatt en tur også, enten vi liker å innrømme det eller ei.  

Anne, en venninne som jeg var sammen med på en middag nå i romjulen, brukte metaforen isfjell for å beskrive oss mennesker - det vi ser, det som er på overflaten og det vi viser frem,  er bare 10% av den vi er.  Resten av isfjellet er under vann, usynlig ovenfra, men like fullt overveldende tilstede.  Vi kan godt late som om vi er like helstøpte som vi ser ut på overflaten, men sånn er det jo ikke.  


Å bli karakterisert som et "helstøpt menneske" er de færreste forunt.  På den annen side er vi alle på vei.  Eller -kanskje jeg bør omformulere; mange av oss er på vei.   Med unntak av de som har bestemt seg for at de allerede har tenkt de tankene de har tenkt å tenke (fritt sitert etter Else Michelet), jobber vi andre med å utvikle oss, vi arbeider for å bli en bedre  versjon av oss selv. 

Dette er jo en vei å vandre som tar tid.  Det handler om å bygge sten på sten, ta et skritt om gangen og finne noen overbevisninger som leder til nye eller justerte handlinger og valg, som bidrar til noen andre og bedre vaner, som må opprettholdes og praktiseres for å føles naturlige og uanstrengte. Veien blir virkelig til mens vi går.

Husker dere boken til Ferdinand Finne?  Den glemmer jeg aldri. Det var den første "coffee table boken" jeg hadde sett, og jeg elsket den.  En inspirerende kombinasjon av tekst, bilder, foto og farge.   Men mest av alt var det tittelen; Veien blir til mens du går. 

Det er så fint å vite akkurat det.  Veien  blir til mens vi går, og det er veien som utgjør livet.  Det er ikke målet som er livet, men veien mot målet.  Jeg er for å ha mål.  Hvis vi ikke har noen mål for hvor vi skal, er det ikke godt å si hvor vi ender opp.  Å ha mål gjør oss i stand til å prioritere og fokusere på det vi opplever som viktig og relevant og nyttig og spennende. Det gjør oss i stand til å kanalisere talentene og styrkene våre i riktig retning.  Men enda viktigere er det hvilke veier vi velger mot målet.  Det er hvordan vi kommer oss dit som teller aller mest. 

Så jeg lar meg gjerne inspirere av innspill fra andre om hvordan jeg kan bli mer effektiv, sunn og smart - men jeg vil ikke adoptere oppskrifter som bygger på urealistiske forutsetninger om hvordan vi mennesker er, eller som ikke lar seg implementere i et helhetlig liv hvor mange ting er like viktige; både helsen, økonomien, familien, karrieren og samfunnsansvaret.   

Oppskrifter som hjelper meg til å få et mer balansert liv, og samtidig bli en litt bedre versjon av meg selv, de tar jeg derimot imot med åpent hjerte!

Og med disse ordene vil jeg benytte anledningen til å ønske deg et godt nytt år, kjære leser - takk for at du har lest bloggen min i året som har gått, takk til dere som har "likt" og dermed bidratt til å spre innleggene ut til nye lesere, og takk til de av dere som har tatt dere bryet med å kommentere. 

Med de beste ønsker om et 2012 der vi sammen byr på mer av vårt beste,

Beste hilsen Irmelin

 

 

Ja er ja, nei er nei. Og jeg elsker meg!

Kjære dere,

når dette skrives, befinner jeg meg i min barndomsby Bergen i forbindelse med jobb. Jeg har en søster som bor her, og som jeg pleier å bo hos når jeg er her.  Vi er bestevenner og har stor glede av å være sammen.  Men i kveld er vi begge slitne.  Så slitne at vi bestemmer oss for å gjøre kvelden veldig kort,  og tusler til hvert vårt soverom allerede klokken ni.  

Det er en travel tid, med mange oppgaver som skal løses og ting som skal gjøres før jul.  Mye hyggelig, heldigvis, egentlig elsker jeg desember - etter den traurige november med mørket som bare omslutter oss før vi vet ordet av det og korter ned dagene til det ugjenkjennelige, fremstår desember som en eneste lysfest, med forventningsfull spenning, sosialt samvær og estetikken i høysetet. 


Julekuler, julenisser, julelys, det er jo så koselig og fint - barna gleder seg til å lage konfekt, marsipan og julekaker, de lager ønskelister over kalendergaver og julegaver, de forbereder juleavslutninger og har tentamen som de trenger hjelp til å pugge til, vi voksne øver med dem og hjelper til med presentasjonen i engelsk, samfunnsfag eller norsk, gjerne klokken halv elleve om kvelden, for vi har ikke tid før,  ettermiddagen har vi nemlig brukt til å kjøre til og fra treninger som holder det gående helt til avslutningene og så møtes vi der, på danseopptredener, julesvøm, eller i håndballhallen, der vi foreldre stiller lag og prøver å slå våre egne barn i vennskapelighetens ånd. Gøy, ikke sant! (Ikke ironi, det ER gøy!) Men klarer jeg å handle et par julegaver på veien..? Hva med vaske hus, brette klær, lage middag, handle osv... Uff, det får bli noe lettvint i dag også, men uff, det er jo ikke bra, har vi hatt fisk denne uken, og har barna fått i seg nok grønnsaker og frukt, nei, uff, det har de sikkert ikke, de har sikkert spist for mye kaker, kaker herfra og derfra, det kan vel ikke være bra, nei uff! 

For en person som meg, som har en fulltidsjobb, en morsom og meningsfylt jobb, heldigvis, men krevende mentalt, jeg tenker mye i jobben min og jeg jobber med tunge faglige formuleringer og skriverier - så kommer alt det som jeg har beskrevet over, det som er både viktig, hyggelig og ja, det som egentlig utgjør selve livet, det kommer på toppen av jobben, etter at jeg har tatt ut det optimale jeg har å by på også der.   

Kanskje ikke rart jeg får migrene.  

Jeg skjønner det, jeg må ta grep. Jeg kjenner det på kroppen.  Den har ikke kapasitet til alt dette.  Den protesterer og gir meg vondter både her og der.  Den roper ut til meg; ta det litt med ro - bruk meg til noe annet, gi meg søvn, trening, påfyll, tøyning og bøyning.  Gi meg litt fred og ro.   

Så dette er det jeg tenker her jeg ligger helt utmattet på sengen og venter på at migrenetabletten skal begynne å virke. Jeg kan ikke bare la meg drive med av strømmen - strømmen av forventninger og hyggelige initiativ, jeg må faktisk gjøre mer bevisste valg.  Jeg må sette meg selv i førersetet i mitt eget liv og tenke over hva jeg skal si ja til og hva jeg må si nei til.  

Jeg kan begynne med å stoppe opp, puste ut, senke skuldrene.  Puste igjen. Dypt.  Sakte. 

Så kan jeg godta at jeg bare er et menneske og at jeg ikke er et supermenneske uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg var det, og innimellom prøver å være det.  Jeg kan ikke stille opp overalt og få gjort alt.  Det er for mye, og den kabalen kan uansett ikke gå opp. Sånn er det bare.

Jeg kan huske på at jeg er FRI. Fri til å tenke, føle og forvente det jeg vil.  Jeg kan styre tankene mine og når jeg styrer tankene påvirker jeg følelsene. 

Jeg kan ta tilbake tiden min og bestemme meg forå prioritere det aller viktigste først, helsen min.  Jeg kan jobbe med fysiske øvelser, pusteteknikker, reiki, yoga, svømme eller bare gå en liten tur. 

Jeg kan si JA! Til meg selv og mine egne vurderinger og verdier.

Jeg kan begynne på nytt hver gang jeg mislykkes med å ta meg selv på alvor. 

Hvis jeg er trygg på kjærligheten til meg selv, vet jeg at jeg ikke går over egne grenser for å tilfredsstille andre, heller ikke barna mine.  Jeg tar hensynet til meg selv så alvorlig at jeg står støtt i det og sier nei.  Jeg sier ikke nei av ondskap, men av kjærlighet.

Kjærligheten til meg selv er viktigere enn å gi dem det de vil ha.  Det de vil ha, er ikke nødvendigvis det de trenger.  De trenger en mor som elsker seg selv.  Som sier ja når hun mener ja og nei når hun mener nei.  Uten å hisse seg opp, overforklare eller klandre dem fordi de spurte. 

Ja er ja, nei er nei.

Og jeg elsker meg!

God førjulstid ønskes dere alle,

med kjærlig hilsen Irmelin

, Bærum

Hei, og velkommen til bloggen min! Jeg har jobbet på ledelsesfeltet lenge - så lenge at jeg har sluttet å gjengi hvor mange år det er, haha. Jeg elsker fag og kunnskap og ønsker å spre mine kunnskaper og innsikter til flest mulig fordi verden trenger mer positivt lederskap. Jeg mener fremtidens lederskap handler om evne, vilje og handlekraft til å skape en mer positiv og bærekraftig fremtid, og til å mobilisere andre til å gjøre det samme. Jeg er stolt av min doktorgrad i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole i Bergen, selv om skolen er enten hatet eller eller elsket blant folk flest. Det meste er ikke som man tror! Selv om jeg i dag er akademiker og en lykkelig medarbeider på Høyskolen Kristiania, er jeg ikke en som elsker teorier for teorienes skyld. Ledelse og lederskap utøves i praksis, og derfor har jeg viet min karriere til å bidra inn på kurs, programmer, tiltak, og prosjekter for praktikere og studenter i ledelse og lederskap. Jeg drømmer om å inspirere folk til å realisere drømmene sine, men uten å være blåøyd og naiv. Endring og innovasjon krever hardt arbeid, og går sjelden etter planen. Men det er så viktig!Det er vi selv som skaper morgendagen gjennom våre handlinger i dag. Her på bloggen skriver jeg med ujevne mellomrom om det som engasjerer meg, god lesning og takk for at du kom innom! Irmelin

Kategorier